Rolleskifte i medieverden

Aviser har i medieverden vært de gamle, traurige som ikke helt har innsett at deres tid er over. Som avismenneske er jeg ikke helt enig i det. Og må innrømme jeg ble glad da jeg så at TV2 nå forsøker å tilkjempe seg den plassen.

Det er nettet som har gjort at folk har endret sine avisvaner. Kanskje ikke så rart når du får omtrent akkurat det samme på nett, oppdatert, hele døgnet – helt gratis. Jeg synes det er rart at TV2 skal være blitt tatt så på senga av at nettet har gjort at også TV-vanene har endret seg. Og at indirekte statlige Canal Digital ser ut til å være mer fremsynte.

I skoleåret 99/00 befant jeg meg i Dominikanske republikk, hvor påvirkningen fra USA er stor, særlig gjennom alle de amerikanske kanalene. For meg fra Norge som da kun var vant til 5 minutter reklame mellom programmene, var det et lite sjokk å se TV hvor det var så ekstremt mye reklame. Det demret plutselig for meg hvorfor du i amerikanske serier hele tiden blir fortalt hva som skjedde før reklamen – det er ikke så lett å holde på oppmerksomheten når det du vil se blir avbrutt omtrent hvert 10. minutt.

På årene som er gått siden da har de norske mediene, TV2 og TV Norge, tatt gigantiske sprang i samme retning. Det er dog ennå en lang vei til peruanske tilstander. Jeg tror alle her kan leve med at når TV2 viser fotball er mesteparten av pausen reklame. I Peru hadde de reklamepauser også midt i kampen (selve kampen blir bare forminsket til et bittelite hjørne av skjermen) – og i nyhetene (!).

Men selv om reklametingenes tilstand kan bli verre, tror jeg flere enn meg heller dropper programmer eller tar opp for å kunne spole over. Og når du ikke ser på TV direkte, men kun følger med på enkelte serier, hva er da strengt tatt poenget med å betale for en TV-kanal? Da kan du like gjerne kjøpe serien. Eller benytte en av de nye tjenestene som kommer til Norge hvor du kan se på det du ønsker, når du ønsker – helt lovlig. I motsetning til det som vel har vært den mest utbredte måten å se serier på; ulovlig nedlastet via nett.

Canal Digital ser ut til å ha forstått at folk ønsker å velge selv. Dersom de skal ha en fremtid, uten å miste altfor mange kunder til Netflix og HBO, må de endre sin måte å tilby TV på. Det er ikke noen fremtid i å tviholde på at folk skal betale for en haug med kanaler de ikke ser på. Kanaler som i tillegg er fulle av reklame.

Jeg hører til blant de som ikke en gang ser på TV2s hovedkanal mer. De siste årene har jeg kun sett Frustrerte Fruer der – tatt opp så jeg har kunnet spole over de ekstremt lange reklamepausene (de var ekstra lange som en følge av mange seere). Innimellom om vi blar mellom kanalene (eller det vil si; ser på TV-programmet) finnes det ting på TV2 jeg kanskje kunne sett. Men å se noe «live» der er ikke aktuelt, det har jeg ikke tålmodighet til. Og det skal litt til å ta noe opp – da vil jeg vite det virkelig er bra og verdt å bruke tid på.

Nøyaktig hvorfor TV2 er så redde for sine nye kanaler klarer jeg ikke å se. Her snakker vi om en kanal som kjempet seg frem fordi det skulle bli fri konkurranse i TV-verden. Var det kun fri konkurranse mot NRK? Det hadde vært veldig fint om vi som lager aviser kunne krevd at Rimi måtte selge avisa vår til alle sine kunder. Men alle skjønner at det hadde vært tullete. Akkurat som det ville vært tullete om vi skulle krevd av Apple at alle med iPad måtte abonnere på vår iPad-utgave.

Jeg ønsker TV 2 velkommen inn i vår verden. Selv om det er litt tidlig å entre pensjonistenes rekker allerede som 20-åring.

Vintermørke

Ensomhet. Utilstrekkelighet. Nummenhet.

Et uvisst antall -heter tårner seg opp.

Gnisten og håpet blafrer.

Vil et vindpust blåse de ut
eller gjøre de sterkere?



Den telefonen som ikke ble tatt. Besøket som ble glemt. Kaffen det ikke ble tid til.
Ensomheten som kastet lange skygger.

Engasjementet. Aktiviteten. Tiltakslysten. Planene. Kravene. Burde. Måtte. Skulle.
Jeg'et som ikke strakk til.

Redselen for mørket. Redselen for følgene. Redselen for de igjen.
Skal. Skal ikke. Skal?



