En invasjon?

Ser vi på ordbruken i norske medier i øyeblikket, kan man få inntrykk av at vi invaderes. Det er en «strøm» av flyktninger, som «velter inn» over grensene til Europa. Mange mener disse har et mål om å komme seg dit velferdsgodene er best, det er derfor så mange kommer til Norge. «Hundretusener» kjemper seg over grense etter grense.

Syriske barn i trygghet i Libanon. Foto: Wikimedia, Ibrahim

Jeg tenkte det kunne være greit å se litt nærmere på tallene.

Syria er et relativt stort land, både i areal og folketall. Før krigen startet bodde det drøye 22 millioner mennesker i landet. En stor gruppe flyktninger fra både Irak og Palestina har bodd i Syria. Fra Palestina alene har det vært omtrent 580.000 flyktninger bosatt i Syria. Dette var før krigen startet.

Tidligere i år meldte Syrian Observatory for Human Rights at 320 000 hittil er drept av krigen, og omtrent 1,5 millioner er såret. FN meldte forrige måned at det i dag er 7,6 millioner syrere på flukt i eget land. Nærmere 4,2 millioner har flyktet ut av Syria. Og da i hovedsak til nabolandene Tyrkia, Libanon, Jordan og Irak (!). Irak som selv er et land med store utfordringer, og som heller ikke er særlig trygt, har tatt i mot 245.000 syriske flyktninger! Tyrkia alene har nærmere 2,1 millioner syriske flyktninger. Libanon som er et bittelite land på, størrelse med Aust-Agder (10.000 kvadratkilometer), og en befolkning på drøye 4 millioner har fra tidligere en halv million palestinske flyktninger. Nå har de i tillegg fått over én million (!) syriske flyktninger.

Til sammenligning er antallet syrere som har søkt asyl i Europa hittil i år 513 000. Til et kontinent med 740 millioner innbyggere, og et areal på 10 millioner kvadratkilometer. I tillegg er folketallet i flere europeiske land synkende, grunnet færre barnefødsler. Særlig i de søreuropeiske landene kommer tallene til å være negative i flere år fremover, grunnet den økonomiske krisen som har gjort det vanskelig for unge å etablere seg.

FN har hittil mottatt 45 % av de midlene de behøver for å kunne drive flyktningeleirene i nærområdene. 45 % ! Og dette i en situasjon hvor antallet flyktninger ut av Syria stadig øker. Vinteren nærmer seg, også i Midtøsten. FN står i en situasjon hvor de risikerer å gå fri for penger til å finansiere nødvendigheter som mat eller brensel. I Tyrkia er det både offisielle og uoffisielle flyktningeleire, hvor situasjonen for mange er kritisk. Mange mottar verken mat eller nødvendig helsehjelp. Muligheten for å jobbe er sterkt begrenset, og mange utnyttes på det groveste i tunge jobber mot lav eller ingen betaling.

For oss som sitter i en trygg, liten utpost av verden er det enkelt å overse at andre kan ha det vanskelig. Krig er det svært få av oss som har opplevd. Den ufattelige tragedien som utspiller seg like ved våre grenser er det umulig å forstå. Men vi kan ikke lukke øynene! Vi kan ikke late som at vi ikke er en del av verden! Det er på tide at flere også her våkner. Og skjønner at de som begir seg ut på en vandring gjennom Europa ikke gjør det fordi de har så himla lyst til å bli sosialklienter i Norge. Du legger deg ikke i et fryserom i en trailer, eller forsøker å holde deg fast under en trailer, fordi det er spennende. Du gjør det fordi du ikke tror du har noe valg. Fordi du ikke har noen fremtid, men ønsker å skape både en fremtid og å finne trygghet for familien. Vi kan ikke sitte i et hjørne av Europa og si til Hellas eller Bulgaria at «æddabædda», det er deres skyld at flyktningene kommer til dere først. Da har ikke vi noe ansvar. Glem det. Rydd opp dere. Vi har nok med å få oljebransjen til likevel å holde julebord, slik at hotellnæringen i Rogaland reddes.

