Midlertidighet; en bjørnetjeneste?

Nå er det 6 år siden jeg solgte leiligheta min (så lenge at jeg kan kassere alle papirer derfra – halleluja!), og 5 år siden jeg sa opp min faste jobb. Et halvt år på reise med kun en sekk på ryggen (og noen søppelsekker med ting og tang på loftet hos en tidligere kollega) var herlig befriende. I enden av reisen ventet et nytt samboerforhold, og studier som egentlig hadde ligget i horisonten helt siden jeg veldig skolelei fant ut jeg skulle bli fotograf i stedet for å gå allmennfag.

Foto: Steve Hillebrand/Wikimedia

I en perfekt verden (eller med de «rette» foreldrene) ville det vært mulig bare å studere. Slippe jobb og alt som tar tid vekk fra studiene. Dessverre er verden ikke helt perfekt, og jeg er ikke blant de få som har foreldre med nok økonomiske muskler til å forsørge meg også. Jeg har derfor de siste årene opplevd arbeidslivet fra en litt annen side.

Heldig er jeg, som faktisk har et svennebrev i bunnen, og har kunnet jobbe innenfor «mitt» yrke. Arbeidsoppgaver jeg kan og en lønn de fleste uten utdanning bare kan drømme om. Allikevel skjer det noe når du kommer inn som vikar eller ekstrahjelp. Du er utenfor det fellesskapet det snakkes så varmt om. Det fellesskapet som er en av hovedgrunnene til at det skal bli lettere å ansette midlertidig.

Alle bransjer er ikke like. Noen steder vil du nok bli tatt godt i mot, uavhengig av hva som står i arbeidskontrakten din. Eller hvor lenge du skal være.

Men det å komme første dag på jobb, og føle det som man ikke eksisterer, er ingen god følelse. Jeg vet jeg er faglig dyktig i jobben min. Og uavhengig av system, behøver jeg lite opplæring. Så jeg burde ikke være en byrde for de andre. Én måned eller to er heller ikke lenge å være på et sted. Men en sommer kan være ulidelig lang når man definitivt ikke er en del av fellesskapet på arbeidsplassen sin! Jeg har periodevis vantrivdes sånn at jeg har grått på jobb. Eller blitt hjemme, selv om det innebærer ingen inntekt (er du i et sommervikariet vil du aldri kunne benytte egenmelding).

Det siste halvåret har jeg av ulike årsaker kun jobbet. Og forsøkt meg i en helt annen bransje, hvor det å gå ekstra etter behov er normalen. Og der har det ikke vært noe å si på arbeidsmiljøet! Det er helt supert, og jeg stortrives. Men lønna er ikke den beste, og de fleste har flere jobber de sjonglerer på. Det kan bli MYE jobb. For jobber du ekstra, så har du ikke luksusen til å kunne si nei. Da vil du ganske enkelt ikke bli tilbudt mer jobb. Innføring av lengre arbeidsdager vil ikke akkurat gjøre hverdagen lettere for disse flotte folka jeg har blitt kjent med! I verste fall sitter du igjen som ufør etter relativt kort tid, med en kropp som er helt ødelagt. Skulle du ha klart å holde på slik til pensjonsalder (mot absolutt alle odds) har du ingen pensjonspoeng. Du kan ikke benytte egenmelding om du blir syk, og du vil sannsynligvis ikke ha noen nytte av sykemelding. Som tilkallingsvikar eller ekstrahjelp blir du nemlig primært oppringt ved behov, du står ikke oppført med mange vakter på vaktlisten. Og da er det ingen vakter å få sykemelding for.

Det mine kolleger og utallige andre rundt omkring i landet behøver er ikke et mer fleksibelt arbeidsliv. De behøver et tryggere og sikrere arbeidsliv, hvor det holder med én jobb. En jobb du kan trives i, OG ha helse til å stå i!

Jeg er så utrolig glad for at dette er midlertidig for meg. Men jeg kjenner at jeg har holdt på å gjøre en kjempetabbe i høst. Det har blitt for mye. Skuldra og armen protesterer veldig etter å ha flyttet fra plass til plass på den ene jobben min; det er litt begrenset hvor mye du kan justere på en annens arbeidsplass. En ubrukelig arm er ikke det beste å gå inn i et nytt år med. Men så lenge jeg klarer å bla i pensum over nyttår, burde det bedre seg etterhvert. Det er verre med de som har det slik. Hele tiden. Som sliter seg ut i et arbeidsliv hvor de egentlig aldri kommer inn i varmen. Hvorfor i all verden ønsker regjeringen mer av dette?

