Plikt eller rettighet?

Vi har i Norge en ordning som gjør at én forelder med full lønn kan være hjemme med sitt barn hele dets første leveår. Dette blir stadig kritisert – sist ut i Aftenposten som viser til at bedrifter «betaler seg ut av pappaperm med bonus».

Videre kan vi lese: «Forfatter og kommentator Elin Ørjasæter mener det er helt naturlig at slike type ordninger kommer. – Dette er overhodet ikke overraskende. Det er helt naturlig at slike type ordninger kommer når reglene oppfattes som uønskede av begge parter, både arbeidsgiver og arbeidstager, sier Ørjasæter, som har en særlig kjennskap til arbeidsliv. – En slik trend skaper et elegant, nytt klasseskille mellom høytlønnede arbeidstagere og dem som befinner seg lenger ned i hierarkiet og som er nødt til å gjøre som Inga Marte Thorkildsen vil, sier hun.»

Vel, nå er det faktisk slik at man ikke må benytte en rettighet. Det sies ofte at dersom far ikke tar ut «sin» kvote, går familien glipp av denne. Men dersom jeg er syk én dag må (og bør) jeg ikke ta en såkalt 3-dagers selv om muligheten er der – jeg går ikke «glipp av» 2 dager hjemme. Dersom du ikke ønsker å jobbe, må du ikke gjøre det – men du kan ikke nødvendigvis kreve staten for penger. Ønsker du ikke å stemme ved stortingsvalget, må du ikke det heller. I samfunnet vårt har vi mange rettigheter, men ingen tvinger oss til å benytte de. Det er noe av det som er så fint med å bo i Norge! Dersom jeg ikke hadde benyttet min mulighet til å gå på universitetet, skulle jeg da klaget over at jeg glipp av en utdanning?

Det er ingen menneskerett at staten skal betale oss for å gå hjemme med eget barn i et helt år. Ei heller at den skal betale friske mennesker for å gå hjemme lenger enn det. Dersom den ene av partene er i full jobb, så er det mulig for den andre å gå hjemme. Er det svært viktig å kunne gå lenge hjemme for mor, og det ikke lar seg løse i den situasjonen man befinner seg, så er det mulig å endre på livssituasjonen sin. For eksempel ved å flytte noe mer usentralt slik at boutgifter går ned – og det blir mulig å klare seg på en inntekt.

Hvor lenge permisjonen skal vare, og hvor mye som er forbeholdt hvem, er politiske valg det menes mye om. Men jeg vil ikke bli påtvunget noe som helst! Det er nemlig ikke slik i dag at verken far eller mor tvinges til å være hjemme! (Med et unntak; mor må være hjemme like før og like etter fødselen, noe som er helsemessig begrunnet. ) Det som kanskje har forundret meg mest i det valgkampen så smått har kommet i gang, er høyresidas ønske om lang mammapermisjon (for ja, det er mor de vil ha hjemme) ved å fjerne kvoteordningen. Valgfrihet er mantraet. Men dessverre er det slik at mange fedre ikke har tatt foreldrepermisjon, nettopp på grunn av press fra arbeidsgiver. Hvorfor de få ukene som nå er forbeholdt far skal skape så mye bry er meg helt uforståelig. Vil ikke far være hjemme så kan han la være. Så enkelt er det!

Ironisk nok er det i dag slik at flere uker er forbeholdt far enn mor. Likevel er det mor som i praksis tar ut mest permisjon. Det burde vel illustrere bedre enn noe at vi har valgfrihet og at norske par i stor grad gjør som de vil?


Her er mitt forrige innlegg på temaet. Noe mer detaljert.