 |
| Siv Jensen er en av de som er en gjenganger med «vi må tørre å ta debatten.» Foto: Kjetil Ree, via Wikimedia Commons |
«Vi må tørre å ta debatten» er svært ofte brukt når det skal debatteres fremmedfiendtlighet. Setningen gir faktisk 262.000 (!) treff på google. Og alt er debatt. Eller kritikk. Det må tåles. Rasisme finnes ikke.
Vi må tørre å ta debatten om innvandring. Vi må tørre å ta debatten om romfolket. Vi må tørre å ta debatten om deres kvinnesyn. Vi må generelt tørre.
Er det noe som ikke akkurat er underdebattert de senere år i den offentlige debatt, må det være alt som går på innvandring generelt og da muslimer spesielt. Det er ikke kun snakk om saklig kritikk. Eller hva vi må tørre å si. Eller kunne si i ytringsfrihetens navn. Innimellom er det regelrett rasisme. Hele folkegrupper henges ut på bakgrunn av hva én mener. Han sier det, derfor er alle som ligner på han sånn. Det er rasisme. Ifølge snl.no; Med rasediskriminering forstår man gjerne det å nekte individer eller grupper de samme muligheter og rettigheter som andre nyter godt av i et samfunn på grunnlag av biologiske eller etniske kjennetegn, trosbekjennelse, nasjonal opprinnelse eller andre egenskaper som kan gi opphav til raseforestillinger.
En debatt jeg derimot savner, er en i etterkant av 22/7. Når skal vi kunne diskutere det politiske aspektet? Islamisme gir 503.000 treff på google, høyreekstremisme gir 81.000. Førstnevnte kan i ytterste konsekvens utgjøre en fare for vår sikkerhet (alt etter hvordan det defineres), sistnevnte er en fare for vår sikkerhet. Vi kan diskutere hva politiet gjorde galt, hva statsråder gjorde galt og så videre i det uendelige. Men det som gjorde 22/7 mulig i fjor var klovnekommandantens tankegods. Det var ikke Rigmor Aaserud. Eller politidirektøren. Det var et resultat av flere års radikalisering, primært via nett, som bunnet ut i en for mange irrasjonell frykt og et ufattelig hat mot venstresiden i politikken. Det var ikke tilfeldig at AUF ble rammet. Det var ikke tilfeldig at regjeringen ble rammet når denne regjeringen bestod av blant annet Arbeiderpartiet.
Når skal vi tørre ta debatten om det politiske aspektet ved 22/7? Vi er stolte av vårt tilsynelatende samhold. Av vårt rettssystem. Av våre rosetog. Men det er ufattelig mange der ute som er stolte av noe helt annet; nemlig de vanvittige handlingene til klovnekommandanten! Dersom vi ikke tar tak i dette, vil historien gjenta seg.
Vi kan i dag synes Hitlers handlinger var ufattelige, men vi glemmer at han var et produkt av sin tid. Han stod ikke alene for forsøket på å utrydde jøder og sigøynere. For ikke å glemme; han ble demokratisk valgt! I Norge tok vi aldri noe skikkelig oppgjør med tankegodset som virkeliggjorde nazismen. Vi straffet de som stod i front. Vi frøs ut de jentene som var sammen med tyske gutter. Men vi glemte det vesentligste. Nå er vi i ferd med å gjøre den samme feilen igjen. Utenlandske kommentatorer har stilt seg undrende til hvorfor vi ikke har diskutert det politiske aspektet ved et politisk attentat som 22/7.
Jeg undres på det samme. Hvorfor tør vi ikke ta denne debatten? En debatt som kanskje kan redde liv?
