«Folkets» republikk

Muammar al-Gaddafi har styrt Libya etter en anarkistisk sosialisme med et arabisk islett. Han har gjort flere forsøk på å gå i union med andre arabiske land, og den arabiske tanken har stått sterkt i det noe forstyrrede hodet hans.

Gaddafi kom fra den egyptiske hæren, når han i 1969 kuppet landet fra den daværende kongen. Hans egen «universelle teori» har liten oppslutning blant det folket som han hevder styrer. I følge ham, har han vært med på selve inkarnasjonen av en folkelig revolusjon, og i dag er det «folket» som styrer landet gjennom egne folkekomitéer.

Folket har det så fritt, at alle arbeidere er pliktige til å organisere seg. I teorien en god idé for meg med et sterkt bankende fagforeningshjerte, men det med «plikt» skurrer». Og det å bygge opp en uavhengig fagbevegelse etter et eventuelt fall av Gaddafi, vil ikke være noen enkel oppgave.

Gaddafi har etterhvert, for å styrke egen stilling, også henvendt seg til en islam han selv har laget. Generelt må han ha hatt det travelt de 40 årene han har sittet med makten, med å definere både en egen religion og et eget styresett. Dagens demonstrasjoner bunner nok mye ut i både det, og Libyas svært unge, frustrerte befolkning (gjennomsnittsalder er 24 år) – som ønsker å skape seg en egen fremtid.

Det som kompliserer situasjonen veldig, er at Libya som en nasjonalstat ikke eksisterte før vesten i 1945 innsatte en konge. Hvordan situasjonen vil bli dersom den svært eneveldige presidenten forsvinner, er svært vanskelig å forutse. Hans jernhånd har holdt borte alt som kan minne om opposisjon eller spirer til å utfordre han. Som en mann av militæret, har han som Mubarak hatt det i sin hule hånd. Mitt store håp akkurat nå, er at ryktene om at han befinner seg på et fly til Venezuela stemmer. Og at blodbadet i Libyas gater tar slutt. Slik at landets folk virkelig kan få styre selv. in-sha-allah.

Og akkurat når jeg hadde publisert innlegget mitt, oppdaget jeg at en delvis oppegående person på min venneliste også tar til orde for militær inngripen. Klart folket i Libya kunne ha behov for hjelp for å unngå dette blodbadet. Men militære mot militære er nok dessverre ikke det rette for å stoppe det. Spesielt ikke vestlige styrker. Dersom de arabiske landene hadde hatt demokrati og folkene i disse landene reellt hadde styrt, ville de kunne grepet inn mot Gadaffis styrker. Innblanding fra oss nok en gang, tviler jeg på vil hjelpe, og jeg er stygt redd for at det ville kunne føre til et virkelig blodbad i hele regionen. Befolkningen må selv ta makten nå, og de må selv sette premissene for sin fremtid. Vesten har lagt grunnlaget for dagens situasjon, og har vært med på å holde de diktatoriske styrene ved makten. Noe befolkningen er smertelig klar over. All vestlig innblanding i øyeblikket, må være svært forsiktig og nøye gjennomtenkt. Tiltroen til våre oljegrådige stater er ikke akkurat stor. Ei heller vårt «ønske» om demokrati. Nøytrale FN-styrker ville vært det beste. Men nøytraliteten er jeg skeptisk til. Og jeg er bekymret for hva eventuelt verdenspolitiet over dammen vil finne på, nå da muligheten for kontroll over disse oljeressursene krystalliserer seg.

Verdensmesterne

Selv om en stor del osloensere har begynt å ønske seg OL igjen, skal jeg la det ligge i og med at debatten tross alt ble gravlagt når det ble vedtatt at Norge ikke skulle ha OL ennå (eller rettere sagt; at Tromsø ikke skulle ha OL).

Det som gjør meg forundret, er vår tro på reklameverdien av et sportsarrangement. Da spesielt et VM på ski. Øh... hvor stor andel av verdens befolkning går på ski? Og hvor stor del har interesse av å se på det? For ikke da å glemme; hvor mange av de som faktisk ser på ski på TV tenker «dit skal jeg på ferie»? Er det mange av dere som har besøkt Liberec i Tsjekkia?

Men Norge er så spesielt, at når folk i Europa (jada det er VM, men ikke særlig stort utenfor Europa – spesielt ikke i de nordiske grenene) ser skiløypene eller hoppbakkene bare må de komme til oss.

Det som irriterer meg grenseløst, er at de inkompetente politikerne i Oslo kommune kommer unna med vanvittige økonomiske overskridelser til et arrangement som ski-VM, delvis fordi «vi må huske på reklameverdien». Det er ingen reklameverdi i et VM! Og selv om vi kan synes Holmenkollen er en flott hoppbakke, burde vi kanskje snart innse at de færreste turister er interessert i skihopp. Igjen; hvor ofte har du dratt på ferie for å se en hoppbakke? Det finnes kanskje noen japanere, finlendere, østerrikere eller tyskere som vil synes det er morsomt å ha sett – men alle andre som blir trukket med dit vil være mer fascinert av tanken på at noen er tullete nok til å sette utfor en sånn bakke på ski.

Eller som en brasilianer vi hadde på besøk i mai: Han syntes snøflekkene i bakken i Tryvann rett bak Holmenkollen var mye mer spennende. Selv om han smilte til alt og syntes alt var «cool», var det tydelig at en hoppbakke ikke var spesielt kult. Plastposer over rompa, og så full fart nedover, det var virkelig kult.

