Ansvarsfraskrivelse med stor A

Stortinget – et sted hvor opposisjonen klekker ut måter å få medieoppmerksomhet.
Foto: Wikimedia Commons/Alexander Ottesen

Gjørv-rapporten viser på en relativt grundig og nøktern måte til ulike problemer. Dels til alvorlig systemsvikt. Og det kanskje beste av alt; de kommer med en god del konkrete forslag til hvordan ting etter deres syn kan forbedres.

Opposisjonen har nok med en viss skrekk sett hvordan Stoltenberg har stått frem som en sterk leder etter 22/7 – og de har ikke helt ant hvordan de skulle angripe han eller regjeringen. Det at bomben var et direkte angrep på Arbeiderpartiet og venstresiden har gjort situasjonen vanskelig for opposisjonen. Som har måtte være varsomme med hva de har kunnet si. Ap har vært i sjokk, Frp har vært tause (de som har ytret seg har stort sett blitt hysjet på) – og Høyre (!) er blitt rekordsterke.

Gjørv-rapporten knuste stillheten, og nå værer opposisjonen blod. Særlig Frp har et sterkt behov for å komme på banen. De begynner å få dårlig tid til å hanke inn igjen alle stemmene de har tapt før valget. Og de står i en særstilling i forhold til rapporten; de er det eneste stortingspartiet som ikke har sittet i regjering. Dermed kan de fraskrive seg alt ansvar i forhold til de systemsviktene som kritiseres.

Høyre derimot sitter i glasshus. Sammen med de andre opposisjonspartiene. Det som kritiseres i rapporten er nemlig ikke noe én regjering er ansvarlig for. Selv om den nåværende har sittet lenge. Problemene er mye mer omfattende og går mye lenger tilbake i tid. Bl.a. var det ikke Stoltenberg og de rødgrønne som regjerte etter alle gjennomgangene i etterkant av 9/11. 

Det er heller ikke slik – selv om Frp ser ut til å tro det – at de kan fraskrive seg alt ansvar. En del av jobben med å sitte i opposisjon, og få betalt av staten, er nettopp å holde et øye med hva regjeringen foretar seg. En jobb Frp etter såpass mange år i opposisjon burde ha lært seg. Jeg hørte i går på nyheten en sentral Frper i forbindelse med en diskusjon om Gjørv-rapporten uttale at vi på grunn av åpnere grenser måtte skjerpe sikkerheten. Beklager, men her ser ikke jeg koblingen. Gjerningsmannen 22/7 har da ingenting med åpnere grenser å gjøre?!?

Ketil Solvik Olsen skapte i går overskrifter med sine uttalelser. Noe av det han sa til Stavanger Aftenblad var at de borgerlige partiene har en langt bedre gjennomføringsevne med mindre avstand mellom retorikk og reell politikk. Og at regjeringens forhold til fagbevegelsen er en årsak til at det gikk galt. Siv Jensen er også på banen og krever at uavhengig av hva det gjelder, må det gjennomføres. Nå. Altså; noe må gjøres. Momentant. 

For det første ønsker ikke jeg at tunge, viktige systemer som vi bygger vår trygghet og frihet på skal endres i en fei på grunn av én ekstrem gjerning. Ja, det ble avdekket store feil eksempelvis i politiet. Men skal det skje store endringer må de være gjennomtenkte. Ellers risikerer vi å få et system med andre store feil. Vi kan heller ikke endre loven eller gjøre andre gjennomgripende endringer med tanke på én mann. 

For det andre viser Solvik Olsen partiets sanne ansikt når han på en slik måte stempler fagbevegelsen. Undertonen er at alt som har å gjøre med fagbevegelsen er feil og delvis korrupt, og arbeiderne er de som bør ha minst å si i forhold til arbeidet sitt. Politiets fellesforbund er en fagforening, men den har absolutt ingen bånd til Ap. Her har ikke Solvik Olsen gjort hjemmeleksa si – alt av fagbevegelse hører ikke inn under LO som har sterke bånd til Ap. Men uavhengig av hvilket politisk ståsted eller ei Politiets fellesforbund har, er det etter mitt syn grovt krenkende å påstå at politiet selv og deres tillitsvalgte er årsaken til feilene som ble begått 22/7. Skal vi sette politiet til å se etter vår sikkerhet, men ikke anta at de selv har noen som helst anelse om hvordan ting bør være? Skal den enkelte politimann virkelig styres etter hva det regjerende politiske parti måtte finne for godt?

