En avslutning?

Jeg så i dag på VGs front for et år siden. Det var det vanlige, tabloide sommerstoffet: NÅ kommer sola – Billig vin – VG-lesernes møte med handlingslammet politi. Verden var normal.

Det meste har vært sagt og ment i året som har gått. I dag kommer det til å flomme over av stoff i alle landets medier. For mange vil det rippe opp i sår som såvidt har begynt å leges.

Jeg var blant de heldige som ikke ble personlig berørt. Hvis at… om at… dersom at… kunne mye vært annerledes. Men jeg var heldig. Som politisk engasjert og aktiv i fagbevegelsen, og på jobb samme dag i Akersgata, hadde jeg dobbelt flaks. Derfor har jeg følt at det ikke har vært plass til noen sorg for min del – ingen tårer.

Jeg ser de synlige skadene i regjeringskvartalet hver dag jeg er på jobb – ikke minst så jeg de enorme skadene på nært hold da jeg var på jobb allerede 24. juli i fjor. Så ekstremt at det blir ubegripelig. Uvirkelig. Dette kan ikke ha skjedd.


Skrikene i BBCs dokumentar denne uken knuste det uvirkelige skjæret. Dette skjedde. Marerittet var ikke en drøm. 


Jeg hadde ikke tenkt å gå på minnekonserten på Rådhusplassen i morgen. Har følt det ikke er plass til meg der. Men skrikene endret dette. Et slikt arrangement blir en form for begravelse for oss som ikke har vært personlig berørt. Et sted det er lov å gråte. Å føle sorg. Å legge ned blomster. Å få en form for avslutning på dette uvirkelige som har hengt over oss det siste året.

Så jeg skal til Rådhusplassen i morgen – og forsøke ikke ha dårlig samvittighet for at også jeg føler sorg. En slik hendelse berører mange personlig. Men omfanget, det ekstreme og det ubegripelig ondskapsfulle gjør dette til en nasjonal tragedie. Så la oss alle få lov til å sørge. Eller la være. Til å føle. Og til ikke å føle. Alle reagerer ulikt – det bør vi ha rom for uten å måtte kritisere noen.