Alene hjemme 1

Med en samboer som snart skal over i ny jobb uten mulighet for å ha med hund, begynte vi for et par uker siden et forsøk med å la vår Gordon setter på 6 måneder være alene hjemme noen timer.

I forsøket har det gått med 4 stearinlys, 2 jakkelommer, 2 drikkeflasker, 1 brev, 1 håndkrem, 5 ampuller ørerensemiddel, 1 tube tannkrem, 1 babyolje, kunstige blomster, deler av en fredslilje, restene av en yuca-palme, 2 kulepenner, chili, 2 bokser øyedråper, 1 ostehøvel, 1 sleiv, 1 temperaturmåler, 2 batteri, 1 kylling, X antall brosjyrer, bilder og melkekartonger, 1 sko, 1 lypsyl, 2 bøker og nesten 1 iPhone. Som har resultert i én tur til dyrlegen for å få satt en sprøyte (for å få ut igjen kyllingen).

I tillegg har han på mirakuløst vis klart å lukke opp døra til gjesterommet, rive ned klesstativet som var fullt med rene klær og noen bøker, for så å lukke igjen døra.

Konklusjon: Mission failed.


Status: Maler hundehus som skal tas i bruk til uka!

Demokratiets forkjempere

Siden 11. september 2001 har vi blitt proppet ørene fulle av hvor viktig det er å få innført demokrati i Midtøsten, ondskapens sentrum. På hjemmebane er hypotesen om at arabere og muslimer (går normalt ut på det samme) er uimottakelige for denne vestlige oppfinnelsen begynt å bli en sannhet de færreste setter spørsmålstegn ved.

Under den strengt regisserte invasjonen av Irak i 2003 var det svært få som fikk med seg alle irakerne som tok til gatene med egne krav. Deres rop ble dessverre ikke hørt av demokratiforkjemperne som var opptatt av helt andre ting. Hva folket krevde? Demokrati! Det har de ennå ikke fått, de har fått et land i ruiner og kaos hvor fremtiden er særdeles usikker. De amerikanske demokratiforkjemperne har snart laget en komplett versjon av «How to fuck up a country for dummies» i denne krigen som var «ferdig» 9. april 2003. At dette bakstreverske, umoderne rottereiret for terrorister, islamister og annet pakk var en av verdens fremste sivilisasjoner flere århundrer før amerikanerne var blitt amerikanere var nok de færreste klar over. Akkurat som de ikke var klar over befolkningens eget ønske om et virkelig demokrati, basert på egne premisser.

Men i Irak var det kun en side som hadde regien på alt som kom ut. De i medias tjeneste som ikke lot seg kontrollere like lett var fritt vilt for «presisjons»-bombene. Egypt på sin side har vist seg å være en utfordring for deler av storpolitikken. Når TV-bildene også i vesten viser egyptere som roper på demokrati, hvordan skal man da forklare sin støtte til Mubaraks diktatur?

Et kjapt blikk på amerikanske nettaviser gir svaret: Et demokrati vil kunne bane vei for de radikale islamistene i det muslimske brorskap. (De radikale islamistene som er omtrent like radikale som Bondevik.) Altså vil det beste være å fortsette sin støtte til de som holder islamistene unna makten. Demokrati hjemme, selektivt demokrati på bortebane ser ut til å være den nye oppskriften på verdenspolitikken. «Dere kan få bestemme, så lenge dere gjør som vi ønsker». Midtøstens nestmest demokratiske valg ble ikke godkjent: Folket valgte feil. Internasjonale valgobservatører har konstatert at valget foregikk usedvanlig redelig og ordentlig. Likevel hjalp ikke det, når ikke palestinerne hadde vett til å velge slik vi ønsket.

Neste land på listen over mest demokratiske land i Midtøsten er selve inkarnasjonen på ondskap: Iran. Det persiske prestestyret har åpenbart store demokratiske svakheter, og det er svært strenge kriterier for å få lov til å stille til valg. Likevel er valgene i stor grad reelle, og folket har faktisk makt til å velge inn det politiske partiet de ønsker. Blant de prestestyret har godkjent, vel og merke. Hvor mye enklere det er å stille til valg i USA (særlig om man ikke føler seg hjemme som demokrat eller republikaner) skal jeg la være å kommentere.

På en slik liste ville jeg forresten satt USAs gode allierte Sa'ud-familien nederst. Et styre hvor sharia og det kongelige familierådet vektes tyngst, kan umulig passe inn i de amerikanske kjerneverdiene?

Nå roter jeg meg helt bort fra det jeg egentlig skulle skrive om. Men jeg håper inderlig vesten klarer la være å ødelegge det demokratiet folket ønsker seg. Klarer å la være å ødelegge denne spiren til håp. Klarer å la være å vektlegge olje og Israels ønsker over millioner av menneskers ønske om en fredfylt fremtid de kan styre selv. Egypts over 80 millioner innbyggere i hjertet av Midtøsten spiller en viktig rolle i forhold til nabolandene. Det er nok mange statsledere som sover dårlig disse nettene og spekulerer i mulige utveier (sammen med statskassa de fleste anser som egen sparebøsse).

Det er bare to måneder siden jeg hadde eksamen i et emne om Midtøsten, og kunne skrive at det ikke så ut til å bli noen endringer med det første etter over 30 års regimestabilitet i regionen. Så feil kan man ta. Folkets makt er enorm når de griper den. For mange er det nå ingen vei tilbake. Mubarak MÅ bort. Får han lov til å fortsette og samle nye krefter, går demonstrantene en uviss fremtid i møte. De tomme fengslene som står og venter på at urolighetene skal dempes bærer bud om en dyster fremtid dersom demonstrasjonene viser seg å være fånyttes.