Alene mot verden?

Foto: D Sharon Pruitt/Wikimedia Commons

Tenkte jeg til en forandring skulle skrive et personlig innlegg. Om noe som jeg etterhvert har skjønt mange i vårt samfunn sliter med: Ensomhet. Ikke bare blant eldre, men det er blant unge problemet nå er størst.

«Lite attraktiv og stigmatiserende. Der finner vi definisjonen på vår tids mest tabubelagte tema, ensomheten.» Slik startet en kommentar tidligere i sommer.

Jeg har alltid timet ting feil. Eller gått min egen vei som det kan sies noe penere. Når alle andre begynte på videregående, og ble kjent med nye mennesker, reiste jeg et år til et annet kontinent. Når alle andre begynte på høyere utdanning, begynte jeg som lærling, i et yrke hvor svært mange av mine kolleger da hadde barnebarn på min alder. Og nå, når alle er på karrierestigen, da begynner jeg på høyere utdanning, et nytt sted i landet, med svært mange svært unge elever fra en helt annen sosial virkelighet.

Det er ikke sikkert det er derfor jeg i dag er ensom. Det kan være jeg bare er altfor vanskelig å ha med å gjøre?

Midt inni der timet jeg en ting rett: Jeg traff mannen i mitt liv. Og vi har nå verdens (selvfølgelig) herligste gutt – i alle fall mesteparten av tiden. Så det er ikke det at jeg er ensom hjemme.

Men ensomhet kan være mye. Det forventes at du skal ha et liv utenom familien – du skal virkeliggjøre deg selv og alt det der. Du skal ha andre enn din livspartner å dele sorger og gleder med. Noen å ta en kaffe med. Skravle med. Ta en treningsrunde med.

Jeg har lenge ikke villet gifte meg. Fordi jeg har ansett det som noe man skal dele med venner og familie. Og der har ikke jeg hatt så mye å stille opp med. Det da å skulle gifte seg, har på en måte kjentes som et nederlag. Helt til jeg nå har konkludert med at et bryllup handler ikke om andre – det handler om oss. Det er en bekreftelse og en form for videreføring av vårt forhold. Så vi skal gifte oss.

Likevel gruer jeg meg til høsten. Det nærmer seg nemlig rund dag. Heldigvis kommer de ikke så ofte. Men jeg hater rett og slett bursdagen min – fordi det er den dagen i året jeg føler meg mest ensom. Den er blitt en slags manifestasjon på min mislykkethet. Heldigvis kommer den i noen år til å være midt i eksamensoppkjøringen, hvor det uansett ikke er naturlig å feire noe som helst.

Jeg ønsker ingen medlidenhet. Det er ikke derfor jeg skriver dette. Og egentlig ble nok hele greia ganske rotete. Men jeg håper alle tar vare på de rundt seg! Det er nemlig ikke sikkert de alltid kommer til å være der. Og kanskje kan det innimellom lønne seg å spørre «Hvordan har du det? Egentlig?» – og ha tid til å lytte på svaret? Livet går innimellom så altfor fort! Det er sykdommer som kan overraske, ulykker kan inntreffe, og ikke minst vår store folkesykdom: Selvmordet.

Tenk så fint om vi kunne være mer sammen – som det flokkdyret vi jo egentlig er. Ensomheten isolerer, samtidig som «sosiale» medier gjøre kontrastene så store. Og det er hovedårsaken til dette innlegget: Selv om det ser slik ut på statusmeldinger og bilder og alt man overøses med, tror jeg ikke så mange lever det glansbildet de gir inntrykk av. Det er bare det at sorgene og bekymringene deler vi ikke med andre offentlig. Og det å stikke innom noen på en kaffe eller bare ta en telefon, det forsvant. Sammen med det å sende håndskrevne brev til venner som bodde litt lenger unna. Den personlige kontakten som så mange i dag savner.

Hvordan har egentlig du det i dag?