Den siste måneden har jeg spekulert på om jeg skal fortsette med arabisk eller hoppe over til juss som i utgangspunktet var det jeg skulle studere når jeg ble stor. Men alle vrangforestillingene som beveger seg rundt i det lille, rare landet vårt angående Midtøsten og de menneskene som kommer derfra har gjort sikker på hva jeg skal gjøre de neste årene.
Noe av sikkerheten min rundt dette valget kommer fra frykt. Frykt for islamister vil kanskje noen tenke? Min frykt er for det motsatte; islamofober og den mer og mer godtatte og åpenlyse rasismen som brer om seg. Ikke bare i Norge, den finnes over hele Europa. Frykt for at vi ikke lærte av 2. verdenskrig. Frykt for at vi skal gjenta de samme feilene.
Krigshistorien vi som seierherrer skapte etter eget forgodtbefinnende burde muligens vært gått nærmere etter i sømmene? Har vi noensinne tatt et oppgjør med rasismen og janteloven som fikk fritt spillerom for noen år?
Frykten min kommer av den kunnskapsløsheten folk jeg har hatt tiltro til oppviser. Hvordan i alle dager er det mulig med en slik tilgang på nyheter fra hele verden og når så mange reiser så mye å vite så lite? Påstander blir IKKE sannere av å bli gjentatt mange nok ganger. Jeg vil være med å kjempe for en demokratisk og fri verden med plass til alle. Som organisasjonen jeg var utvekslingsstudent med mente; vi kan ikke krige mot våre venner. Og vi er ikke redde for det vi kjenner. Hvor mange der ute kan rekke opp hånden og si «jeg kjenner en som er utenlandsk, men han er ikke som andre utlendinger»? Hvordan er egentlig disse «andre» utlendingene som ingen kjenner? Finnes de noe annet sted enn i vår trang til å ha noen og skylde på for alt som går galt? Har vi som voksne borgere byttet ut Skybert med Utlendingen?
Finnmark, stedet med færrest ikke-etniske nordmenn, er blant de stedene rasismen er størst. Jeg anser Finnmark for å være som gutten som blir mobbet i skolegården av de større guttene for så å mobbe en av de mindre guttene selv. Senest i dag ble jeg møtt med fordommer mot Finnmark som jeg trodde for lengst var historie. Gir det mer selvfølelse endelig å få noen under seg på den nasjonale rangstigen?
For de som måtte være i tvil; jeg vil være blant de få som studerer arabisk. Jeg vil møtte alle antakelser med fakta. Jeg vil på en eller annen måte, uansett hvor liten eller ubetydelig, være med på å skape solidaritet og forståelse mellom det som ser ut til å bli vår tids kalde krigere. Og jeg ser frem til å studere islam og moderne Midtøsten-historie til høsten fremfor rettsvitenskap som hadde vært det fornuftige valget.
As-salam alaykum.
