Valgfrihetens nyttige idioter

Da er det nok en gang duket for at alle stemmeberettigede i dette langstrakte landet skal finne veien til stemmeurnene. Og som vanlig er det mange som leverer sin stemmeseddel basert på enkeltsaker. Bompenger, bensinpriser, eiendomsskatt og innvandring er gjengangere. Helt ærlig orker jeg vanligvis ikke å ta debatten med slike nyttige idioter som uansett ikke har peiling på hva de egentlig stemmer på. Det som gjør at jeg denne gangen fant ut at det allikevel kan være greit å komme med noen ord, er at disses uvitenhet til syvende og sist kan gå ut over alle oss andre.

For det første bensin. Dette er et kommune-/fylkesvalg, så avgifter på drivstoff er det ingen som kan gjøre noe med nå. MEN jeg har gjort et kjapt regnestykke for å se på hvor dyr bensinen egentlig er. Statistisk Sentralbyrå (SSB) har prisen på 98 oktan kun tilbake til 1951. Dersom vi ser på prisen på melk i 1951 – et produkt som er sterkt statlig subsidiert – og sammenligner prisutviklingen der mot uvtiklingen på 98 oktan viser regnestykket at bensinen i dag burde koste 24,- literen. Med tanke på at melk er subsidiert mens bensin er sterkt avgiftsbelagt, skulle man tro bensinen hadde økt ennå mer. I tillegg må det tas i betraktning om man skal sammenligne med prisene i andre land at vi har et mye høyere lønnsnivå enn våre naboer. Vi er i dag sammen med Irland og Danmark de som har lavest bensinpriser i Europa om vi ser på pris sammen med inntekt. En norsk industriarbeider vil i snitt ha råd til 14,23 liter bensin pr arbeidstime, en svenske 10,95 liter og en polsk arbeider 1,91 liter.

Så over til neste store valgvinner: Bompenger. I Oslo hvor Høyre og Frp har styrt nærmere to tiår er bompengeringen rundt byen ennå svært intakt. Som Altaværing innbilte jeg meg at vi hadde dårlige veier. Vel, det var til jeg hadde kjørt i Tromsø (styrt av Ap/SV) og Oslo. Alta har gode veier! De kommunale veiene i Tromsø er elendige. Etter å ha kjørt mer og mer utenom motorveiene i Oslo har jeg innsett at veiene i Oslo er ennå et hakk dårligere.

Den siste store valgvinneren – og en av de hvor kommunene virkelig i stor grad styrer og prioriterer selv – er de eldre. Her har det i Oslo de siste årene blitt lagt ned flere hundre sykehjemsplasser. Kommunen har i mellomtiden brukt nærmere 40 millioner på å kjøpe tomter i Spania hvor de skulle bygge sykehjem. Som ikke blir noe av.

For å runde av kan det nevnes at «omorganiseringen» og «effektiviseringen» av kollektivtrafikken i hovedstaden har kostet 55 millioner kroner i årlige ekstrautgifter, primært på grunn av det ekstra byråkratiet som er innført. For å fjerne byråkratiet.

Hvordan kommer politikerne seg unna med alt dette – og klarer å bli gjenvalgt gang på gang? Jeg tror mye av årsaken til det her i Oslo er at diskusjoner og plattformer for lokalpolitikk drukner i det rikspolitiske. Det finnes ingen lokalavis i byen som er en naturlig vaktbikkje for byens politikere. Samtidig som riksmediene er tilbakeholdne med å være for Oslo-sentrerte. Resultatet er at lokalpolitikerne i Oslo kan gjøre akkurat som de vil. Og slippe unna med det. Dere som bor i Oslo, hvor mange av dere vet hvem som styrer bydelen deres? Akkurat.

Dessverre kommer det sjelden frem hva som skjer i Oslo. Og jeg lurer veldig på hvorfor Oslo ikke i større grad brukes som et utstillingsvindu for Høyre og Frp (i samme grad som for eksempel Trondheim for de rødgrønne). Og nå har jeg kun nevnt noen eksempler. Uten en gang å være i nærheten av å komme inn på slikt som hva valgfriheten til landets mest liberalistiske parti vil bety i praksis. Sannsynslgvis er det ingen som husker det lenger, men Siv Jensens første ord når finanskrisen traff med full kraft for noen år siden var at årsaken til det var for mange statlige reguleringer i USA. Behøver jeg si mer?