Fremmedfryktens groteske ansikt

Dette bildet gjør meg kvalm, 
fordi det denne mannen har gjort er galskap.
Men han fremstår som både rasjonell og kalkulerende.
Og VI har vært med på å rettferdiggjøre hans handlinger.

Jeg liker ordet fremmedfrykt i den forstand at det beskriver godt hva det dreier seg om: Frykt for de som er annerledes (enn oss) – fremmede. Grensen mellom fremmedfrykt og rasisme er hårfin. Om det finnes en grense? Eller er det snakk om akkurat det samme? Begge deler har de siste årene blomstret fritt i Norge. Ugress som ikke blir luket bort har en lei vane med å fortrenge det vakre vi ønsker oss.

Mandagens massive oppslutning over hele landet er rørende. Men vi kommer oss ikke videre om vi ikke tar et kraftig oppgjør med samfunnet vårt slik det har blitt. Siv Jensen og Frp er selvfølgelig ikke skyldige i fredagens massakre – men de har en del av ansvaret akkurat som de aller fleste blant oss. De av oss som ikke har tatt til motmæle mot rasistiske kommentarer fra familie, venner og bekjente. De som har kommet med disse. De som har behandlet mennesker med en annen religion eller en annen hudfarge på en annen måte. De som har sett stygt på kvinnen i hijab på t-banen. De som ikke har hilst på de nye naboene sine – fordi de «sikkert ikke skjønner norsk». De som ikke ønsker at barna skal dra hjem til lekekompisen som lukter så rart. Og ikke minst alle de som bidro til lynsjestemningen som hersket på fredag. Hvor mennesker som kunne virke muslimsk ble utsatt for hets, skjellsord, det å bli spyttet på og jaget bort. Hva ville skjedd i landet vårt dersom det hadde vist seg å være en terrorist med muslimsk bakgrunn fremfor en som var kristen? Det sier noe om situasjonen når det var så mange som var mer redd for reaksjonene det ville fremkalt – fremfor selve terrorhandlingens konsekvenser.

Tenk dere hvordan islam som religion ville fått sin del av skylden. Tenk dere Frps tilsvar. Tenk dere diskusjonene rundt landets middags- og lunsjbord. Tenk dere lynsjestemningen. Tenk dere hvordan alle muslimer ville blitt behandlet. Uavhengig av deres bakgrunn, deres politiske synspunkter eller nasjonalitet. Hvordan ville en 10-åring, født og oppvokst i Norge, men med hijab, blitt møtt av dine venner og din familie? Et av innleggene fra NRKs nettmøte med krisepsykologer er hjerteskjærende: «Hei. Jeg er 13 år og norsk muslim jeg føler det er min feil. Han sier han drepte alle de fordi jeg er her. Burte jeg flytte ut for å beskytte norske barn i framtiden? Det er det jeg føler.»

Kristendommen kan definitivt ikke kalles en fredelig religion. Jeg kjenner ingen andre religioner med en så blodig fortid. Allikevel er det ingen som anklager kristendommen eller kirkene for noe nå. Jeg mener ikke at vi burde lynsje alle kristne eller alle fra Oslos vestkant eller alle som er blonde. Men jeg synes det er tankevekkende at det skal være så stor forskjell på folk. I dette lille landet som vi de siste dagene har vært så stolte av, er min stolthet med en svært bitter ettersmak. Debatt er alltid sunt – så lenge den er saklig. Dessverre har saklighet lenge vært druknet i et hav av fordommer og myter.

Vi må tørre å innrømme hvem vi er før vi kan endre på noe. Og jeg håper inderlig at vi klarer å gjøre akkurat det. Slik at alle livene som så brått ble revet bort viser seg å ikke ha vært helt meningsløse. Kan vi bygge et nytt samfunn? Et samfunn som virkelig er inkluderende? Et samfunn hvor alle kan få like muligheter? Kan vi klare å fjerne den nye underklassen landet vårt har fått – slik at ingens ærlige arbeidskraft blir grovt utnyttet?

