En avslutning?

Jeg så i dag på VGs front for et år siden. Det var det vanlige, tabloide sommerstoffet: NÅ kommer sola – Billig vin – VG-lesernes møte med handlingslammet politi. Verden var normal.

Det meste har vært sagt og ment i året som har gått. I dag kommer det til å flomme over av stoff i alle landets medier. For mange vil det rippe opp i sår som såvidt har begynt å leges.

Jeg var blant de heldige som ikke ble personlig berørt. Hvis at… om at… dersom at… kunne mye vært annerledes. Men jeg var heldig. Som politisk engasjert og aktiv i fagbevegelsen, og på jobb samme dag i Akersgata, hadde jeg dobbelt flaks. Derfor har jeg følt at det ikke har vært plass til noen sorg for min del – ingen tårer.

Jeg ser de synlige skadene i regjeringskvartalet hver dag jeg er på jobb – ikke minst så jeg de enorme skadene på nært hold da jeg var på jobb allerede 24. juli i fjor. Så ekstremt at det blir ubegripelig. Uvirkelig. Dette kan ikke ha skjedd.


Skrikene i BBCs dokumentar denne uken knuste det uvirkelige skjæret. Dette skjedde. Marerittet var ikke en drøm. 


Jeg hadde ikke tenkt å gå på minnekonserten på Rådhusplassen i morgen. Har følt det ikke er plass til meg der. Men skrikene endret dette. Et slikt arrangement blir en form for begravelse for oss som ikke har vært personlig berørt. Et sted det er lov å gråte. Å føle sorg. Å legge ned blomster. Å få en form for avslutning på dette uvirkelige som har hengt over oss det siste året.

Så jeg skal til Rådhusplassen i morgen – og forsøke ikke ha dårlig samvittighet for at også jeg føler sorg. En slik hendelse berører mange personlig. Men omfanget, det ekstreme og det ubegripelig ondskapsfulle gjør dette til en nasjonal tragedie. Så la oss alle få lov til å sørge. Eller la være. Til å føle. Og til ikke å føle. Alle reagerer ulikt – det bør vi ha rom for uten å måtte kritisere noen.

Antisiganisme i fri utfoldelse

En gruppe fanger av romanifolket venter på instruksjoner fra sine tyske
fangevoktere i konsentrasjonsleiren Belzec under 2. verdenskrig.

«Send de hjem». «De kan ikke jobbe». «De utnytter velferdsstaten». «De stjeler». «De er late». «Det er bare kriminalitet med de». «Kast de ut». «De er skitne». «De har alltid vært en plage».

Siv Jensen krever handling – nå. Som vanlig. Hun ber regjeringen gjøre omtrent som Sarkozy: Bryte internasjonale forpliktelser og EØS-avtalen – og sette alle på en buss til Romania. Den enkle måten å tilfredsstille en god del velgere på. Uten å tørre ta debatten. Som hun alltid ellers er så opptatt av.

Høyre er for å innføre et tiggeforbud. Jeg har ikke sett på detaljene i det. Men skal de innføre dette kun for utenlandske statsborgere? Hvor går grensen mellom tigging og pengeinnsamling? Skal det være lov kun å tigge/samle inn penger til fattige vi slipper å se her? Kan rumenere i så fall samle inn penger til seg selv dersom de oppretter en organisasjon for å støtte seg selv?

Resten av Europa er i krise. Det tror jeg alle nordmenn kan enes om. Men det vil ikke bare si at arbeidsledigheten er høy. Sosial nød og sosial uro brer om seg. Jakten på syndebukker likeså. Det fattige romfolket er en yndet syndebukk over store deler av kontinentet. Regjeringer (og opposisjoner) henter sårt tiltrengtre stemmer på å vise muskler mot den svakeste gruppen de kan finne: Romfolket.

Det europeiske nettverket mot rasisme, en sammenslutning av antirasisistiske organiasjoner fra hele EU, uttalte i 2010, etter et drap på seks personer med rom-bakgrunn i Bratislava:
«Det er alarmerende å se hvordan retorikken mot romfolket som for øyeblikket blir brukt i Europa, på en så påtakelig måte kan nøre oppunder rasistiske følelser og rasistisk vold. Den siste hendelsen er en advarsel med tanke på situasjonen for romfolk ikke bare i Slovakia, men også i andre EU-land.»






