Tjue ølliv. Året Europa møtte veggen. Året Putin ble anklaget for valgfusk. Året demokratisk valgte regjeringer i Italia og Hellas ble fjernet. Året folk i Midt-Østen reiste seg og krevde demokrati. Året katastrofen rammet det politiske Norge. Året vi lærte om lav-karbo og monstermaster. Året vi ble minnet på at naturen ennå er sterkere enn oss.
Høsten 2010 lærte jeg på Blindern at forandringer i Midt-Østen ville komme, men svært svært sakte. Konsensus var at makthaverne satt trygt og at lite kunne rikke ved deres allmektighet. Så feil kan man ta. Alle undervurderte folkets makt og følgene av blant annet finanskrisen for folk flest. Nyåret i fjor brakte med seg monumentale endringer i området som har preget nyhetsbildet hele året. På jobb ble hverdagen min preget av endringene – utallige timer på designavdelingen på VG ble brukt til å illustrere det som skjedde.
Jeg skulle tatt 30 studiepoeng arabisk i vårsemesteret, men som en følge av Sebastian som var under planlegging ble heller semesteret brukt på desken i Akersgata samtidig som jeg tok ex.fac. Ble såpass mye jobbing at jeg innså ex.phil måtte utsettes. I alle fall om jeg skulle ha noe tid til Rocky og Roger.
Planen min var at jeg skulle ta 30 studiepoeng til høsten, og forsøke å følge kun undervisningen i arabisk så jeg skulle være klar til å fortsette for fullt der nå til våren. Sånn at til neste høstsemester som ville vært i Kairo eller Damaskus kunne Roger vært med og hatt pappapermisjon. Det var planen i alle fall. Muligens litt optimistisk på egne vegne. I tillegg viste det seg sist vår at fakultetet har bestemt seg for å legge fullstendig om på arabiskundervisningen, slik at jeg faktisk måtte tatt forrige semester helt på nytt for å kunne følge med videre. Det endte med at jeg da heller søkte meg inn på juss. Som opprinnelig var årsaken til at jeg skulle begynne å studere.
22. juli begynte jeg et par timer tidligere på jobb, for å kunne gå litt før da vi skulle kjøre over til Sandnes for å prøve vår nye Peugeot som ble levert uka før. På formiddagen lå vi så eksepsjonelt godt an at allerede halv to kunne jeg stikke. Dere som har jobbet i avis vet at det kun er på sommeren det er mulig, fredagene er normalt ukas travleste dag. Da skal det lages sider for lørdag, søndag og mandag. Og ikke kun én dag som er det normale. Halv fire passerte vi Kongsberg. Hadde det ikke vært for spurten vi hadde på morgenen og formiddagen på jobb ville Roger stått parkert utenfor i Akersgata da med Rocky i bilen og ventet på meg i tilfelle jeg kunne gått noen minutter før. Heldigvis var vi alle sammen langt borte. En kompis sendte sms og lurte på om alt gikk bra med meg. Ikke lenge etter måtte vi høre hvordan det var med han og samboeren hans som har vokst opp i AUF. De var hjemme begge to. Men kvelden og natta ble lang. Før sjokket kom på morgenen når man begynte å forstå hva som hadde skjedd. Helga i Sandnes ble kort, søndag kjørte vi tilbake til Oslo for å få meg på jobb og Roger til kompiser.
Vi har alltid vært annerledeslandet hvor det verst tenkelige har dreid seg om vær. Det har vært trygt å si og mene hva man har villet. Jeg står politisk langt til venstre, selv om min energi de siste årene har vært brukt i LO og Fellesforbundet fremfor partipolitikk. Det hatet som kom opp i dagen i sommer var rettet mot det jeg, min samboer og våre venner står for. Jeg har full forståelse for at det finnes mange meninger der ute. Det som er så ubegripelig for meg er at noen på bakgrunn av politiske meninger kan hate så sterkt at de i et samfunn som vårt kan begå en sånn forbrytelse. Hvordan er det mulig?
30 studiepoeng i høst klarte jeg ikke ta – å være høygravid, flytte og pusse opp pluss være 100 % student ble litt i meste laget. I september slo nemlig alle hormonene ut i at vi solgte vår strøkne leilighet i Oslo til fordel for et hus fra 1928 rett i nabolaget til Eidsvollbygningen. Og da må vi selvfølgelig pusse opp «litt». Men så er det deilig å ha et helt hus – ennå uvant å slippe å dempe TVen når det er sent av hensyn til naboer. Eller å kunne spikre i veggene akkurat når man vil.
I november kom Sebastian til verden. Og siden har vår verden stort sett dreid seg om akkurat det. Han er flink å gi beskjed om han ikke får det nøyaktig som han vil. I det sekundet han vil. Så i øyeblikket forsøker jeg å la være å tenke på alt som skal gjøres. Og heller senke skuldrene og nyte øyeblikket. Noe som er mitt nyttårsforsett.
Godt nytt år!
