Jeg liker Stoltenberg. Og skulle ønske han kunne vært øverste leder for en sterkere rødgrønn regjering også etter neste valg.
Som sjef – uavhengig av hvor – ligger det i den ekstra lønna og anseelsen også et ansvar. Inkludert et ansvar når ting ikke går som de skal. Dessverre er det slik på høyere nivåer at gjør du feil – eller noen under deg feil – slipper du alt ansvar. Du kan ta med deg inntekten din og vandre over til en annen jobb. Og la andre rydde opp. Avskjed på grått papir ved direkte inkompetanse finnes ikke – bare man kommer seg høyt nok.
Derfor synes jeg det er en uting å kreve at folk skal gå i tide og utide. Men dessverre må jeg si meg enig med Torry Pedersen og en haug andre forståsegpåere i at Stoltenberg bør trekke seg. Ikke fordi Oslo kommune har drenert å plassere noen betongklosser i Grubbegata eller fordi politiet i slutten av juli var i feriemodus.
Men fordi han har blitt en landsfader det siste året.
Stoltenberg har gjort en kjempejobb. Men han er ikke lenger en partileder for Arbeiderpartiet. Skal han fortsette må han tørre å snakke politikk igjen! Ironisk nok har fjorårets angrep på Ap ført til et rekordsterkt Høyre. Alle i Ap har hatt et tøffere år enn hva jeg kan forestille meg og det har jeg forståelse for. Men partiet må snart gjøre det et politisk parti skal – komme med politiske mål og meninger.
Klarer og tør regjeringen å bruke resten av året til å komme med tydelige endringer? Er de klare for å innta det politiske spillerommet?
Jeg skulle ønske Stoltenberg kunne overlate stolen til en annen – en som kunne se fremover og senke skuldrene. Men Ap har ingen klare kandidater til å ta over. Og jeg frykter han er for sliten til å takle det umenneskelige presset som ikke ser ut til å ta noen ende. Hvordan han skal få hentet seg inn før valgkampen starter for alvor skjønner jeg ikke.
Jeg krysser fingrene for at jeg tar feil.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Tilbakemeldinger er alltid hyggelige!
Er de ikke det er det en viss fare for at de forsvinner.