«Folkets» republikk

Muammar al-Gaddafi har styrt Libya etter en anarkistisk sosialisme med et arabisk islett. Han har gjort flere forsøk på å gå i union med andre arabiske land, og den arabiske tanken har stått sterkt i det noe forstyrrede hodet hans.

Gaddafi kom fra den egyptiske hæren, når han i 1969 kuppet landet fra den daværende kongen. Hans egen «universelle teori» har liten oppslutning blant det folket som han hevder styrer. I følge ham, har han vært med på selve inkarnasjonen av en folkelig revolusjon, og i dag er det «folket» som styrer landet gjennom egne folkekomitéer.

Folket har det så fritt, at alle arbeidere er pliktige til å organisere seg. I teorien en god idé for meg med et sterkt bankende fagforeningshjerte, men det med «plikt» skurrer». Og det å bygge opp en uavhengig fagbevegelse etter et eventuelt fall av Gaddafi, vil ikke være noen enkel oppgave.

Gaddafi har etterhvert, for å styrke egen stilling, også henvendt seg til en islam han selv har laget. Generelt må han ha hatt det travelt de 40 årene han har sittet med makten, med å definere både en egen religion og et eget styresett. Dagens demonstrasjoner bunner nok mye ut i både det, og Libyas svært unge, frustrerte befolkning (gjennomsnittsalder er 24 år) – som ønsker å skape seg en egen fremtid.

Det som kompliserer situasjonen veldig, er at Libya som en nasjonalstat ikke eksisterte før vesten i 1945 innsatte en konge. Hvordan situasjonen vil bli dersom den svært eneveldige presidenten forsvinner, er svært vanskelig å forutse. Hans jernhånd har holdt borte alt som kan minne om opposisjon eller spirer til å utfordre han. Som en mann av militæret, har han som Mubarak hatt det i sin hule hånd. Mitt store håp akkurat nå, er at ryktene om at han befinner seg på et fly til Venezuela stemmer. Og at blodbadet i Libyas gater tar slutt. Slik at landets folk virkelig kan få styre selv. in-sha-allah.

Og akkurat når jeg hadde publisert innlegget mitt, oppdaget jeg at en delvis oppegående person på min venneliste også tar til orde for militær inngripen. Klart folket i Libya kunne ha behov for hjelp for å unngå dette blodbadet. Men militære mot militære er nok dessverre ikke det rette for å stoppe det. Spesielt ikke vestlige styrker. Dersom de arabiske landene hadde hatt demokrati og folkene i disse landene reellt hadde styrt, ville de kunne grepet inn mot Gadaffis styrker. Innblanding fra oss nok en gang, tviler jeg på vil hjelpe, og jeg er stygt redd for at det ville kunne føre til et virkelig blodbad i hele regionen. Befolkningen må selv ta makten nå, og de må selv sette premissene for sin fremtid. Vesten har lagt grunnlaget for dagens situasjon, og har vært med på å holde de diktatoriske styrene ved makten. Noe befolkningen er smertelig klar over. All vestlig innblanding i øyeblikket, må være svært forsiktig og nøye gjennomtenkt. Tiltroen til våre oljegrådige stater er ikke akkurat stor. Ei heller vårt «ønske» om demokrati. Nøytrale FN-styrker ville vært det beste. Men nøytraliteten er jeg skeptisk til. Og jeg er bekymret for hva eventuelt verdenspolitiet over dammen vil finne på, nå da muligheten for kontroll over disse oljeressursene krystalliserer seg.