30-årskrise?

I fritt fall…

Runde tall gjør at man funderer litt ekstra på hvor man er og hvor man skal. Og dersom man blir smånervøs av det, vel, så er jeg nok midt i en krise.

Høsten har vært tung. Det meste har skjært seg. Studiene havnet nederst i en skuff når familie og hus og hund krevde all tid. Om kroppen nå er syk eller utslitt eller en kombinasjon får tester vise.

Jeg var fast bestemt på at nå, dette semesteret, skulle jeg gjøre en innsats på universitetet. Både for å få jobbet med pensum og for å bli kjent med andre studenter. (Som jeg i et tidligere innlegg har vært innom har ensomheten som fersk student og osloenser innimellom blitt for mye.) Mhm. Det skar seg helt. Tror faktisk man kan telle på én hånd de gangene jeg har benyttet min faste lesesalsplass. Om jeg skal gjøre et forsøk på eksamen vet jeg ikke. Det er ennå én uke til trekkfristen går ut.

Og en tanke har hengt seg fast; burde jeg gi opp hele prosjektet? Er det virkelig verdt det? Hva skal jeg med jussen? Sånn egentlig?

Heldigvis finnes det lyspunkter. Det som nok har vært en fødselsdepresjon har sakte forsvunnet etterhvert som en nydelig gutt har kjempet seg inn i livet mitt. En spontan kjempeklem eller et strålende ansikt får alle bekymringer og alle burde'ne til å løpe å gjemme seg. Ekte lykke. Ekte kjærlighet.

Så uansett hva jeg eller andre tenker og mener og tror;
livet kan være fantastisk!

En stemme for i dag eller i morgen?

Det kan skje mye på 4 år. Ved de to forrige valgene har jeg irritert meg (veldig) over alt snakket om barnehager. Makspris og full barnehagedekning – hvorfor det liksom? Fikk et noe annet syn i fjor, når vi fikk barnehageplass og mottok regninga. Som student er det en relativt høy sum, men jeg vet de få heldige som tidligere fikk plass fort kunne måtte betale 3 ganger så mye. En liten ting, som rent konkret har hatt veldig mye å si for veldig mange. Det gjør at vi som foreldre står fritt i forhold til utdanning og jobb – innenfor visse rammer.

Og der ligger årsaken til at jeg brenner mer og mer for politikk: Det de vedtar og prioriterer på Stortinget i dag får konsekvenser for oss alle i morgen. Partiene er ikke like. Alle vil ha ditt og datt bedre. Spørsmålet er hva de vil prioritere, og hva de mener med bedre. For meg rent personlig i dag, som er godt i gang med jus, ville det å stemme Høyre vært naturlig. Heldigvis er ikke nesetippen min så stor, så det er lett å se litt lenger. Jeg ønsker meg trygghet både for meg og de jeg bryr meg om dersom noe uforutsett skulle skje. For meg er et godt samfunn et hvor vi har trygghet i uforutsette situasjoner. Med gode politikere som har tenkt de tankene og satt de ut i livet – før jeg selv vet at det kan være lurt.

Jeg vet heller ikke om jeg får fullført studiet mitt. Jeg kan bli rammet av sykdom eller en ulykke. Eller det kan skje noen i familien min noe. Da vil jeg ikke ha valgfrihet – jeg vil ha trygghet! Blir du rammet av sykdom har du ikke krefter til å undersøke hvilket sykehus som kan hjelpe akkurat deg. Da vil du vite at du kan oppsøke nærmeste lege og få den hjelpen du har behov for. Jeg vil heller ikke ha valgfrihet når det kommer til skole for min sønn. Jeg ønsker at han skal kunne gå på skolen som ligger nærmest oss, sammen med barna som bor i nabolaget vårt. Samtidig som jeg vet at den er akkurat like god (altså en av verdens beste!) som en i Bærum eller en i Tana. Det er valgfrihet for meg: Å kunne bo hvor jeg vil i vårt langstrakte land. Med like muligheter for alle. Uavhengig av helse, utdanning, lommebok og bosted.

Godt valg!

Det kan ikke bli verre enn vi har det nå.

