 |
| I fritt fall… |
Runde tall gjør at man funderer litt ekstra på hvor man er og hvor man skal. Og dersom man blir smånervøs av det, vel, så er jeg nok midt i en krise.
Høsten har vært tung. Det meste har skjært seg. Studiene havnet nederst i en skuff når familie og hus og hund krevde all tid. Om kroppen nå er syk eller utslitt eller en kombinasjon får tester vise.
Jeg var fast bestemt på at nå, dette semesteret, skulle jeg gjøre en innsats på universitetet. Både for å få jobbet med pensum og for å bli kjent med andre studenter. (Som jeg i et tidligere innlegg har vært innom har ensomheten som fersk student og osloenser innimellom blitt for mye.) Mhm. Det skar seg helt. Tror faktisk man kan telle på én hånd de gangene jeg har benyttet min faste lesesalsplass. Om jeg skal gjøre et forsøk på eksamen vet jeg ikke. Det er ennå én uke til trekkfristen går ut.
Og en tanke har hengt seg fast; burde jeg gi opp hele prosjektet? Er det virkelig verdt det? Hva skal jeg med jussen? Sånn egentlig?
Heldigvis finnes det lyspunkter. Det som nok har vært en fødselsdepresjon har sakte forsvunnet etterhvert som en nydelig gutt har kjempet seg inn i livet mitt. En spontan kjempeklem eller et strålende ansikt får alle bekymringer og alle burde'ne til å løpe å gjemme seg. Ekte lykke. Ekte kjærlighet.
Så uansett hva jeg eller andre tenker og mener og tror;
livet kan være fantastisk!
