Fremmedfryktens groteske ansikt

Dette bildet gjør meg kvalm, 
fordi det denne mannen har gjort er galskap.
Men han fremstår som både rasjonell og kalkulerende.
Og VI har vært med på å rettferdiggjøre hans handlinger.

Jeg liker ordet fremmedfrykt i den forstand at det beskriver godt hva det dreier seg om: Frykt for de som er annerledes (enn oss) – fremmede. Grensen mellom fremmedfrykt og rasisme er hårfin. Om det finnes en grense? Eller er det snakk om akkurat det samme? Begge deler har de siste årene blomstret fritt i Norge. Ugress som ikke blir luket bort har en lei vane med å fortrenge det vakre vi ønsker oss.

Mandagens massive oppslutning over hele landet er rørende. Men vi kommer oss ikke videre om vi ikke tar et kraftig oppgjør med samfunnet vårt slik det har blitt. Siv Jensen og Frp er selvfølgelig ikke skyldige i fredagens massakre – men de har en del av ansvaret akkurat som de aller fleste blant oss. De av oss som ikke har tatt til motmæle mot rasistiske kommentarer fra familie, venner og bekjente. De som har kommet med disse. De som har behandlet mennesker med en annen religion eller en annen hudfarge på en annen måte. De som har sett stygt på kvinnen i hijab på t-banen. De som ikke har hilst på de nye naboene sine – fordi de «sikkert ikke skjønner norsk». De som ikke ønsker at barna skal dra hjem til lekekompisen som lukter så rart. Og ikke minst alle de som bidro til lynsjestemningen som hersket på fredag. Hvor mennesker som kunne virke muslimsk ble utsatt for hets, skjellsord, det å bli spyttet på og jaget bort. Hva ville skjedd i landet vårt dersom det hadde vist seg å være en terrorist med muslimsk bakgrunn fremfor en som var kristen? Det sier noe om situasjonen når det var så mange som var mer redd for reaksjonene det ville fremkalt – fremfor selve terrorhandlingens konsekvenser.

Tenk dere hvordan islam som religion ville fått sin del av skylden. Tenk dere Frps tilsvar. Tenk dere diskusjonene rundt landets middags- og lunsjbord. Tenk dere lynsjestemningen. Tenk dere hvordan alle muslimer ville blitt behandlet. Uavhengig av deres bakgrunn, deres politiske synspunkter eller nasjonalitet. Hvordan ville en 10-åring, født og oppvokst i Norge, men med hijab, blitt møtt av dine venner og din familie? Et av innleggene fra NRKs nettmøte med krisepsykologer er hjerteskjærende: «Hei. Jeg er 13 år og norsk muslim jeg føler det er min feil. Han sier han drepte alle de fordi jeg er her. Burte jeg flytte ut for å beskytte norske barn i framtiden? Det er det jeg føler.»

Kristendommen kan definitivt ikke kalles en fredelig religion. Jeg kjenner ingen andre religioner med en så blodig fortid. Allikevel er det ingen som anklager kristendommen eller kirkene for noe nå. Jeg mener ikke at vi burde lynsje alle kristne eller alle fra Oslos vestkant eller alle som er blonde. Men jeg synes det er tankevekkende at det skal være så stor forskjell på folk. I dette lille landet som vi de siste dagene har vært så stolte av, er min stolthet med en svært bitter ettersmak. Debatt er alltid sunt – så lenge den er saklig. Dessverre har saklighet lenge vært druknet i et hav av fordommer og myter.

Vi må tørre å innrømme hvem vi er før vi kan endre på noe. Og jeg håper inderlig at vi klarer å gjøre akkurat det. Slik at alle livene som så brått ble revet bort viser seg å ikke ha vært helt meningsløse. Kan vi bygge et nytt samfunn? Et samfunn som virkelig er inkluderende? Et samfunn hvor alle kan få like muligheter? Kan vi klare å fjerne den nye underklassen landet vårt har fått – slik at ingens ærlige arbeidskraft blir grovt utnyttet?

I fagbevegelsen liker vi å tro at vi er inkluderende. Men et kurs jeg var på for noen år siden viste det motsatte. En av de tillitsvalgte som deltok var fra Sri Lanka – jeg så ingen andre som snakket med han i løpet av hele helga. Under middagen siste dag satte jeg meg ved siden av han, og der ble vi sittende flere timer etter at alle andre var gått fra bordet. Han hadde en svært spennende bakgrun – og var svært pratesyk etter ikke å ha fått snakket med noen på et par dager. En slik situasjon ville aldri ha oppstått på et ungdomskurs – der er vi nemlig stort sett alltid like inkluderende i praksis som i taler. Og akkurat denne inkluderingen ble forsøkt ødelagt på fredag. De unges evne til å få alle med. Til å se menneskene og ikke en hudfarge eller en religion.

La oss hedre de drepte ved å møte fremmedfrykten med fremmednysgjerrighet. Hils på naboen. Snakk med arbeidskollegaen din. Si fra om noen kommer med kommentarer du synes er uakseptable. Ta kontakt med Røde Kors og meld deg som flyktningeguide. Eller ta kontakt med Antirasistisk senter for å ta en kopp te hjemme hos en muslimsk familie. Mulighetene er mange – vis at det er vi som former fremtiden!