Vi er faktisk en del av verden! Det som nå foregår hvor vi regner på hva et menneskeliv er verdt, hvor flyktende barn og kvinner blir møtt med piggtråd, vannkanoner og tåregass er for meg helt ufattelig. Mennesker dør, i dette øyeblikk, i leire på greske ferieøyer eller finner en våt grav i et høstfarlig Middelhav. Og vi regner på hva det vil koste oss og hjelpe! Vi har både penger og mulighet til å hjelpe. Vi kan ikke sitte her og bruke en kalkulator til å finne ut om vi skal hjelpe eller ikke. I tillegg er en av grunnene til at det oppleves som litt krise i Norge nå, at vi har kalkulert med nedgang i antall asylsøkere. Vi har lagt ned asylmottak over hele landet. Vi har kuttet i budsjettene til de som skal jobbe med dette. Det er hittil ingen stor økning til oss, det er i hovedsak en større økning enn hva vi har budsjettert med.


Til slutt, som et lite apropos. Når det kommer til Afghanistan, er dette et av verdens fattigste og farligste land. Etter at utenlandske styrker gikk inn/invaderte/hjalp til (velg selv) i 2001 har volden stadig økt. Gjennomsnittlig levealder er 64 år, barnedødeligheten er høy, og fordi skoler enten er ødelagte eller det er for farlig å gå på skole er en stor del av befolkningen analfabeter. Svært mange mangler en ordentlig bolig, rent vann, elektrisistet og tilgang til medisinsk behandling. Sannsynligvis 6 millioner afghanere lever i landflyktighet. Én million er flyktninger i eget land. Selv om den norske stat vurderer det som trygt å returnere til Afghanistan, er situasjonen så farlig i deler av landet at Landinfo som reiser rundt og undersøker finner det for farlig til selv å reise hit. Kabul, som er dit vi returnerer barnefamilier, har fått tidoblet befolkningen sin fra 500 000 i 2001 til 5 000 000 nå. Det nasjonale språket i landet, Pashto, er det kun omtrent 50 % av befolkningen som behersker. Landet har faktisk 6 (!) offisielle språk! Men delvis fordi Landinfo ikke reiser rundt (derfor vet vi ikke det er farlig), og delvis fordi vi har brukt store militære ressurser i landet (dette kan jo ikke ha vært bortkastet) returnerer ennå Norge mennesker hit.



Kilder: www.landinfo.no, www.un.org, www.snl.no, data.unhcr.org/

Anstendighet – eller halshugging?

Jeg trodde lenge internett ville bety åpenhet – at det ville bli lettere å kommunisere med omverdenen. Og at det ville bli lettere å finne informasjon og holde seg oppdatert.

I stedet har det blitt en svært mørk og skummel skog, hvor du kan ane at det ulmer rundt deg. Mennesker som vil deg vondt skjuler seg hvor du minst venter det, og tør du bevege deg utenfor ditt eget lille opplyste telt risikerer du å bli stukket i ryggen.

Hva i all verden skjedde med oss?

Foto: US Forest Service, Thomas Iraci

Selv jeg forstår at ikke alle rundt meg kan være enige med meg. Men aggressiviteten og den manglende empatien som råder på nettet skremmer meg. Og den er selvforsterkende. Det er ikke mange som tør å ta til motmæle. Det er liksom ikke verdt det. Men hva skjer da? Jo, da tror alle at det som hevdes er sant. At «alle andre» mener det samme. At menneskeverd og likhet er noe «den politisk korrekte venstresida, kommunister, den korrupte pressen» og så videre står for. At det å hevde helt åpent at mennesker bør drepes er greit. Det er ikke greit!

Jeg har stort sett blokkert min Facebook for de mest usaklige og utagerende menneskene. Men skal jeg være «sosial» på nett, kan jeg ikke blokkere alle. Og disse menneskene finnes overalt. Jeg kan ikke velge helt fritt hvem jeg vokste opp med, hvem jeg er i familie med eller hvem jeg har rundt meg. Eller hvem disse igjen omgås.

Så jeg velger stort sett det enkleste jeg også. Jeg holder kjeft. Selv om jeg innimellom blir så fortvila og sint av hva andre finner på å lire av seg, at jeg har mest lyst til å melde meg ut av hele samfunnet. Flytte langt inn på fjellet eller til en øde øy. Slippe alt det sinnet og hatet som florerer.

Hvordan skal det gå med oss som samfunn?

Hvorfor er hatet så sterkt?

De fleste skjønner at når de ønsker å si noe, og føler at de må begynne setningen med «jeg er ikke rasist, men», så er det noe som skurrer i det du skal si. Kall en spade for en spade! Er du rasist, så er det din sak. Men vær nå i alle fall ærlig og tøff nok til å innrømme det!

