Det kan ikke bli verre enn vi har det nå.

Nei, akkurat. For hele resten av verden har det så mye bedre enn oss? Vi som er blant de med lavest arbeidsledighet – på hele kloden! Vi som kan gå hjemme et helt år når vi får barn – med full lønn. Vi som kan være borte fra jobb når vi er syke – med full lønn.

Politikk handler om prioriteringer. Selv i verdens rikeste land må politikere prioritere. En jeg møtte i morges illustrerer det godt. Hun mente SV hadde stjålet pensjon fra henne til fordel for disse minstepensjonistene. Vel, det må prioriteres. Og er det noen her i landet som har fortjent å få noe mer, så er jeg av den mening at det er minstepensjonistene. For de har ikke mye å rutte med i et land som ellers flyter over av sydenturer, harryhandling og «meg først».

Det var dagens moralpreken. Så sesongens andre frustrasjon som krever utlufting:

I dag er det 169 politikere som er valgt inn på Stortinget. 65 av disse er fra Ap, som er det klart største partiet. Senterpartiet og SV har 11 representanter hver. Det sier seg på en måte selv at da har hverken Sp eller SV muskler nok til å få gjennom ALL sin politikk. Alternativet til å regjere er å gjøre det enkelt for seg selv, og sitte i opposisjon og klage på alt som ikke skjer, i håp om å bli større ved neste valg. Eller å sitte i reelle forhandlinger, hvor styrken avgjør hva man får gjennomslag for. Dersom Sp og SV hadde trukket seg fra regjeringen tidligere i perioden, slik så mange i begge partiene internt (og forsåvidt i media) har ønsket, ville Ap fortsatt som mindretallsregjering og hentet støtte fra sak til sak. Det ville, slik vi så før det rødgrønne prosjektet ble født, gjort at Norge i dag hadde vært blåere. I og med at Frp har vært det neststørste partiet siste periode, ville det heller ikke vært utenkelig at de to største hadde funnet hverandre i mange saker. Slik de har gjort lokalt mange steder.

I stedet har SV og Sp ønsket å få gjennom mest mulig av sin politikk i praksis, og har derfor samarbeidet med hverandre og Ap, i noe så sjeldent som en flertallsregjering. I et Europa preget av krise, har det stabile styret vært med på å gjøre at vi har klart oss godt. Svært godt. Til gjengjeld har alle tre partier måttet svelge noen kameler. Slik fungerer demokratiet. Skulle for eksempel SV med sine 11 mandater på Stortinget diktert norsk politikk, ville det vært særdeles udemokratisk.

Det er ingen hemmelighet at jeg står langt til venstre politisk. Derfor er jeg generelt fornøyd med situasjonen i Norge i dag. Jeg mener det var riv, ruskende galt å bombe Libya. Jeg mener sykehusreformen Ap, Høyre og Frp innførte har vært helt feil for norsk helsevesen. Men, så lenge jeg ikke er diktator, kan jeg dessverre ikke få alt helt slik jeg vil. Politikk er som sagt å prioritere. Selv i verdens rikeste land. Jeg er stolt av å høre til et parti som har «stått han av» i stedet for å tenke taktisk på neste valg. Som har svelget noe stolthet for å skape en bedre hverdag – for folk flest. Ikke kun for de som har råd til å velge.

Det «ingenting» SV har vært med på de siste åtte årene inkluderer:

• å minske forskjellene i Norge for første gang på flere tiår – vi er nå det landet i Europa med minst økonomiske forskjeller. Det er fordi arbeidsløsheten er holdt lav, velferdsstaten er bygd ut og skattesystemet er blitt mer rettferdig (i alle fall fra synsvinkelen til en uten millioner i inntekt eller formue). 
• å skape en politikk som har gitt 330 000 nye arbeidsplasser på 8 år. Disse årene er det skapt 126 nye arbeidsplasser hver dag, mot 21 nye daglige arbeidsplasser sist Høyrepartiene regjerte. Arbeidsløsheten i dag er lavest i Europa, og lavere enn i 2005 til tross for den alvorlige økonomiske krisen. 
• å redusere de norske klimagassutslippene – til tross for at de globale øker. 
• flere og raskere tog takket være en tredobling i jernbaneinvesteringene, flere og tryggere sykkelveier, og bedre kollektivtrafikk i de større byene. 
• å snu trenden fra Clemet-skolen med heller å satse på en sterk fellesskole, dermed gjør også norske elever det stadig bedre på internasjonale prøver. Samtidig som noe av gleden i skolehverdagen er tilbakeført mange gjennom større fokus på praksis og valgfag.
• å bidra til at vi nordmenn får stadig flere barn gjennom å gi alle barn rett til barnehageplass. 15 milliarder kroner er investert i barnehageplass til alle, samtidig som prisen for foreldrene er redusert med 50 % siden 2005. 
• å skape mer nærhet mellom pappa og barn. Den totale foreldrepermisjonen er økt med 6 uker, samtidig som pappapermen er økt fra 5 til 14 uker. Takket være dette er vi kåret til verdens beste mammaland, verdens beste ammeland, verdens beste pappaland og verdens nest beste land for barn.
• å satse på kunnskap: Bevilgningene til forskning er økt med 7 milliarder, eller 32 %. Samtidig som det er satset på høyere utdanning og studentvelferd.
• å bidra til mer rettferdighet utenfor våre grenser, ved å bevare regnskog, slette illegetim u-landsgjeld og trekke krav om privatisering i fattige land. Og vi har for første gang nådd det internasjonale målet om å gi 1 % av nasjonalinntekten til bistand.

