Pappakvoten til besvær?

Foto: Privat. Kan ikke benyttes av andre.

Jeg må ærlig innrømme at før jeg fikk Sebastian i november har foreldrepenger, fedrekvote og alt annet som hører med vært noe jeg har brydd meg fint lite om. Og kunnet så godt som ingenting om. Men nå etter å ha lært om disse tingene og opplevd de selv har jeg en ting å si til de som klager på ordningene: Slutt!

Vel, det er én ting det går an å klage på. Og det er at det er Nav som styrer disse pengene, noe som vil si at man må ha kontakt med deres svært lite serviceinnstilte byråkrater. Men bortsett fra det kan jeg ikke se noe galt i verdens beste stønadsordning. For det er nemlig det det er.

I 47 uker kan en av foreldrene gå hjemme med 100 % lønn (inntil 6G) betalt av staten. Staten betaler deg for å gå hjemme med eget barn i et helt år! De resterende 5 ukene er ferie for de som har en tariffavtale, så ja, det er et helt år. Et helt år hvor det eneste du skal gjøre er å bli kjent familiens siste tilskudd og gi en tryggest mulig start på livet.

Jeg er innmari lei av å høre på de som klager over fedrekvoten fordi de ikke får «brukt den opp». Er du i en situasjon som gjør at du ikke har mulighet for å være hjemme med eget barn i de 12 ukene som er satt av til far slik at også han skal knytte bånd til barnet og bli en del av hjemmet, vel så får du ikke det. Det er et gode du ikke får benyttet, men det er også alt. Det er som å klage over at du ikke får brukt opp egenmeldingsdagene. De er også et gode vi har, men det er ikke noen selvfølge at de skal «brukes opp».

Og ja, det er nødvendig med en egen fedrekvote. Vi mødre vil nemlig stort sett i størst mulig grad være lengst mulig hjemme med barna våre. Og er ikke villige til å dele den dyrebare tida med fedrene. Derfor er det nødvendig at far har en egen kvote. Min samboer synes det er ganske morsomt at det kun er 9 uker som er forbeholdt meg, mens hele 12 uker er forbeholdt han. De 9 ukene til meg er i forbindelse med fødselen og nødvendige av mer medisinske årsaker. De 12 ukene til han er nødvendige fordi jeg er ganske egoistisk – hadde ikke de vært der så må jeg nok tørre å si at han ikke hadde fått noen permisjon.

Men la oss si at han hadde hatt et eget firma og ikke hatt mulighet for å ta sine 12 uker. Selvfølgelig hadde det vært fint om jeg kunne fått 12 uker ekstra. Men realitetene i arbeidslivet og i hjemmet krever at de er forbeholdt far. Med de unntakene som foreligger. Dersom far er syk og avhengig av hjelp, dersom mor er alene med omsorgen eller dersom far ikke har vært i inntektsgivende arbeid vil fars kvote overføres til mor.

Det er også et krav at mor ikke går hjemme i hælene på far og barn, men er i jobb, studier eller lignende. Hele poenget med fedrekvoten er nemlig at far skal få oppleve å være omsorgsperson nr. 1 i hjemmet. Han skal ha kontroll på når det er time på helsestasjonen, hva barnet spiser, hvilke klær som passer (barnet – ikke nødvendigvis sammen) og ikke minst ha huset ryddig og middagen klar til mor kommer hjem. Eventuelt ha kontroll på alt rotet i huset og en grandiosa i ovnen. Men for noen uker er det far som skal være nestkommanderende i huset. Direkte under kommando til toppsjefen som nærmer seg et år.

I medias klør

Fotograf: Stig Weston /SV

Da har mediene nok en gang kvesset klørne, denne gangen er det Audun Lysbakken som er målet. Spørsmålet er hvordan få fjernet en karismatisk og dyktig gryende leder som ligger svært langt til venstre politisk. Mye lenger enn hva det etablerte, politiske Norge ønsker seg.

Statsministerens ord på Dagsrevyen her om dagen bar bud om at også Aps ledelse ønsker seg en ny lederkandidat hos regjeringspartnerne sine.