For hva er rasisme? I følge Store norske leksikon er moderne rasisme å mene at mennesker med en annen kultur er av mindre verdi enn andre. Rasediskriminering er å nekte individer eller grupper de samme muligheter og rettigheter som andre nyter godt av i et samfunn på grunnlag av biologiske eller etniske kjennetegn, religion, nasjonal opprinnelse eller andre egenskaper som kan gi opphav til raseforestillinger.

Ringer det noen bjeller?

Vi er opplærte til at rasisme er fy. At diskriminering er fy. Og dermed ser det ut til at alle tar avstand fra å identifisere seg med disse begrepene – selv om det de faktisk sier kan være både rasistisk og diskriminerende! Kanskje føler du deg bedre da? Kanskje er det rettferdiggjørende når så mange andre sier det samme – da må det jo være greit?

Vi har en gutt på snart fire. Han går i barnehagen. I hans verden er det andre sier sant. Og om andre gjør noe, kan han også gjøre det. – Hvorfor slo du? – Fordi han store gutten slo! – Hvorfor sier du drittunge? – Fordi han sa det.

Men han er fire år. De voksne som driver på slik er ikke fire år. De går ikke i barnehagen. Og jeg tror manges foreldre ville vært like opprørte som det jeg blir på hvordan 4-åringen kan være mot andre. Men han har foreldre som sier fra, og han har barnehageansatte som sier fra. – Nei, det er ikke greit å slå. – Nei, selv om han sier at hun er dum, så behøver ikke det være sant. – Nei, vi svarer ikke andre sånn. – Nei, du må ikke gjøre det bare fordi han sier det. Du kan tenke selv.

Hvordan oppdrar man voksne? Hvordan får man de til å forstå at alle de har rundt seg også er mennesker? At nettet ikke er en fantasiverden, men et sted hvor virkelige mennesker leser og forstår det som sies? At den oppdragelsen man en gang fikk, gjelder også der?

Jeg tviler på at så mange for eksempel stolt ville vist sin tante midtsiden i Playboy. Vel, da bør du kanskje ikke gjøre det på Facebook heller om du har din tante der. Og synes du det er greit at mennesker på flukt fra krig drukner, så ville du kanskje ikke stilt deg opp på torget i byen og ropt det til alle? Vel, la være å gjøre det på Facebook også. Selv om det «bare er på din private side». For tenk etter litt. Har du kanskje «bare» 200 venner? Det er en viss fare for at det er betydelig mange flere enn hva som ville hørt deg på torget.

Baserer du all din kunnskap på nynazistiske nettsider? Eller blogger eller facebook-grupper av typen «Norge for nordmenn» og «Norge fritt for islam»? Har du i det hele tatt sjekker hvem som står bak, eller hvilken agenda de har, de som driver sidene du linker til? Det er lov å være kritisk til hva som hevdes. Jeg kan legge ut en bloggpost om at månen er rosa. Jeg kan til og med lage et bilde av en rosa måne for å bekrefte det. Men det gjør ikke saken mer sann.

Vis medmenneskelighet! Og tenk litt – hvordan ønsker du selv å bli møtt av de rundt deg? Vær mot andre som du vil at de skal være mot deg. Og synes du at noen fortjener mindre enn deg selv fordi de kommer fra et annet land eller har en annen religion så bør varsellampene begynne å blinke. Hva i all verden får deg til å tro at du fortjener så mye bedre?

Midlertidighet; en bjørnetjeneste?

Nå er det 6 år siden jeg solgte leiligheta min (så lenge at jeg kan kassere alle papirer derfra – halleluja!), og 5 år siden jeg sa opp min faste jobb. Et halvt år på reise med kun en sekk på ryggen (og noen søppelsekker med ting og tang på loftet hos en tidligere kollega) var herlig befriende. I enden av reisen ventet et nytt samboerforhold, og studier som egentlig hadde ligget i horisonten helt siden jeg veldig skolelei fant ut jeg skulle bli fotograf i stedet for å gå allmennfag.

Foto: Steve Hillebrand/Wikimedia

I en perfekt verden (eller med de «rette» foreldrene) ville det vært mulig bare å studere. Slippe jobb og alt som tar tid vekk fra studiene. Dessverre er verden ikke helt perfekt, og jeg er ikke blant de få som har foreldre med nok økonomiske muskler til å forsørge meg også. Jeg har derfor de siste årene opplevd arbeidslivet fra en litt annen side.

