Demokratiets forkjempere

Siden 11. september 2001 har vi blitt proppet ørene fulle av hvor viktig det er å få innført demokrati i Midtøsten, ondskapens sentrum. På hjemmebane er hypotesen om at arabere og muslimer (går normalt ut på det samme) er uimottakelige for denne vestlige oppfinnelsen begynt å bli en sannhet de færreste setter spørsmålstegn ved.

Under den strengt regisserte invasjonen av Irak i 2003 var det svært få som fikk med seg alle irakerne som tok til gatene med egne krav. Deres rop ble dessverre ikke hørt av demokratiforkjemperne som var opptatt av helt andre ting. Hva folket krevde? Demokrati! Det har de ennå ikke fått, de har fått et land i ruiner og kaos hvor fremtiden er særdeles usikker. De amerikanske demokratiforkjemperne har snart laget en komplett versjon av «How to fuck up a country for dummies» i denne krigen som var «ferdig» 9. april 2003. At dette bakstreverske, umoderne rottereiret for terrorister, islamister og annet pakk var en av verdens fremste sivilisasjoner flere århundrer før amerikanerne var blitt amerikanere var nok de færreste klar over. Akkurat som de ikke var klar over befolkningens eget ønske om et virkelig demokrati, basert på egne premisser.

Men i Irak var det kun en side som hadde regien på alt som kom ut. De i medias tjeneste som ikke lot seg kontrollere like lett var fritt vilt for «presisjons»-bombene. Egypt på sin side har vist seg å være en utfordring for deler av storpolitikken. Når TV-bildene også i vesten viser egyptere som roper på demokrati, hvordan skal man da forklare sin støtte til Mubaraks diktatur?

Et kjapt blikk på amerikanske nettaviser gir svaret: Et demokrati vil kunne bane vei for de radikale islamistene i det muslimske brorskap. (De radikale islamistene som er omtrent like radikale som Bondevik.) Altså vil det beste være å fortsette sin støtte til de som holder islamistene unna makten. Demokrati hjemme, selektivt demokrati på bortebane ser ut til å være den nye oppskriften på verdenspolitikken. «Dere kan få bestemme, så lenge dere gjør som vi ønsker». Midtøstens nestmest demokratiske valg ble ikke godkjent: Folket valgte feil. Internasjonale valgobservatører har konstatert at valget foregikk usedvanlig redelig og ordentlig. Likevel hjalp ikke det, når ikke palestinerne hadde vett til å velge slik vi ønsket.

Neste land på listen over mest demokratiske land i Midtøsten er selve inkarnasjonen på ondskap: Iran. Det persiske prestestyret har åpenbart store demokratiske svakheter, og det er svært strenge kriterier for å få lov til å stille til valg. Likevel er valgene i stor grad reelle, og folket har faktisk makt til å velge inn det politiske partiet de ønsker. Blant de prestestyret har godkjent, vel og merke. Hvor mye enklere det er å stille til valg i USA (særlig om man ikke føler seg hjemme som demokrat eller republikaner) skal jeg la være å kommentere.

På en slik liste ville jeg forresten satt USAs gode allierte Sa'ud-familien nederst. Et styre hvor sharia og det kongelige familierådet vektes tyngst, kan umulig passe inn i de amerikanske kjerneverdiene?

Nå roter jeg meg helt bort fra det jeg egentlig skulle skrive om. Men jeg håper inderlig vesten klarer la være å ødelegge det demokratiet folket ønsker seg. Klarer å la være å ødelegge denne spiren til håp. Klarer å la være å vektlegge olje og Israels ønsker over millioner av menneskers ønske om en fredfylt fremtid de kan styre selv. Egypts over 80 millioner innbyggere i hjertet av Midtøsten spiller en viktig rolle i forhold til nabolandene. Det er nok mange statsledere som sover dårlig disse nettene og spekulerer i mulige utveier (sammen med statskassa de fleste anser som egen sparebøsse).

Det er bare to måneder siden jeg hadde eksamen i et emne om Midtøsten, og kunne skrive at det ikke så ut til å bli noen endringer med det første etter over 30 års regimestabilitet i regionen. Så feil kan man ta. Folkets makt er enorm når de griper den. For mange er det nå ingen vei tilbake. Mubarak MÅ bort. Får han lov til å fortsette og samle nye krefter, går demonstrantene en uviss fremtid i møte. De tomme fengslene som står og venter på at urolighetene skal dempes bærer bud om en dyster fremtid dersom demonstrasjonene viser seg å være fånyttes.