Heldigvis ser det enn så lenge ut til at verken Lysbakken eller SV lar seg presse. Nå er det SVs delegater til landsmøtet som til syvende og sist avgjør, jeg håper de er like kloke og ikke støtter eventuelle benkeforslag med bakgrunn i denne mediestormen.

Lysbakken har lagt seg flat og beklaget det inntrufne. Han har ikke på noen måte forsøkt å unnskylde seg selv. Hva mer skal mannen gjøre? Det sier noe om hvor lite som skjer i Norge når en så liten sak får en så enorm oppmerksomhet. Jeg tipper den som jubler høyest er Venstres tidligere nestleder som fikk en kort karriere i det sterkeste rampelyset.

Papiravisene for fall?

Da er nye opplags- og lesertall klare. Ikke overraskende viser de nok en gang nedgang for papiravisene. Nisjeavisene Klassekampen og Dagens Næringsliv går (som normalt de siste årene) frem og er fjorårets klare vinnere. Tabloidredaksjonene river seg nok i håret igjen. Og undrer seg over hva de gjør galt. Dagbladet flater endelig ut etter dramatiske fall tidligere år – kanskje ser de potensialet i flere saker om Dagbladet? Slik som «sånn dekket Dagbladet Japan» (kun få dager ut i katastrofen).

Jeg tror forklaringene er enkle. Klassekampen og Dagens Næringsliv er etter min mening landets beste aviser. De leverer gode, velskrevne saker. Og de er lange. Her er det ikke snakk om mest mulig tittel og bilde, med en liten sak til. Begge avisene er svært teksttunge. I tillegg leverer de egne saker uten å hive seg på bølgene som går.

Og vanskeligere enn det tror jeg ikke det er. I dag får vi dekket vårt behov for øyeblikksnyheter, skandaler og lignende via nett og til en viss grad via kveldsnyhetene på TV. Små snutter, løpende oppdateringer, bilder også videre gjør seg best der. Noe tabloidene nok i størst grad har fått merke. Og deretter region- og lokalavisene. Ikke minst regionavisene som i stor grad har latt seg inspirere (underlig nok) av de fallende tabloidene. De rendyrkede lokalavisene har stort sett gjort det greit, men så har også de fleste hatt dårlige nettsider og det viktige stoffet med dødsannonser, gifte og nyfødte.

Papiravisene har slitt med å finne seg selv etter at det store, skumle internettet gjorde sitt inntog. Men om 50 år tror jeg ennå avisartikler gjør seg bedre på museum enn for eksempel et slikt blogginnlegg. Det som er trykket på papir kan være varig. I motsetning til slikt vi skriver på nett som skifter like ofte som humøret til den som skriver. Jeg håper bare avismangfoldet består. At avisene snart begynner å forstå hva leserne ønsker. Og at kvaliteten som må leveres på papir ikke lar seg løse ved uendelige nedskjæringer. Jeg er ikke alene om la meg irritere av dårlige skrevne artikler – fulle av skrivefeil.

De i midten

Arbeiderpartiet skal til 2013 fremstå som et godt valg for Høyre-velgerne – i ennå større grad enn tidligere. Stoltenberg har tydeligvis allerede utviklet lett alzheimer og glemt tidligere valgfiaskoer. De to siste valgene har vært vunnet ved å mobilisere i alle fall deler av partiets tradisjonelle grasrot. Nå skal partiet igjen bevege seg mot høyre. Og dermed bort fra landets største velgergruppe.

Som SVer er dette forsåvidt godt nytt. I alle fall dersom lederstriden går som jeg håper og SV utvikler seg til å bli et klart alternativ til venstre i norsk politikk. Der partiet hører hjemme. I verste fall rendyrker SV sin miljøprofil og sender dermed sammen med Arbeiderpartiet ennå flere over til ytterste høyre. Noen få vil nok finne veien til Rødt og resten velger seg sofaen. Og vil dermed bane vei for det mest ekstreme høyrestyret landet har sett.

Sukk. Hva gjør man? Begir seg ut i eksil? Starter et nytt parti? Murer seg inne uten tilgang på aviser og andre medier?

Inntil videre skal jeg krysse fingrene for at Arbeiderpartiet revurderer sin valgstrategi (og politikk) samt at Audun Lysbakken blir SVs neste leder.