Heldig er jeg, som faktisk har et svennebrev i bunnen, og har kunnet jobbe innenfor «mitt» yrke. Arbeidsoppgaver jeg kan og en lønn de fleste uten utdanning bare kan drømme om. Allikevel skjer det noe når du kommer inn som vikar eller ekstrahjelp. Du er utenfor det fellesskapet det snakkes så varmt om. Det fellesskapet som er en av hovedgrunnene til at det skal bli lettere å ansette midlertidig.

Alle bransjer er ikke like. Noen steder vil du nok bli tatt godt i mot, uavhengig av hva som står i arbeidskontrakten din. Eller hvor lenge du skal være.

Men det å komme første dag på jobb, og føle det som man ikke eksisterer, er ingen god følelse. Jeg vet jeg er faglig dyktig i jobben min. Og uavhengig av system, behøver jeg lite opplæring. Så jeg burde ikke være en byrde for de andre. Én måned eller to er heller ikke lenge å være på et sted. Men en sommer kan være ulidelig lang når man definitivt ikke er en del av fellesskapet på arbeidsplassen sin! Jeg har periodevis vantrivdes sånn at jeg har grått på jobb. Eller blitt hjemme, selv om det innebærer ingen inntekt (er du i et sommervikariet vil du aldri kunne benytte egenmelding).

Det siste halvåret har jeg av ulike årsaker kun jobbet. Og forsøkt meg i en helt annen bransje, hvor det å gå ekstra etter behov er normalen. Og der har det ikke vært noe å si på arbeidsmiljøet! Det er helt supert, og jeg stortrives. Men lønna er ikke den beste, og de fleste har flere jobber de sjonglerer på. Det kan bli MYE jobb. For jobber du ekstra, så har du ikke luksusen til å kunne si nei. Da vil du ganske enkelt ikke bli tilbudt mer jobb. Innføring av lengre arbeidsdager vil ikke akkurat gjøre hverdagen lettere for disse flotte folka jeg har blitt kjent med! I verste fall sitter du igjen som ufør etter relativt kort tid, med en kropp som er helt ødelagt. Skulle du ha klart å holde på slik til pensjonsalder (mot absolutt alle odds) har du ingen pensjonspoeng. Du kan ikke benytte egenmelding om du blir syk, og du vil sannsynligvis ikke ha noen nytte av sykemelding. Som tilkallingsvikar eller ekstrahjelp blir du nemlig primært oppringt ved behov, du står ikke oppført med mange vakter på vaktlisten. Og da er det ingen vakter å få sykemelding for.

Det mine kolleger og utallige andre rundt omkring i landet behøver er ikke et mer fleksibelt arbeidsliv. De behøver et tryggere og sikrere arbeidsliv, hvor det holder med én jobb. En jobb du kan trives i, OG ha helse til å stå i!

Jeg er så utrolig glad for at dette er midlertidig for meg. Men jeg kjenner at jeg har holdt på å gjøre en kjempetabbe i høst. Det har blitt for mye. Skuldra og armen protesterer veldig etter å ha flyttet fra plass til plass på den ene jobben min; det er litt begrenset hvor mye du kan justere på en annens arbeidsplass. En ubrukelig arm er ikke det beste å gå inn i et nytt år med. Men så lenge jeg klarer å bla i pensum over nyttår, burde det bedre seg etterhvert. Det er verre med de som har det slik. Hele tiden. Som sliter seg ut i et arbeidsliv hvor de egentlig aldri kommer inn i varmen. Hvorfor i all verden ønsker regjeringen mer av dette?

Jeg kunne også nevnt de som må bli enkeltmannsforetak for å leies inn til sin arbeidsgiver. I realiteten som arbeidstaker, men uten rett til sykepenger (joda de finnes, men da skal du ha vært lenge syk før de har noen substans). De som jobber doble skift uten overtidsbetaling (lovlig? Nei, men arbeidstilsynet er ikke de man ser mest til rundt omkring). De som har jobbet mer eller mindre fast i nesten 3 år, på midlertidige kontrakter, til de bare plutselig ikke hører noe mer. Er arbeidslivet for lite fleksibelt?

Jeg tror regjeringen med sin oppmykning av arbeidsmiljøloven sammen med den strenge arbeidslinja holder på å gjøre staten en ordentlig bjørnetjeneste. For det koster når friske mennesker som kunne jobbet ender opp som uføre. Og nei, folk blir ikke mindre syke av å kutte i stønadene til de som allerede har ødelagt helsa sin. Det gjør bare spiralen verre, og ødelegger både livskvaliteten og selvfølelsen til så altfor mange.


...jeg ønsker meg til jul den dagen det blir like fint å danse som å jobbe – for alle!