Nei, akkurat. For hele resten av verden har det så mye bedre enn oss? Vi som er blant de med lavest arbeidsledighet – på hele kloden! Vi som kan gå hjemme et helt år når vi får barn – med full lønn. Vi som kan være borte fra jobb når vi er syke – med full lønn.

Politikk handler om prioriteringer. Selv i verdens rikeste land må politikere prioritere. En jeg møtte i morges illustrerer det godt. Hun mente SV hadde stjålet pensjon fra henne til fordel for disse minstepensjonistene. Vel, det må prioriteres. Og er det noen her i landet som har fortjent å få noe mer, så er jeg av den mening at det er minstepensjonistene. For de har ikke mye å rutte med i et land som ellers flyter over av sydenturer, harryhandling og «meg først».

Det var dagens moralpreken. Så sesongens andre frustrasjon som krever utlufting:

I dag er det 169 politikere som er valgt inn på Stortinget. 65 av disse er fra Ap, som er det klart største partiet. Senterpartiet og SV har 11 representanter hver. Det sier seg på en måte selv at da har hverken Sp eller SV muskler nok til å få gjennom ALL sin politikk. Alternativet til å regjere er å gjøre det enkelt for seg selv, og sitte i opposisjon og klage på alt som ikke skjer, i håp om å bli større ved neste valg. Eller å sitte i reelle forhandlinger, hvor styrken avgjør hva man får gjennomslag for. Dersom Sp og SV hadde trukket seg fra regjeringen tidligere i perioden, slik så mange i begge partiene internt (og forsåvidt i media) har ønsket, ville Ap fortsatt som mindretallsregjering og hentet støtte fra sak til sak. Det ville, slik vi så før det rødgrønne prosjektet ble født, gjort at Norge i dag hadde vært blåere. I og med at Frp har vært det neststørste partiet siste periode, ville det heller ikke vært utenkelig at de to største hadde funnet hverandre i mange saker. Slik de har gjort lokalt mange steder.

I stedet har SV og Sp ønsket å få gjennom mest mulig av sin politikk i praksis, og har derfor samarbeidet med hverandre og Ap, i noe så sjeldent som en flertallsregjering. I et Europa preget av krise, har det stabile styret vært med på å gjøre at vi har klart oss godt. Svært godt. Til gjengjeld har alle tre partier måttet svelge noen kameler. Slik fungerer demokratiet. Skulle for eksempel SV med sine 11 mandater på Stortinget diktert norsk politikk, ville det vært særdeles udemokratisk.

Det er ingen hemmelighet at jeg står langt til venstre politisk. Derfor er jeg generelt fornøyd med situasjonen i Norge i dag. Jeg mener det var riv, ruskende galt å bombe Libya. Jeg mener sykehusreformen Ap, Høyre og Frp innførte har vært helt feil for norsk helsevesen. Men, så lenge jeg ikke er diktator, kan jeg dessverre ikke få alt helt slik jeg vil. Politikk er som sagt å prioritere. Selv i verdens rikeste land. Jeg er stolt av å høre til et parti som har «stått han av» i stedet for å tenke taktisk på neste valg. Som har svelget noe stolthet for å skape en bedre hverdag – for folk flest. Ikke kun for de som har råd til å velge.

Det «ingenting» SV har vært med på de siste åtte årene inkluderer:

• å minske forskjellene i Norge for første gang på flere tiår – vi er nå det landet i Europa med minst økonomiske forskjeller. Det er fordi arbeidsløsheten er holdt lav, velferdsstaten er bygd ut og skattesystemet er blitt mer rettferdig (i alle fall fra synsvinkelen til en uten millioner i inntekt eller formue). 
• å skape en politikk som har gitt 330 000 nye arbeidsplasser på 8 år. Disse årene er det skapt 126 nye arbeidsplasser hver dag, mot 21 nye daglige arbeidsplasser sist Høyrepartiene regjerte. Arbeidsløsheten i dag er lavest i Europa, og lavere enn i 2005 til tross for den alvorlige økonomiske krisen. 
• å redusere de norske klimagassutslippene – til tross for at de globale øker. 
• flere og raskere tog takket være en tredobling i jernbaneinvesteringene, flere og tryggere sykkelveier, og bedre kollektivtrafikk i de større byene. 
• å snu trenden fra Clemet-skolen med heller å satse på en sterk fellesskole, dermed gjør også norske elever det stadig bedre på internasjonale prøver. Samtidig som noe av gleden i skolehverdagen er tilbakeført mange gjennom større fokus på praksis og valgfag.
• å bidra til at vi nordmenn får stadig flere barn gjennom å gi alle barn rett til barnehageplass. 15 milliarder kroner er investert i barnehageplass til alle, samtidig som prisen for foreldrene er redusert med 50 % siden 2005. 
• å skape mer nærhet mellom pappa og barn. Den totale foreldrepermisjonen er økt med 6 uker, samtidig som pappapermen er økt fra 5 til 14 uker. Takket være dette er vi kåret til verdens beste mammaland, verdens beste ammeland, verdens beste pappaland og verdens nest beste land for barn.
• å satse på kunnskap: Bevilgningene til forskning er økt med 7 milliarder, eller 32 %. Samtidig som det er satset på høyere utdanning og studentvelferd.
• å bidra til mer rettferdighet utenfor våre grenser, ved å bevare regnskog, slette illegetim u-landsgjeld og trekke krav om privatisering i fattige land. Og vi har for første gang nådd det internasjonale målet om å gi 1 % av nasjonalinntekten til bistand.

Valget vi står foran handler om å velge hva som skal prioriteres de neste fire årene. Hva er viktigst for deg?

Alene mot verden?

Foto: D Sharon Pruitt/Wikimedia Commons

Tenkte jeg til en forandring skulle skrive et personlig innlegg. Om noe som jeg etterhvert har skjønt mange i vårt samfunn sliter med: Ensomhet. Ikke bare blant eldre, men det er blant unge problemet nå er størst.

«Lite attraktiv og stigmatiserende. Der finner vi definisjonen på vår tids mest tabubelagte tema, ensomheten.» Slik startet en kommentar tidligere i sommer.

Jeg har alltid timet ting feil. Eller gått min egen vei som det kan sies noe penere. Når alle andre begynte på videregående, og ble kjent med nye mennesker, reiste jeg et år til et annet kontinent. Når alle andre begynte på høyere utdanning, begynte jeg som lærling, i et yrke hvor svært mange av mine kolleger da hadde barnebarn på min alder. Og nå, når alle er på karrierestigen, da begynner jeg på høyere utdanning, et nytt sted i landet, med svært mange svært unge elever fra en helt annen sosial virkelighet.

Det er ikke sikkert det er derfor jeg i dag er ensom. Det kan være jeg bare er altfor vanskelig å ha med å gjøre?

Midt inni der timet jeg en ting rett: Jeg traff mannen i mitt liv. Og vi har nå verdens (selvfølgelig) herligste gutt – i alle fall mesteparten av tiden. Så det er ikke det at jeg er ensom hjemme.

Men ensomhet kan være mye. Det forventes at du skal ha et liv utenom familien – du skal virkeliggjøre deg selv og alt det der. Du skal ha andre enn din livspartner å dele sorger og gleder med. Noen å ta en kaffe med. Skravle med. Ta en treningsrunde med.

Jeg har lenge ikke villet gifte meg. Fordi jeg har ansett det som noe man skal dele med venner og familie. Og der har ikke jeg hatt så mye å stille opp med. Det da å skulle gifte seg, har på en måte kjentes som et nederlag. Helt til jeg nå har konkludert med at et bryllup handler ikke om andre – det handler om oss. Det er en bekreftelse og en form for videreføring av vårt forhold. Så vi skal gifte oss.

Likevel gruer jeg meg til høsten. Det nærmer seg nemlig rund dag. Heldigvis kommer de ikke så ofte. Men jeg hater rett og slett bursdagen min – fordi det er den dagen i året jeg føler meg mest ensom. Den er blitt en slags manifestasjon på min mislykkethet. Heldigvis kommer den i noen år til å være midt i eksamensoppkjøringen, hvor det uansett ikke er naturlig å feire noe som helst.