Jeg vil ha en sterk stat som tar vare på min rettssikkerhet og min frihet. Uavhengig av hvem som styrer landet. Jeg vil ikke ha en stat som styres etter gjennomgripende reformer fra valgår til valgår for å sikre velgeres gunst. Kanskje landet like gjerne da burde styres etter VGs InFact-målinger?

Tid for syndebukker

Jeg har ikke fått med meg noen nyheter eller debatter i dag. Så burde kanskje la være å bevege meg inn i minefeltet.

Jeg liker Stoltenberg. Og skulle ønske han kunne vært øverste leder for en sterkere rødgrønn regjering også etter neste valg.

Som sjef – uavhengig av hvor – ligger det i den ekstra lønna og anseelsen også et ansvar. Inkludert et ansvar når ting ikke går som de skal. Dessverre er det slik på høyere nivåer at gjør du feil – eller noen under deg feil – slipper du alt ansvar. Du kan ta med deg inntekten din og vandre over til en annen jobb. Og la andre rydde opp. Avskjed på grått papir ved direkte inkompetanse finnes ikke – bare man kommer seg høyt nok.

Derfor synes jeg det er en uting å kreve at folk skal gå i tide og utide. Men dessverre må jeg si meg enig med Torry Pedersen og en haug andre forståsegpåere i at Stoltenberg bør trekke seg. Ikke fordi Oslo kommune har drenert å plassere noen betongklosser i Grubbegata eller fordi politiet i slutten av juli var i feriemodus.

Men fordi han har blitt en landsfader det siste året.

Stoltenberg har gjort en kjempejobb. Men han er ikke lenger en partileder for Arbeiderpartiet. Skal han fortsette må han tørre å snakke politikk igjen! Ironisk nok har fjorårets angrep på Ap ført til et rekordsterkt Høyre. Alle i Ap har hatt et tøffere år enn hva jeg kan forestille meg og det har jeg forståelse for. Men partiet må snart gjøre det et politisk parti skal – komme med politiske mål og meninger.

Klarer og tør regjeringen å bruke resten av året til å komme med tydelige endringer? Er de klare for å innta det politiske spillerommet?

Jeg skulle ønske Stoltenberg kunne overlate stolen til en annen – en som kunne se fremover og senke skuldrene. Men Ap har ingen klare kandidater til å ta over. Og jeg frykter han er for sliten til å takle det umenneskelige presset som ikke ser ut til å ta noen ende. Hvordan han skal få hentet seg inn før valgkampen starter for alvor skjønner jeg ikke.

Jeg krysser fingrene for at jeg tar feil.

Skal bare…

Jeg har fundert litt på om tilværelsen hadde vært bedre uten «bare». Kunne vi ikke bare vært enige om å fjerne det helt fra vokabularet?

Frustrasjonen min bobler litt over for tiden fordi det er så mange bare. Vi skal bare isolere. Vi skal bare lekte ut. Vi skal bare skru gips. Vi skal bare skyte plater. Vi skal bare feste panel. Vi skal bare sparkle der. Bare sparkle en gang til. Og enda en gang. Vi skal bare smøre membran. Bare smøre mer membran.

Og da har vi ikke en gang bare begynt på finishen.

Oppussing og utbygging tar tid. Masse tid. Og garantert mer tid enn beregnet. I alle fall om man vil ha alt skikkelig. Når sant skal sies er vi altfor pirkete begge to – vi burde lært oss å si at nok er nok litt tidligere.

Men når man med unntak av 4 dager i sommer har jobbet daglig på huset – flere av de til langt på natt – blir det temmelig frustrerende når andre ser ut til å være skuffet over at vi ikke har kommet lenger. At vi bare har gjort ditt men ikke datt. Det er jo bare å…

Jada. Alt er bare. Eller ikke bare bare.