Valgfrihetens nyttige idioter II

Jeg skrev meg helt bort i forrige blogginnlegg. Så her kommer det jeg egentlig skulle skrive om da. Det som har sammenheng med tittelen på innlegget.

Valg av parti avgjøres av mange med bakgrunn i én enkelt sak de brenner for og/eller irriterer seg over. I Norge er vi som mangemillionærer i den priviligerte situasjon at det er en del valg vi ikke behøver å ta. Dermed har også noen av de klareste, tradisjonelle skillelinjene mellom partiene blitt visket ut. Høyre har det siste året satset tungt på å profilere seg som et parti for folket, noe deres slagord «Muligheter for alle» vitner om. Fremskrittspartiet «for folk flest» er et annet forsøk på å være et folkelig parti. Eller Venstre med «Folk først».

Det som går igjen – kanskje særlig på høyresiden i år – er folket. Men selv om den tradisjonelle høyresiden i norsk politikk i stadig større grad forsøker å markedsføre seg selv som partier for alle – partier hvor folket står i fokus, er det dermed sagt at det de sier er sant? De fleste gjennomskuer kjapt reklamen som lover for mye. Hvor mange gjennomskuer disse partiene?

Mangt og mye kan sies om partistøtte. Men de som gir økonomisk støtte til et parti gjør dette velbegrunnet og fordi de vet hvilke partier som i størst mulig grad vil føre en politikk de selv har interesse av. I lille Norge er ikke korrupsjonen angående slikt særlig stor, fordi åpenhet om pengegaver er lovpålagt. Vi har partier som ønsker å fjerne denne bestemmelsen, men den er ennå der. Derfor vet vi at Norges rikeste samt de store bedriftene støtter primært Høyre og i noen grad Frp. Og vi vet at LO og en god del av fagforbundene støtter de rødgrønne, da primært Ap.

Her er det ikke snakk om å «kjøpe» seg politiske saker, det er ganske enkelt snakk om å støtte de man vet vil føre en ønsket politikk. NHO vet at de har mest igjen politisk når det sitter et sterkt Høyre med makten. Akkurat som LO vet at Ap er det partiet som i størst grad vil gjennomføre medlemmenes ønskede politikk. Både i tilfellet NHO og LO er det ikke snakk om én person eller én ledelse som ønsker gjennomslag for sine politiske saker, men det er demokratiske prosesser i organisasjonene som viser hva medlemmene ønsker. Spesielt i LO, som de siste årene har spurt alle sine 870.000 medlemmer hva de synes er viktig. Deretter har de samlet sammen de viktigste sakene, spurt partiene hva de mener om disse, og så anbefalt sine medlemmer hva de skal stemme ut fra dette.

Venstresiden i norsk politikk er ikke «bare til venstre», den er et resultat av at alle i Norge fikk stemmerett og dermed at det ble behov for noe mer enn Høyre og Venstre som stemmealternativ. Mange i dag har problemer med å forstå hvordan Venstre kan ligge til høyre, men det har sine helt naturlige, historiske forklaringer. Som går tilbake til før det fantes en venstreside slik vi kjenner den i dag. Tilbake til den tiden hvor verken arbeidere eller kvinner kunne stemme. Og da som nå er det store forskjeller på partiene. For de som gidder å se forbi populistiske utsagn i media. Jeg husker særlig godt en eldre kvinne i Nordreisa som for 4 år siden ble spurt om hva hun syntes om Frp-ordføreren der. Jo, han var veldig flink og svært godt likt. Spesielt fordi han ikke førte Frp-politikk!

Derfor blir også lokalpolitikken en stor utfordring, fordi mange pragmatiske politikere styrer mer etter eget hode enn etter partiboka. Men de store skillelinjene mellom partiene er der allikevel. Det er en grunn til at Tybring-Gjedde eller Thon eller NHO aldri ville finne på å støtte verken SV eller Ap. Og det er en grunn til at LO ikke kan støtte Høyre eller Frp. Når det gjelder de såkalte sentrumspartiene er ikke skillene i dag like klare, dette bunner spesielt ut i at partiene selv befinner seg i noe av en identitetskrise. For eksempel KrF som tradisjonelt er et borgerlig parti i økonomisk politikk, har en familiepolitikk og et verdisyn som på mange områder lettere lar seg forene med partiene til venstre. Og der står debatten også internt i partiet: Hvilken vei skal vi gå?

For mange, mange år siden var det slik at de som var frustrerte over Ap gikk lenger ut på venstresiden. Det kunne aldri falle en som ikke var bedriftseier eller velstående inn å stemme på Høyre i protest. I dag er det dessverre slik at mange lar seg lokke ennå lenger til høyre. Den politiske bevisstheten er lav og enkeltsaker avgjør. Vi har blitt bortskjemte og teller tiøringer når vi tanker bilen eller tiere når vi passerer en bom. Hva det ville gjort med lommeboka vår å måtte betale selv for skole, lege, sykehjem og så videre kommer i annen rekke. Hva det ville gjort med oss om vi plutselig ble uten jobb eller alvorlig syke uten et offentlig sikkerhetsnett er det heller ikke mange som ofrer en tanke. Burde vi også hatt USAs helsevesen som er verdens dyreste i drift? Eller USAs universiteter hvor ansatte og forskere er avhengig av å komme med riktige resultater til de bedriftene som betaler? Burde vi fjernet hele pappakvoten og nedjustert mors fødselspermisjon til 4-5 uker som er gjengs ellers i verden? Burde vi hatt noen virkelig gode, dyre privatskoler og heller litt dårligere offentlige skoler? Valgfrihet kalles det.

Til dere som ikke har stemt ennå – lykke til på søndag og mandag! Og ikke minst i forkant hvor de virkelige valgene bør gjøres. Hvordan ønsker du at samfunnet vårt skal være?