Hvem ser deg?

Coop: Litt ditt – men mest vårt.     Foto: Coop

– Jeg føler meg overvåket når de registrerer hvor mange ganger jeg kjøper leverpostei, saft og brus. Jeg synes det er ubehagelig, sier Coop-kunde Håkon Halvorsen til Aftenposten tidligere i sommer.

– Hva om data som samles inn på denne måten misbrukes? For å sette det litt på spissen: Tenk om vi en dag kommer dit at du blir nektet helseforsikring fordi du har spist for mye potetgull over mange år, sier en annen kunde til samme avis.

Ja tenk om.

Men er det virkelig noen som tror at medlemskort, -bonuser, -tilbud og så videre er en ren gave til deg som kunde kun fordi bedriften synes du er så snill og grei? At Ikea av ren veldedighet gir noen øre til Unicef hver gang du trekker Family-kortet?  At Google helt gratis og uten baktanker tilbyr deg e-post, kart, søketjeneste og en personlig blogg?

Det er nok noen som tror akkurat det. Overraskende mange ser det ut til.

Nå er det dessverre ikke helt slik den markedsorienterte verden fungerer. Kundeklubber er en potensiell gullgruve for bedriftene: Kundene blir mer trofaste, de nås lettere og verdifull informasjon om kundene kan enkelt hentes inn.

SAS jubler ikke fordi deres kunder endelig også innenriks kan samle bonuspoeng, men fordi de vet det gjør kundene mer trofaste. Jeg har hørt de som har bestilt flybilletter hos Norwegian fordi de opparbeider bonus når de benytter kredittkortet de har fått hos nettopp Norwegian.

Sammenlignet med hva ordinær markedsføring koster – både å lage og å publisere – er slike konsepter geniale. Ja, jeg biter på selv også. Men det er litt kjipt når mesteparten av e-postene og smsene du får er reklame. Nei takk til papir i posten – ja takk til alt annet. Ved forrige valg mottok jeg sms fra et politisk parti. Et jeg aldri ville drømt om å stemme på. Og der går på en måte grensen. I alle fall for meg. Selv om jeg til tider ukritisk skriver meg opp på det meste av lister og deltar på en haug av konkurranser (med stort sett ganske stusslige premier). I bytte mot mailadressen min.

Og til syvende og sist en flik av privatlivet mitt. Det er ikke tilfeldig at jeg etter å ha endret sivilstatus på Facebook plutselig får annonser for brudekjoler. Eller at en annonse for et hotell jeg har tittet på en rolig dag på jobb plutselig hjemsøker meg i sofaen hjemme via en nettavis. Ads by Google og Gmail er ganske nært beslektet.

Ikke at det er noe galt i det. Men det er kanskje lurt å være et lite hakk kritisk. Og innimellom kan det være lurt å meddele personlige ting privat. På den gammeldagse måten. I alle fall om de skal forbli kun private.