Syriske barn i trygghet i Libanon. Foto: Wikimedia, Ibrahim |
Jeg tenkte det kunne være greit å se litt nærmere på tallene.
Syria er et relativt stort land, både i areal og folketall. Før krigen startet bodde det drøye 22 millioner mennesker i landet. En stor gruppe flyktninger fra både Irak og Palestina har bodd i Syria. Fra Palestina alene har det vært omtrent 580.000 flyktninger bosatt i Syria. Dette var før krigen startet.
Tidligere i år meldte Syrian Observatory for Human Rights at 320 000 hittil er drept av krigen, og omtrent 1,5 millioner er såret. FN meldte forrige måned at det i dag er 7,6 millioner syrere på flukt i eget land. Nærmere 4,2 millioner har flyktet ut av Syria. Og da i hovedsak til nabolandene Tyrkia, Libanon, Jordan og Irak (!). Irak som selv er et land med store utfordringer, og som heller ikke er særlig trygt, har tatt i mot 245.000 syriske flyktninger! Tyrkia alene har nærmere 2,1 millioner syriske flyktninger. Libanon som er et bittelite land på, størrelse med Aust-Agder (10.000 kvadratkilometer), og en befolkning på drøye 4 millioner har fra tidligere en halv million palestinske flyktninger. Nå har de i tillegg fått over én million (!) syriske flyktninger.
Til sammenligning er antallet syrere som har søkt asyl i Europa hittil i år 513 000. Til et kontinent med 740 millioner innbyggere, og et areal på 10 millioner kvadratkilometer. I tillegg er folketallet i flere europeiske land synkende, grunnet færre barnefødsler. Særlig i de søreuropeiske landene kommer tallene til å være negative i flere år fremover, grunnet den økonomiske krisen som har gjort det vanskelig for unge å etablere seg.
FN har hittil mottatt 45 % av de midlene de behøver for å kunne drive flyktningeleirene i nærområdene. 45 % ! Og dette i en situasjon hvor antallet flyktninger ut av Syria stadig øker. Vinteren nærmer seg, også i Midtøsten. FN står i en situasjon hvor de risikerer å gå fri for penger til å finansiere nødvendigheter som mat eller brensel. I Tyrkia er det både offisielle og uoffisielle flyktningeleire, hvor situasjonen for mange er kritisk. Mange mottar verken mat eller nødvendig helsehjelp. Muligheten for å jobbe er sterkt begrenset, og mange utnyttes på det groveste i tunge jobber mot lav eller ingen betaling.
For oss som sitter i en trygg, liten utpost av verden er det enkelt å overse at andre kan ha det vanskelig. Krig er det svært få av oss som har opplevd. Den ufattelige tragedien som utspiller seg like ved våre grenser er det umulig å forstå. Men vi kan ikke lukke øynene! Vi kan ikke late som at vi ikke er en del av verden! Det er på tide at flere også her våkner. Og skjønner at de som begir seg ut på en vandring gjennom Europa ikke gjør det fordi de har så himla lyst til å bli sosialklienter i Norge. Du legger deg ikke i et fryserom i en trailer, eller forsøker å holde deg fast under en trailer, fordi det er spennende. Du gjør det fordi du ikke tror du har noe valg. Fordi du ikke har noen fremtid, men ønsker å skape både en fremtid og å finne trygghet for familien. Vi kan ikke sitte i et hjørne av Europa og si til Hellas eller Bulgaria at «æddabædda», det er deres skyld at flyktningene kommer til dere først. Da har ikke vi noe ansvar. Glem det. Rydd opp dere. Vi har nok med å få oljebransjen til likevel å holde julebord, slik at hotellnæringen i Rogaland reddes.
Vi er faktisk en del av verden! Det som nå foregår hvor vi regner på hva et menneskeliv er verdt, hvor flyktende barn og kvinner blir møtt med piggtråd, vannkanoner og tåregass er for meg helt ufattelig. Mennesker dør, i dette øyeblikk, i leire på greske ferieøyer eller finner en våt grav i et høstfarlig Middelhav. Og vi regner på hva det vil koste oss og hjelpe! Vi har både penger og mulighet til å hjelpe. Vi kan ikke sitte her og bruke en kalkulator til å finne ut om vi skal hjelpe eller ikke. I tillegg er en av grunnene til at det oppleves som litt krise i Norge nå, at vi har kalkulert med nedgang i antall asylsøkere. Vi har lagt ned asylmottak over hele landet. Vi har kuttet i budsjettene til de som skal jobbe med dette. Det er hittil ingen stor økning til oss, det er i hovedsak en større økning enn hva vi har budsjettert med.
Til slutt, som et lite apropos. Når det kommer til Afghanistan, er dette et av verdens fattigste og farligste land. Etter at utenlandske styrker gikk inn/invaderte/hjalp til (velg selv) i 2001 har volden stadig økt. Gjennomsnittlig levealder er 64 år, barnedødeligheten er høy, og fordi skoler enten er ødelagte eller det er for farlig å gå på skole er en stor del av befolkningen analfabeter. Svært mange mangler en ordentlig bolig, rent vann, elektrisistet og tilgang til medisinsk behandling. Sannsynligvis 6 millioner afghanere lever i landflyktighet. Én million er flyktninger i eget land. Selv om den norske stat vurderer det som trygt å returnere til Afghanistan, er situasjonen så farlig i deler av landet at Landinfo som reiser rundt og undersøker finner det for farlig til selv å reise hit. Kabul, som er dit vi returnerer barnefamilier, har fått tidoblet befolkningen sin fra 500 000 i 2001 til 5 000 000 nå. Det nasjonale språket i landet, Pashto, er det kun omtrent 50 % av befolkningen som behersker. Landet har faktisk 6 (!) offisielle språk! Men delvis fordi Landinfo ikke reiser rundt (derfor vet vi ikke det er farlig), og delvis fordi vi har brukt store militære ressurser i landet (dette kan jo ikke ha vært bortkastet) returnerer ennå Norge mennesker hit.
Kilder: www.landinfo.no, www.un.org, www.snl.no, data.unhcr.org/