Livet. Og alle dets fasetter.
Her og nå.
Små skritt. Stor glede.

Knitrende varme. Flammene danser.
Sperrer kulden og mørket ute.

Det sure eplet

På høsten er det gjerne tid for å stikke fingeren i jorda eller smake på de sure eplene. Det har jeg nå gjort, og konklusjonen er at eksamen i jus må utsettes til våren. Ex phil skal jeg derimot få gjennomført.

Forhåpentligvis får jeg da hodet nok over vannet til å glede meg over milepæler som de første ustø skrittene. Slipper å bekymre meg for når (ikke om) samboeren skal kollapse, og for når den første snøen kommer og ødelegger det vi har igjen ute på huset.

Og så får vi kanskje et funksjonelt bad dette året. En TV-stue. Og et arbeidsrom til meg – slik at jeg kan sitte noe hjemme og lese neste semester.

Og viktigst av alt nå når pappaen straks er helt ferdig med sin permisjon; kanskje jeg får tilnærmet nok søvn når også deler av dagen kan brukes til å hente inn igjen det man ikke får sovet på natta. Note to p-pilleprodusenter: Det bør merkes tydelig at dersom man slutter på de er en av bivirkningene lange perioder med søvnproblemer.

Student og mamma

Jeg har vært (og er forsåvidt) i den priviligerte situasjonen at jeg har samboer, eget hus, egen bil, ikke altfor mye lån (vel – jeg ser ikke de i nettbanken for samboeren står som hovedlåntaker selv om vi er like ansvarlige), en godt betalt jobb ved siden av studiene som jeg trives i, innimellom fire besteforeldre bosatt ganske nært oss. I det hele tatt. Veldig heldig i forhold til mange andre studenter som er mødre.

For å illustrere kan jeg nevne at i god tid før jeg ble gravid med Sebastian var jeg til rådgivertime på Blindern for å finne ut hvordan man kunne gjøre det rent praktisk i forhold til eksamener og lignende ved en graviditet, samt i etterkant. Rådgiveren var litt småsjokka, for hun hadde ikke vært borti noen som kom dit før de ble gravide før.

Generelt; ting har vært godt planlagte her i gården, i alle fall så planlagte som er mulig. Må nok innrømme at jeg er perfeksjonist. På alle områder.

Vi hadde regnet med å få plass i en studentbarnehage i høst. Vi fikk Sebastian etter den magiske grensen, så var usikre på hva vi ville få i kommunen. Vi fikk ikke plass i studentbarnehagene. Men heldigvis bor vi ikke i Oslo lenger, så vi fikk full plass i lokal barnehage.

Alt burde gå bare finfint. 

Den variabelen jeg ikke hadde tatt med i regnestykket mitt, var søvn. Som ser ut til å klusje til hele regnestykket og gjøre det komplett uforståelig. Det henger et tynt håp i at jekslene på magisk vis detter på plass og får det til å gå opp. Hvis ikke må nok perfeksjonisten innse at ikke alt kan bli like optimalt som tenkt. Og ta til takke med noen lavere karakterer i alle fall de første semestrene.

Jeg har gått på jobb etter å ha sovet omtrent ingenting, og det går alltid på et vis. Du fungerer kanskje ikke optimalt, men det går. Det derimot å sette seg ned å lese, forstå og huske tungt pensum etter altfor få timer søvn er helt håpløst. Alternativet er å bruke noen av timene mens vår lille terrorist er i barnehagen til å sove. På bekostning av tid til å lese. Som er vanskelig å ta igjen når han hentes, fordi da vil jo gjerne han ha litt mammatid.

Ikke er søvnmangel gyldig utsettelse av eksamen heller. På en måte naturlig. Men likevel. Forsåvidt, på juss er det uansett et dårlig alternativ, fordi utsatt eksamen vil si å ta eksamen ved neste semesterslutt. I tillegg til de eksamenene som da må tas. Dersom man da får tatt de og fulgt de fagene man skal – når man mangler det faget man ikke har fått tatt. Og så blir det rot med lånekassa når man et semester kanskje bare har 10 studiepoeng og neste tar 50 studiepoeng. I alle fall om de 10 er på våren, og man tar de 50 på høsten.

Kort oppsummert; det å «late seg som student» mens man har en bitteliten gutt er ikke så lett som man kanskje skulle tro. I alle fall går det ikke så greit som jeg hadde håpet. De beste forsetter om å jobbe lite og lese mye hjelper lite når man generelt får lest lite – og drømmer om en hel natts søvn.

……zzzZZZzzz.........