Tenk deg at jeg var sjef i en liten bedrift og takket ja til alle tilbud jeg kunne finne om gullkantede kredittkort og «rimelige» smålån som kunne skaffe meg frihet til å handle og gjøre nøyaktig det jeg ville der og da. Mine ansatte jobbet og holdt bedriften godt i gang uten min hjelp. Min tid kunne brukes på shopping og å menge meg de store og viktige – et tidkrevende arbeid.
Når så en dag plutselig regningene mine begynte å komme, kunne jeg bare ta et stort lån for å betjene alle disse regningene og smålånene mine. I og med at situasjonen per nå ville vært begynt å bli ganske ille, ville dette store lånet etter all sannsynlighet blitt relativt dyrt. Etter krav fra banken med det store lånet, ville jeg derfor nå vendt meg til bedriften min i stedet. Selv om de ikke fikk være med på festen, må noen ta ansvar og rydde opp.
Derfor ville det nå vært på tide å be mine ansatte gjøre sin plikt. Én del ville måttet gå – de resterende ville fått mer å gjøre, mer ansvar og drastisk mindre lønn. Alle sammen ville måttet selge det de hadde som kunne selges for å skaffe meg kontanter – gjerne til min banks kontakter så mitt gode forhold til de kunne fortsette. Eiendomsmeglerne og Finn kunne fått inn gode summer på oss! Som takk for hjelpen ville mine (nå noe reduserte) ansatte fått beholde jobben sin – og jeg kunne fortsatt som tidligere. I alle fall en liten stund til. Kanskje jeg etter hvert skulle vurdert å flagge ut – det kunne vært et fint tidspunkt å begynne på nytt et annet sted for å fortsette festen. Dyre vaner er vonde å vende.
Dersom vi forstørrer dette noe usannsynlige scenarioet nærmer vi oss dagens Hellas. Og hvordan ser vi på dette fra Norge? Tidligere i uka kunne Dagsrevyen vise en turist fra Australia som hadde det «helt grusomt» fordi hun ikke fikk se Akropolis – hit skulle hun aldri komme tilbake! Verden ble satt i perspektiv ...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Tilbakemeldinger er alltid hyggelige!
Er de ikke det er det en viss fare for at de forsvinner.