I fagbevegelsen liker vi å tro at vi er inkluderende. Men et kurs jeg var på for noen år siden viste det motsatte. En av de tillitsvalgte som deltok var fra Sri Lanka – jeg så ingen andre som snakket med han i løpet av hele helga. Under middagen siste dag satte jeg meg ved siden av han, og der ble vi sittende flere timer etter at alle andre var gått fra bordet. Han hadde en svært spennende bakgrun – og var svært pratesyk etter ikke å ha fått snakket med noen på et par dager. En slik situasjon ville aldri ha oppstått på et ungdomskurs – der er vi nemlig stort sett alltid like inkluderende i praksis som i taler. Og akkurat denne inkluderingen ble forsøkt ødelagt på fredag. De unges evne til å få alle med. Til å se menneskene og ikke en hudfarge eller en religion.

La oss hedre de drepte ved å møte fremmedfrykten med fremmednysgjerrighet. Hils på naboen. Snakk med arbeidskollegaen din. Si fra om noen kommer med kommentarer du synes er uakseptable. Ta kontakt med Røde Kors og meld deg som flyktningeguide. Eller ta kontakt med Antirasistisk senter for å ta en kopp te hjemme hos en muslimsk familie. Mulighetene er mange – vis at det er vi som former fremtiden!

A day that changed our view on the world

As worried messages from friends all over the world are coming, it might be time to say a few words. That's why this is in english.

In the past years the climate among people in our part of the world has been the opposite of global warming. Today racist remarks that would have been unthinkable just a few years ago are ok. And even shared by a majority. As a result also the right-winged movements have grown. Both in size and extremism. Due to an incident in our labour union a while back with a member, I've seen some of the discussions and meanings which are uttered in these member-only web-sites. For me unbelivable that someone can say these things. And even more difficult to believe that they actually meen those things.

With the financial crisis, increased unemployment and increased migration especially from the Middle East to Europe radical parties all over Europe have gained power. In Norway as well. I've been worried for quite a while about the situation, who have reminded me more and more about how we've learned Europe was before the second world war. And my fear have been where the world were going. Why didn't we learn from those horrors?

As the news arrived yesterday about a bombing, I have to admit it crossed my mind that this might be a terror attack from a non-western group. After all, Norway has been a part of the wars in Afghanistan, Iraq and now Libya. And I was worried about what this would do to increase the tension and racism in our society. Especially against innocent people with the only "mistake" that they have another religion and skin colour.

But then reports about shooting on the island Utøya where the youth of the Labour Party have been gathered for their annual summer camp came on the radio. And in a strange way I was relieved when the police said the accidents were connected. Because the attack on these youth meant it would have to be crazy norwegian, and that this would have to be ideologically or politically motivated.

At the moment I work in VG, a newspaper very close to the bombing yesterday, luckily we were going to another part of the country for the weekend, so I left work early. None of my colleagues were injured, only the building. As an active part of the labour union in the past years, as is my better half Roger, the day has been spent to verify that everyone we know are safe. The ties between the labour union and the Labour Party are close and strong, and it appears that one from our Labour Union is missing. Incredible and unreal that someone can be shot in our democracy for his political beliefs.

At the moment the Labour Party is part of the government in Norway, one of the few remaining socialistic governments in Europe. This was an attack on our government, their youth and the labour movement.

My hope is that that this unbelivable tragedy might help us to move our society in a new direction. Back to those values we've been so proud of. Back to a society we all can feel pride in being a part of.

En fest på krita

Tenk deg at jeg var sjef i en liten bedrift og takket ja til alle tilbud jeg kunne finne om gullkantede kredittkort og «rimelige» smålån som kunne skaffe meg frihet til å handle og gjøre nøyaktig det jeg ville der og da. Mine ansatte jobbet og holdt bedriften godt i gang uten min hjelp. Min tid kunne brukes på shopping og å menge meg de store og viktige – et tidkrevende arbeid.