Jeg ønsker ingen medlidenhet. Det er ikke derfor jeg skriver dette. Og egentlig ble nok hele greia ganske rotete. Men jeg håper alle tar vare på de rundt seg! Det er nemlig ikke sikkert de alltid kommer til å være der. Og kanskje kan det innimellom lønne seg å spørre «Hvordan har du det? Egentlig?» – og ha tid til å lytte på svaret? Livet går innimellom så altfor fort! Det er sykdommer som kan overraske, ulykker kan inntreffe, og ikke minst vår store folkesykdom: Selvmordet.

Tenk så fint om vi kunne være mer sammen – som det flokkdyret vi jo egentlig er. Ensomheten isolerer, samtidig som «sosiale» medier gjøre kontrastene så store. Og det er hovedårsaken til dette innlegget: Selv om det ser slik ut på statusmeldinger og bilder og alt man overøses med, tror jeg ikke så mange lever det glansbildet de gir inntrykk av. Det er bare det at sorgene og bekymringene deler vi ikke med andre offentlig. Og det å stikke innom noen på en kaffe eller bare ta en telefon, det forsvant. Sammen med det å sende håndskrevne brev til venner som bodde litt lenger unna. Den personlige kontakten som så mange i dag savner.

Hvordan har egentlig du det i dag?

Har du riktig pass?

Jeg har et slikt vinnerlodd i skuffen hjemme.
Dessverre er ikke alle like heldige.

For ordens skyld, med en gang: Dette er ikke et forsvar av korrupsjon eller brudd på menneskerettigheter. Heller ikke voldtekt – noe som er helt uakseptebelt uavhengig av hvor eller hvordan.


Det er en stor fordel i de fleste passkontroller å inneha et norsk pass. Jeg har selv hatt nytte av det blant annet i USA, på Cuba og Jamaica. Det er mange småregler som plutselig kan vike.

Men det er en liten forskjell på å ikke fikse visum i god nok tid, og det å begå større forbrytelser. Smuglet kokain? Helt greit, bare du gjør det i utlandet. Domfelt for mord? Vanskeligere å fikse, men bedre soningsforhold og kanskje en overføring til norske fengsler er ikke umulig. Det tar bare lengre tid. Norske medier er til tider sjokkerende ukritiske i sin håndtering av slike saker. Vi får lese om korrupte domstoler, inhumane soningsforhold og norske embetsmenn som ikke gjør nok.

Forbausende sjeldent blir hva disse er fengslet og dømt for belyst eller stilt spørsmål ved.

Ennå er det usikkert hva som skjedde tidligere i år i Dubai. Dersom dette hadde vært noe som skjedde i et annet land (et vestlig land), ville norske medier vært mer kritiske til hele saken. En domfellelse er normalt akkurat det – et bevis på skyld. Lokale medier melder at voldtektsanmeldelsen ble trukket tilbake, slik at domfellelsen lød på falsk forklaring og utenomekteskapelig sex. En helt annen sak enn hva vi er blitt presentert for.

Så kan man stille spørsmål ved hvor riktig det de melder er. Er de frie og uavhengige? Er de forutinntatte mot en vestlig besøkende? Men akkurat det samme gjelder for norske medier – hvilke fordommer sitter de (og vi andre) med mot rettssystemet i et slikt land?

Det er slik at en suveren stat står fritt til å lage egne lover. Helt uavhengig av hva vi måtte mene om de. Domstolene skal dømme etter disse. Flere domfellelser av Norge i internasjonale domstoler viser at heller ikke våre lover er perfekte – sett fra et menneskerettssynspunkt. Allikevel anser vi oss som så opphevet i forhold til andre, at for eksempel en dom for kokainsmugling i utlandet kan oppheves her. Hva ville vi sagt om situasjonen var snudd på hodet?

Vi liker å se på oss selv som en rettsstat. Dessverre har jeg inntrykk av at det kun skal gjelde for nordmenn i Norge – i utlandet kan vi plage andre, være lite grei og snill, og forøvrig bare gjøre som vi vil.





