Har vi noe valg?

Vi blir stadig flere nordmenn. Antallet eldre øker. Vi må ha flere barnehager. Flere skoler. Flere sykehjem. Og selv ikke i verdens rikeste land har vi råd til alt dette. Perspektivmeldingen som ble lagt ferm i dag har løsningen: Vi må alle jobbe mer. Vi må jobbe lenger. Og vi må være mindre syke.

Dette presenteres som en sannhet. Uten rom for spørsmål. Sånn er det.

Men er det nå virkelig slik?

Antallet eldre øker. Javel. Men den store generasjonen som ble født etter krigen er mer velstående og har bedre helse enn tidligere generasjoner, de «store» såkalt uomtvistelige økte kostnadene de vil påføre samfunnet stiller jeg meg tvilende til.

Vi har befolkningsvekst. Joda. Men øker ikke også antallet som arbeider i landet? Antallet arbeidsplasser øker jevnt og trutt. Vi holder oss friskere, det økte sykefraværet skyldes en annen villet politikk: At flest mulig skal være i jobb, også de som er kronisk syke, funksjonshemmede eller lignende og som naturlig nok vil ha et noe høyere sykefravær (alternativet ville vært heltid på trygd).

Vi har et skatte- og avgiftsnivå som ligger under det danske. Det må ikke være slik. Vi har god tilgang på råvarer. Vi må ikke sende de ut av landet for bearbeiding.

Jeg bor i dag i Eidsvoll, en liten kommune lengst nord i Akershus. Et av de stedene som merker ringvirkningene av Gardermoen, bedre motorvei (100-sone hele veien til Oslo), stabil togforbindelse og skyhøye boligpriser i Oslo. Området er i sterk vekst, og det at bl.a. Thon har kjøpt det lokale senteret og bygger kraftig ut sier vel det meste om at den veksten kommer ikke til å avta.

Allikevel har Ap og Frp i tospann vedtatt et budsjett med kutt i både lærerstillinger og kultur. Blant annet. Dette på et tidspunkt hvor befolkningen vokser kraftig. Denne veksten vil ikke avta, noe politikerne som har vedtatt reguleringsplaner burde vite. Men kuttes skal det. Hvorfor? Eiendomsskatt anses som utenkelig, selv på et tidspunkt hvor det er skrikende behov for store investeringer. Den helt nye ungdomsskolen som stod ferdig for bare 6 år siden er allerede alt for liten, og det kan være de må putte elever i brakker til høsten.

Det er ikke umulig å få flere sykehjemsplasser eller bygge ut skolene. Det er bare ikke ønsket politikk. Politikk er prioriteringer. I dag er det som prioriteres – dessverre ofte både av Ap og Frp – økt privat forbruk og velstand på bekostning av det offentlige. Ved å nedprioritere det offentlige tvinger det seg frem et ønske (blant de som har råd og mulighet) til å kunne handle tjenestene fritt selv.

Og slik spinner vi oss lenger og lenger bort fra et godt offentlig velferdstilbud i en ond spiral.

De som styrer har muligheten til å omfordele noe av den private velstandsøkningen som har vært de siste årene. Noen har fått svært mye bedre råd. Andre har vært med på festen ved å ta opp store lån. Og det offentlige har blitt hengende langt bak. Folk flest får med seg kontrasten til at fattige Norge etter krigen bygde bassenger så barna ikke skulle drukne, mens svømmehaller i dag over hele landet står tomme fordi vi ikke har råd til vedlikehold etter å ha pumpet opp litervis med olje.

Jeg ønsker meg nye politikere. Og et nytt parti. Et som tør prioritere slik at også våre barn kan få vokse opp i verdens beste land å bo i.