Når så en dag plutselig regningene mine begynte å komme, kunne jeg bare ta et stort lån for å betjene alle disse regningene og smålånene mine. I og med at situasjonen per nå ville vært begynt å bli ganske ille, ville dette store lånet etter all sannsynlighet blitt relativt dyrt. Etter krav fra banken med det store lånet, ville jeg derfor nå vendt meg til bedriften min i stedet. Selv om de ikke fikk være med på festen, må noen ta ansvar og rydde opp.

Derfor ville det nå vært på tide å be mine ansatte gjøre sin plikt. Én del ville måttet gå – de resterende ville fått mer å gjøre, mer ansvar og drastisk mindre lønn. Alle sammen ville måttet selge det de hadde som kunne selges for å skaffe meg kontanter – gjerne til min banks kontakter så mitt gode forhold til de kunne fortsette. Eiendomsmeglerne og Finn kunne fått inn gode summer på oss! Som takk for hjelpen ville mine (nå noe reduserte) ansatte fått beholde jobben sin – og jeg kunne fortsatt som tidligere. I alle fall en liten stund til. Kanskje jeg etter hvert skulle vurdert å flagge ut – det kunne vært et fint tidspunkt å begynne på nytt et annet sted for å fortsette festen. Dyre vaner er vonde å vende.

Dersom vi forstørrer dette noe usannsynlige scenarioet nærmer vi oss dagens Hellas. Og hvordan ser vi på dette fra Norge? Tidligere i uka kunne Dagsrevyen vise en turist fra Australia som hadde det «helt grusomt» fordi hun ikke fikk se Akropolis – hit skulle hun aldri komme tilbake! Verden ble satt i perspektiv ...

Osloboere uten folkeskikk

Etterhvert begynner det å bli noen steder jeg har tatt t-banen. I farta kommer jeg på Madrid, Paris, Santiago de Chile, Buenos Aires og Caracas – i tillegg til Oslo som dette handler om. Gjett hvor de er flinkest? Caracas, en by hvor det meste er kaos, hvor fattigdommen er stor og man egentlig forventer at det å ta t-banen skal være et mareritt har de en køkultur og høflighet vi kunne lært mye av. På perrongene er det tegnet opp «kølinjer» på bakken som folk stiller seg opp i, de venter der høflig til alle har gått av før de så pent går inn på banen.

I motsetning til dette, i «siviliserte» Oslo, er køkulturen så dårlig at Ruter (selskapet som har all kollektivtrafikken i hovedstaden) med jevne mellomrom må kjøre kampanjer for å få folk til å oppføre seg. Uten at det hjelper nevneverdig – for mange er det vanskelig å forstå at man må slippe folk av før man kan skvise seg selv inn. Problemet med dette er at t-banen blir unødvendig forsinket, ei heller er det særlig behagelig å bli klemt inn i vogna. Følelsen minner litt om når jeg var 8-9 år og var med på Altas største loppemarked; de godt voksne med de spisseste albuene skremte lille meg ganske godt i sine iherdige forsøk på å komme seg inn døra – samtidig.

Et annet fenomen er blikket til de som er så heldige å ha fått seg sitteplass. Det å stirre iherdig på et punkt for ikke å ha sett den gamle mannen som står rett foran seg er en egen kunst de aller fleste som bor her ser ut til å beherske. Det er rett og slett fascinerende hvor intenst noen klarer ikke å se de man normalt ville latt sitte. Krykker, alder og/eller store mager (med gjerne tilhørende bekkenproblemer) er noe man ganske enkelt ikke ser. Nå vil jeg gjette på at en stor andel av disse personene som er så innbitte på å få sitte de ti minuttene eller kvarteret t-banen bruker på å frakte de hjem, har en jobb hvor de sitter i ro hele dagen. Det er tross alt en god del kontorister i sentrum. Mine antakelser bygger også på det faktum at svært mange av disse er dresskledde.

Det jeg lurer på er hvor denne massen mistet folkeskikken sin? De gangene man hører noen møte på kjente eller snakke (altfor) høylytt i mobilen, avslører dialekten at de færreste kommer fra Oslo. Er det ren massesuggesjon – eller er det greit å oppføre seg som en hestkuk når man befinner seg på bortebane?