I Sverige er heller ikke tigging forbudt, men over 50 personer med rom-bakgrunn har der blitt utvist av politiet for tigging fordi det er «uærlig» og «uhederlig». Noe som også har tillatt til dels svært hardhendt håndtering av disse «uærlige» og «uhederlige» personene.

I april 2009 angrep nynazister i Tsjekkia en romfamilie med brannbomber for å hedre 120-årsminnet for Hitlers fødselsdag. En jente på 3 år mistet tre fingre og 80 prosent av huden.

I mai 2010 i det nordlige Ungarn ble det kastet molotovcocktails inn i et hus hvor romfolk bodde. Heldigvis førte angrepet av høyreekstreme kun til materielle skader.

I august 2009 ble en kvinne med rom-bakgrunn skutt og drept i sin egen seng i Ungarn. Hennes datter på 13 år ble alvorlig skadet.

I april 2009 i Ungarn var 54 år gamle Kóka på tur på jobb – hun hadde nattskiftet. Rett utenfor hjemmet ble hun skutt og drept.

I februar 2009 ble molotovcocktails kastet inn i nok et familiehjem i Ungarn. Den unge faren Róbert og hans fem år gamle sønn ble skutt og drept da de forsøkte å flykte fra flammene. Moren og to barn overlevde. Med alvorlige brannskader.

Jobbiks nestleder (et parti i kraftig fremgang på ytre høyre i Ungarn) har uttalt at romfolk bør stenges inne i allmenne beskyttelsesleirer på livstid. I byen Ostrovany i Slovakia har de bygget en høy betongmur rundt leiren til 1000 rom-innbyggere for å «beskytte byen mot kriminalitet». Borgermester i Edelény, Ungarn, hevder rom-kvinner slår seg selv i magen med hammer når de er gravide for å føde handikappede barn – og dermed få høyere sosial- og barnebidrag.

To rumenere, begge medlemmer av det rumenske forfatterforbundet, hadde i en dagsavis følgende på trykk i 2007: «Sigøynere … disse ekle skapningene med skitne og lidderlige kvinner … et levende bevis på at vi stammer fra apene, hysteriske, slu, forræderske, samfunnets aborter … disse sigøynerne formerer seg som kaniner (jeg ber kaninene om unnskyldning) bare for å legge sine stinkende skitne hender på barns bidragspenger … sigøynerne stjeler, er voldtektsmenn …»



Disse og utallige andre eksempler vitner om at Europas anslagsvis 10 millioner rom-innbyggere er vårt kontinents mest utsatte minoritet – de er langt mer diskriminert enn både jøder og muslimer. Drap og vold brer om seg. Uten at de skyldige etterforskes eller straffes. Nå føyer også Norge seg inn sammen med de andre europeiske landene. I går kveld ble det skutt raketter mot rom-leiren i Oslo. Den harde offentlige debatten har ført til en økning i vold mot de par hundre menneskene med rom-bakgrunn i Oslo.

Jeg skal innrømme at jeg har vært negativt innstilt mot tiggerne jeg har sett i gaten. Mer mot de åpenbart utenlandske enn de narkomane norske. Og det tok lang tid før jeg koblet barnelærdommen om sigøynere opp mot disse tiggerne. Da spesielt kanskje den noe romantiserende fortellingen om de omreisende sigøynerne. Vårt velferdssystem gjør tigging overflødig. Dersom du er tvunget til å tigge er du enten lat eller har brukt opp pengene dine på rus og har ikke mer igjen til mat.

Dessverre er ikke bildet fullt så enkelt. Disse menneskene utsettes for forfølgelser, vold og i verste fall drap over hele Europa. Fattigdommen og volden tvinger mange til å søke lykken i stadig nye land for å få penger til mat for seg selv og sin familie. Overgangsregler i forbindelse med den siste utvidelsen av EU har gjort at statsborgere av bl.a. Romania har hatt vanskelig for å få arbeidstillatelse i andre EU-land. I juni ble disse reglene opphevet og rumenere skal nå regnes på likefot med resten av EUs borgere innenfor hele EØS-området. La romfolket få sjansen til å jobbe!

