En tilregnelig utilregnelig

Når en straffbar handling begås skal en syk person behandles – mens en person som er frisk skal straffes. Men hvor går skillet i rettslig forstand? Er handlingen i seg selv nok til å definere om en person skal straffes eller behandles?

Norge har aldri sett en lignende rettsak. For noen ser det ut til at det gjør godt å fokusere på om Breivik er tilregnelig eller utilregnelig. Det tar bort noe av brodden ved det han har gjort. Er han syk forklarer det noe – vi har en knagg å henge han på. For hvordan kan en hvit, tilsynelatende normal nordmann begå en handling de færreste klarer å fatte?

De første rettspsykiaterne har lagt vekt på at terroristen bodde hjemme hos sin mor. At han bare hadde 5-6 kaffekopper med venner det siste året og at han i hovedsak var sosial på nett. Til sammen ser de disse forholdene som begrunnelser for sin diagnose av terroristen som paranoid schizofren. Etter å ha skummet deres rapport er det ordene «paranoide og grandiose vrangforestillinger» som sitter igjen. Disse brukes om det det meste, inkludert ting politiet i sin etterforskning har funnet ut er reelle og ikke bare vrangforestillinger. Likevel nekter rettspsykiaterne å endre på noe som helst i sin rapport eller konklusjon. De legger også stor vekt på morens forklaring til de like i etterkant av terrorhandlingene. Vel, er det noen her til lands som virkelig har behov for å se på terroristen som kun psykisk syk, må det vel være henne? Det er en grunn til at hun har vært innlagt store deler av tiden etter den fatale dagen i juli i fjor.

Personlig hadde det vært greit om terroristen ble kjent utilregnelig og slik i teorien ville kunne sperres inne på livstid. Men dersom så skulle skje, er det et tilbakeslag for Norge som rettsstat. Selv om han skulle lide av en psykisk sykdom, er ikke det noen årsak til å unnskylde hans handlinger. I teorien vil da omtrent enhver som bedriver tida sin på nettspill og i hovedsak pleier sosial omgang via nett kunne gjøre omtrent hva de vil uten å kunne straffes. Uavhengig av hvor grusom eller godt planlagt ugjerningen er.

En annen dom enn at han er tilregnelig og følgelig må straffes er for meg utenkelig.

Men rettspsykiaternes rolle i retten bør avstedkomme en grundig gjennomgang i etterkant av denne rettssaken. Dersom ikke den jevne nordmanns tro på rettssystemet skal forringes.

Noe vi også bør diskutere, er bruken av internett. Nettet har gjort det lett å innhente informasjon, synspunkter og å utveksle idéer med andre. Det demokratiske problemet med nettet er at det er lett å finne det man vil finne. Uten kritiske røster, og uten noen form for garanti for at det man finner er korrekt. Demokratiet og samfunnet vårt er bygd på et åpent samfunn hvor det meste skal kunne ytres og diskuteres. På nett skjer ikke dette – og det er lett å lukke seg inn i sin egne boble. Stoltenberg ønsket i sin nyttårstale digitale nabokjerringer. Sånn funker det dessverre ikke. På de lukkede foraene hvor høyreekstreme slippes ut i fri dressur er det ikke rom for kritiske røster. Ytrer du deg kritisk til deres idéer vil du bli kastet ut. I tillegg vil det for de fleste være en prøvelse bare å gå inn på slike fora – det er lett å miste nattesøvnen av mindre. Men kanskje burde flere gå inn – om ikke annet bare for å se hva folk rundt oss i Norge faktisk tror og mener i 2012.

Ville 22/7 ha skjedd uten internett?