Jeg kunne også nevnt de som må bli enkeltmannsforetak for å leies inn til sin arbeidsgiver. I realiteten som arbeidstaker, men uten rett til sykepenger (joda de finnes, men da skal du ha vært lenge syk før de har noen substans). De som jobber doble skift uten overtidsbetaling (lovlig? Nei, men arbeidstilsynet er ikke de man ser mest til rundt omkring). De som har jobbet mer eller mindre fast i nesten 3 år, på midlertidige kontrakter, til de bare plutselig ikke hører noe mer. Er arbeidslivet for lite fleksibelt?

Jeg tror regjeringen med sin oppmykning av arbeidsmiljøloven sammen med den strenge arbeidslinja holder på å gjøre staten en ordentlig bjørnetjeneste. For det koster når friske mennesker som kunne jobbet ender opp som uføre. Og nei, folk blir ikke mindre syke av å kutte i stønadene til de som allerede har ødelagt helsa sin. Det gjør bare spiralen verre, og ødelegger både livskvaliteten og selvfølelsen til så altfor mange.


...jeg ønsker meg til jul den dagen det blir like fint å danse som å jobbe – for alle!

Mamma og student på blåblått budsjett

Høstens store nyhet, at de blåblå har lagt frem et blåblått budsjett, begynner å bli ganske utdebattert. Men konsekvensene av budsjettet vil ikke merkes før over nyttår. For det er ikke slik at «det bare er politikk». Politikk er nemlig noe som på mystisk vis manifesterer seg for oss alle rundt omkring i dette snodige lille landet på én eller annen måte.

Foto: D Sharon Pruitt

Vi blir ikke hardt rammet av budsjettet. Vi er stort sett litt sånn midt på treet i det meste. Men som student og mamma vil (dersom alt går gjennom etter samtalene med Krf og Venstre) høstens politiske thriller kunne få stor betydning for oss.

Barnehageprisene fortsetter å stige. Det er kanskje ikke de store summene. Men på studentbudsjett blir de små summene store. Med en samboer som er i vanlig jobb, er vi over grensa for å kunne få reduksjon i satsene. Å kutte ut barnehagen deler av uka for å spare penger er ikke særlig aktuelt; vi har nemlig en gutt som stortrives i barnehagen sin! Da må heller mamma jobbe litt. Sånn at de regningene kan betales. Uansett ville det å ha han hjemme ikke frigjort studietid.

Av likestillingshensyn har skatteklasse 2 for ektefeller lenge vært planlagt fjernet, også av de rødgrønne. I teorien kan dette være vel og bra. Problemet er at dette også rammer på en annen måte; nemlig ekteskap hvor den ene har lav eller ingen inntekt på grunn av uførhet eller for eksempel studier. Her rammes vi, ganske hardt. Arbeidslinja er vel og bra, og joda, da må jeg jobbe. Men kanskje hadde det vært greit for staten at jeg faktisk fikk studert ferdig også? En halvveis fullført master er svært lite verdt... og strengt tatt bortkastede penger for staten Norge!

I rettferdighetens navn så får jeg (i og med at jeg må jobbe mye mer) omtrent 400 kroner i skattelette. Vi kan kjøpe rimeligere campingvogn som vi ikke har råd til. Segway som vi ikke har råd til. Bestille mer fra utlandet på nett som vi ikke har råd til. Og handle mer på kvota hjem. Hadde vi bare hatt råd til ferie. Det er bare så synd at jeg samtidig må bli deltidsstudent for å jobbe halve tida, for å veie opp inntektstapet vi blir å ha. Som forsåvidt ikke er mulig på mitt studie, da du der enten studerer fullt eller ingenting.

Jeg kan forstå de i enkelte partier som ikke helt klarer å forstå disse små problemene. Men på sikt skapes et klasseskille i forhold til høyere utdanning. Jeg skulle gjerne hatt foreldre som kunne betale studiene mine, eller innkassert en skattefri arv. Dessverre er det vanskelig å bestille!

Det eneste positive jeg kan se med årets budsjett er at det viser, med all tydelighet, at det er en forskjell på de politiske partiene. Så kanskje ved neste valg, kan noen av dere som synes «alt er så likt», ta et litt mer velfundert valg?...