Valget vi står foran handler om å velge hva som skal prioriteres de neste fire årene. Hva er viktigst for deg?

Alene mot verden?

Foto: D Sharon Pruitt/Wikimedia Commons

Tenkte jeg til en forandring skulle skrive et personlig innlegg. Om noe som jeg etterhvert har skjønt mange i vårt samfunn sliter med: Ensomhet. Ikke bare blant eldre, men det er blant unge problemet nå er størst.

«Lite attraktiv og stigmatiserende. Der finner vi definisjonen på vår tids mest tabubelagte tema, ensomheten.» Slik startet en kommentar tidligere i sommer.

Jeg har alltid timet ting feil. Eller gått min egen vei som det kan sies noe penere. Når alle andre begynte på videregående, og ble kjent med nye mennesker, reiste jeg et år til et annet kontinent. Når alle andre begynte på høyere utdanning, begynte jeg som lærling, i et yrke hvor svært mange av mine kolleger da hadde barnebarn på min alder. Og nå, når alle er på karrierestigen, da begynner jeg på høyere utdanning, et nytt sted i landet, med svært mange svært unge elever fra en helt annen sosial virkelighet.

Det er ikke sikkert det er derfor jeg i dag er ensom. Det kan være jeg bare er altfor vanskelig å ha med å gjøre?

Midt inni der timet jeg en ting rett: Jeg traff mannen i mitt liv. Og vi har nå verdens (selvfølgelig) herligste gutt – i alle fall mesteparten av tiden. Så det er ikke det at jeg er ensom hjemme.

Men ensomhet kan være mye. Det forventes at du skal ha et liv utenom familien – du skal virkeliggjøre deg selv og alt det der. Du skal ha andre enn din livspartner å dele sorger og gleder med. Noen å ta en kaffe med. Skravle med. Ta en treningsrunde med.

Jeg har lenge ikke villet gifte meg. Fordi jeg har ansett det som noe man skal dele med venner og familie. Og der har ikke jeg hatt så mye å stille opp med. Det da å skulle gifte seg, har på en måte kjentes som et nederlag. Helt til jeg nå har konkludert med at et bryllup handler ikke om andre – det handler om oss. Det er en bekreftelse og en form for videreføring av vårt forhold. Så vi skal gifte oss.

Likevel gruer jeg meg til høsten. Det nærmer seg nemlig rund dag. Heldigvis kommer de ikke så ofte. Men jeg hater rett og slett bursdagen min – fordi det er den dagen i året jeg føler meg mest ensom. Den er blitt en slags manifestasjon på min mislykkethet. Heldigvis kommer den i noen år til å være midt i eksamensoppkjøringen, hvor det uansett ikke er naturlig å feire noe som helst.

Jeg ønsker ingen medlidenhet. Det er ikke derfor jeg skriver dette. Og egentlig ble nok hele greia ganske rotete. Men jeg håper alle tar vare på de rundt seg! Det er nemlig ikke sikkert de alltid kommer til å være der. Og kanskje kan det innimellom lønne seg å spørre «Hvordan har du det? Egentlig?» – og ha tid til å lytte på svaret? Livet går innimellom så altfor fort! Det er sykdommer som kan overraske, ulykker kan inntreffe, og ikke minst vår store folkesykdom: Selvmordet.

Tenk så fint om vi kunne være mer sammen – som det flokkdyret vi jo egentlig er. Ensomheten isolerer, samtidig som «sosiale» medier gjøre kontrastene så store. Og det er hovedårsaken til dette innlegget: Selv om det ser slik ut på statusmeldinger og bilder og alt man overøses med, tror jeg ikke så mange lever det glansbildet de gir inntrykk av. Det er bare det at sorgene og bekymringene deler vi ikke med andre offentlig. Og det å stikke innom noen på en kaffe eller bare ta en telefon, det forsvant. Sammen med det å sende håndskrevne brev til venner som bodde litt lenger unna. Den personlige kontakten som så mange i dag savner.

Hvordan har egentlig du det i dag?