Ingen setter seg ned på et kaldt gatehjørne en hel vinter og tigger fordi de har lyst. Det er kun i ytterste nød mennesker utsetter seg selv for en slik fysisk og psykisk påkjenning. En bekjent uttalte at de må utvises «fordi det er ubehagelig å se». Ja det er ubehagelig for oss i vår lille, rike lykkeboble å få disse fattige, forfulgte europeerne synlig i gatebildet og nabolaget. Men er det en god grunn til å kaste ut folk som strengt tatt har lov til å være? Det er mye som er ubehagelig. La oss heller gjøre noe med årsaken til «problemet»! Kanskje kunne vi i stedet for å gjøre som resten av Europa finne en annen vei – en mer human vei? Kunne ikke vi – som behøver arbeidskraft – ta i mot mennesker med rom-bakgrunn på samme måte som vi tar i mot mennesker med svensk eller portugisisk bakgrunn?

Frihet til å velge

Skaut har tradisjonelt vært brukt i Norge av kvinner – av ulike grunner.
En lang periode måtte gifte, kristne kvinner gå med skaut.

Nonne ved Lunden kloster, Oslo. Ingen diskusjoner rundt deres klesplagg.

Ingen diskusjon rundt denne…

…men denne er svært mange motstandere av.

For blant annet å verne om kvinners frihet er det mange som er for et forbud mot enkelte religiøst og/eller kulturelt betingede plagg. Alle nordmenn vet i dag hva niqab, hijab og burka er – og svært mange er motstandere av at kvinner skal kunne bruke disse.

Begrunnelsene varierer. Det som går igjen er at det er mot kvinnenes vilje – plaggene er kvinneundertrykkende.

– Niqab og burka hindrer vår jobb med likestilling. De damene som går med dette, er uintegrerbare. Identiteten deres er borte. De er ingen, sa stortingsrepresentant og innvandringspolitisk talskvinne Lise Christoffersen til VG Nett i fjor.

Det er sterkt av en som har innvandringspolitikk som sitt felt å uttale at «de er ingen». Hvordan kan noen si noe slikt om sine medmennesker?

Det som derimot skal føre til mer frihet er et lovforbud (!). Jeg er oppvokst i Alta hvor mange er læstadianere – en sekt som på mange måter minner om Smiths venner. Også der er det kvinnene det er «regler» for blant de mest troende – menn kan gå kledd som de vil. Kvinner må ha nøytrale, mørke farger på lange skjørt, vise minst mulig hud, ha langt hår, ingen sminke osv. Jeg ser ikke den store forskjellen på dette og bruk av hijab. Annet enn at de som bruker hijab ser på Jesus som en profet, mens læstadianerne ser på Jesus som en Messias.

Det som også fascinerer meg med debatten rundt bruk av hodeplagg, er at den kun dreier seg om kvinners plagg. Muslimske kvinner. Kristne kvinner er kloke nok til at de velger selv. Kun muslimske kvinner blir påtvunget sine plagg.

Når det gjelder menns religiøse plagg derimot, er det ingen diskusjon i det hele tatt. I det siste har det vært noe spredt diskusjon rundt et forslag fra Sp om å forby omskjæring av gutter. Debatten ser ut til å ha dødd mer eller mindre ut – debatteliten ser ut til å være skjønt enige om at et lovforbud er unødvendig. Omskjæring av jenter derimot er noe helt annet. Nå må det gjerne hevdes at et slikt inngrep på jenter er mer alvorlig, men uavhengig av kjønn er dette et kirurgisk inngrep som ikke kan reverseres og kan føre til både smerte og nedsatt sexlyst. Allikvel er det kun jenter det skal være forbudt å omskjære.

Jeg lurer litt på hvor likestilt vi egentlig er. Har vi kanskje ikke kommet så langt som vi ynder å tro?.. Og hva skjedde egentlig med religionsfrihet?… Frihet kan være mye. For meg er frihet å kunne velge selv. Om det er religion, kjæreste, familie eller venners forventninger som er med på å styre mine klesvalg – valget er til syvende og sist mitt eget. Men ja, også jeg er påvirket av andres meninger. I protest mot samfunnets ensidige fokus på muslimske kvinner er det svært mange unge kvinner som tar på seg hijab. Ikke på grunn av andres krav – men for å vise sin religiøse og kulturelle tilhørighet.

Dersom vi har frihet til å kle av oss mener jeg vi også må ha frihet til å kle på oss – uavhengig av kjønn og religion. Det vi ønsker!

Frihet á la vesten.