Liten avsporing

Dette er egentlig en reiseblogg, men må nesten bare kommentere et par ting.

På reisefot er det ikke så lett alltid å oppdatere seg på nyhetsbildet i verden. Når jeg har hatt muligheten, har jeg lest en del norske aviser. Finnmark Dagblad er flinke på nett. Nordlys er bedre på iphone-utgaven enn ellers (de har nyheter!), selv om noen burde ta seg et kurs i norsk rettskriving. VG og Dagbladet er dessverre helt håpløse. Joda, de kan norsk. Mangler bare dessverre nyheter. Moland, svineinfluensa (her jeg er nå er dengue-feber den store faren), Skal vi danse, Jakten på kjærligheten. Vel, ingen av disse sakene har noen større interesse for meg. Og ut fra avisenes stadig synkende opplagstall, burde det kanskje være en antydning om at disse "sakene" har liten interesse for "folk flest"?

Uten å ha satt meg inn i saken og uten å ha hørt noen debatter om emnet, var det som utløste denne lille avsporingen den siste tåpelige store saken, som dessverre ikke er så tåpelig om mediene klarer å skvise enkelte populistiske politikere: Det høye sykefraværet i Norge.

Dette minner meg om en annen debatt for et eller to år siden hvor bl.a. NHO hylte høyt om de like lønningene vi har i Norge. Det å ta en utdanning betalte ikke nok (Norge var DET landet i verden hvor utdanning lønte seg minst), lønnsforskjellene burde økes. Med tanke på alt arbeidet som ennå legges ned for å utjevne lønningene (de er dessverre ikke helt like), forstod nok de fleste etterhvert at dette ikke nyttet og debatten døde ut.

I tillegg til lik lønn, har det de siste årene vært jobbet mye med å få til et inkluderende arbeidsliv, samt at vi er blitt fortalt at pensjonsalderen må økes. Vi må jobbe lenger.

Et inkluderende arbeidsliv innebærer at alle skal kunne gå til en jobb og føle seg nyttige i samfunnet vårt. Vi skal ikke stue bort syke slik vi gjorde for noen årtier siden. "Alle skal med" som vi hørte tidligere i år (før september). Et "problem" med dette, vil være slikt som økt sykefravær. Men hvor mye mer koster det samfunnet om en person er sykemeldt f.eks 14 dager et år, fremfor å gå på trygd hele året?

Pensjon. Skal ikke skrive for mye om det, uansett hvor fristende det er. Tanken også her, har vært å få flere i jobb fremfor kun å motta penger. Nå er det normalt slik, at etterhvert som årene går vil kroppen krangle litt. Så for å gjenta meg selv: Et "problem" med dette, vil være slikt som økt sykefravær. Men hvor mye mer koster det samfunnet om en person er sykemeldt f.eks 14 dager et år, fremfor å gå på trygd hele året?

Og så til det som fikk meg til å skrive nå, en liten tweet fra Ap: "Jens Stoltenberg varslet idag ekstra innsats mot sykefravær i helse- og omsorgssektoren". Hvor mange millioner har vært "spart" de senere årene innen denne sektoren? Alle har hørt om stoppeklokkeomsorgen. Ikke bare en myte, mange steder et trist faktum. De som jobber i disse yrkene er mennesker, hvor lenge er det mulig å jobbe under psykisk og fysisk høyt press uten å bli sykemeldt? Jeg hadde en ung, godt trent, sportslig aktiv kollega i hjemmetjenesten som tok et år fri fra skole for å jobbe. Det gikk to måneder så var hun sykemeldt. Et av alle disse lavtlønte yrkene hvor ingen holder ut til pensjonsalder. Det mest sannsynlige er sykemelding, jobb, lenger sykemelding helt til du blir uføretrygdet. Med videre innstramminger og effektiviseringer vil ikke noe endre seg i forhold til sykefraværet. Vel, annet enn at det nok øker.

Nå har vi mange andre arbeidsplasser i landet, hvor det burde være mulig å få ned sykefraværet. Men det moderne effektiviseringsspøkelset har en tendens til å øke akkurat det. Sammen med statens utgifter og bedriftens inntjening. Posten konstaterte sjokkert etter alle sine effektiviseringer at sykefraværet deres var skyhøyt.

Men var det egentlig så rart? Hvordan ønsker vi samfunnet vårt? Arbeidet vårt?


-- Posted from my iPod
--> astridha.blogspot.com