Noen sitater fra andre hentet fra Al Jazeera:

«While I might agree that women born in the UAE might not have much power to choose, a woman born elsewhere, say, Sweden, who then knowingly and willingly travels to the U.A.E. is subjecting HERSELF to those laws. A person from Amsterdam who travels to the U.S. and then has the misfortune of having her stash of cannabis stolen and is arrested when reporting the theft to the police is in no position to complain that foreign countries have foreign laws.»

«From trial records, seen & reported by The National:
‘In her own words, according to the prosecution, she (Dalelv) said: "I told police he raped me while I was still under the influence of alcohol, but I then changed that and I confirm that he did not rape me, but had sex with me with my consent."’
Kind of hard to expect a court to prosecute someone for rape, post that statement. Anywhere in the world. No matter why you made it. And it should not come as a big surprise the authorities had no choice but to proceed to apply other, applicable, laws of the UAE. It is, after all, their job to enforce their own laws.Add: 'photographs from the hotel's closed-circuit TV camera, which were produced in court, show Ms Dalelv entering HM's room with her arm around his waist in one shot & resting her head on his shoulder in another'?
Yes, I am sceptical. My guess is the truth lies somewhere in between. No, I am not Muslim. No, I do not suffer from severe Islamophobia. No, I won't be jumping on the everyone in the ME is backwards & evil bandwagon immediately because lazy gossips think it a good idea.

Know what I find interesting? There is no law I can find, thus far, that says 4 witnesses are required to prove a rape at all. Lots of bloggers opinions - but no actual law. I find it interesting because in a decade of being in the region & reading in my local papers about specific rape accusations & prosecutions? I don't recall anyone needing 4 witnesses in the past. Proof of rape, like yes - it may have been witnessed or yes - medical examination similar to what happens elsewhere. Sure. But no 4 witnesses, no rape? I don't recall ever hearing that one before. I could be wrong, no question about it - but I would really like it if at least one person that is absolutely positive said law exists would get around to providing the real text of that real mystery law they keep referring to for my reading pleasure. Including the author of the above article. Who is apparently nameless.

Hvem ser deg?

Coop: Litt ditt – men mest vårt.     Foto: Coop

– Jeg føler meg overvåket når de registrerer hvor mange ganger jeg kjøper leverpostei, saft og brus. Jeg synes det er ubehagelig, sier Coop-kunde Håkon Halvorsen til Aftenposten tidligere i sommer.

– Hva om data som samles inn på denne måten misbrukes? For å sette det litt på spissen: Tenk om vi en dag kommer dit at du blir nektet helseforsikring fordi du har spist for mye potetgull over mange år, sier en annen kunde til samme avis.

Ja tenk om.

Men er det virkelig noen som tror at medlemskort, -bonuser, -tilbud og så videre er en ren gave til deg som kunde kun fordi bedriften synes du er så snill og grei? At Ikea av ren veldedighet gir noen øre til Unicef hver gang du trekker Family-kortet?  At Google helt gratis og uten baktanker tilbyr deg e-post, kart, søketjeneste og en personlig blogg?

Det er nok noen som tror akkurat det. Overraskende mange ser det ut til.

Nå er det dessverre ikke helt slik den markedsorienterte verden fungerer. Kundeklubber er en potensiell gullgruve for bedriftene: Kundene blir mer trofaste, de nås lettere og verdifull informasjon om kundene kan enkelt hentes inn.

SAS jubler ikke fordi deres kunder endelig også innenriks kan samle bonuspoeng, men fordi de vet det gjør kundene mer trofaste. Jeg har hørt de som har bestilt flybilletter hos Norwegian fordi de opparbeider bonus når de benytter kredittkortet de har fått hos nettopp Norwegian.

Sammenlignet med hva ordinær markedsføring koster – både å lage og å publisere – er slike konsepter geniale. Ja, jeg biter på selv også. Men det er litt kjipt når mesteparten av e-postene og smsene du får er reklame. Nei takk til papir i posten – ja takk til alt annet. Ved forrige valg mottok jeg sms fra et politisk parti. Et jeg aldri ville drømt om å stemme på. Og der går på en måte grensen. I alle fall for meg. Selv om jeg til tider ukritisk skriver meg opp på det meste av lister og deltar på en haug av konkurranser (med stort sett ganske stusslige premier). I bytte mot mailadressen min.

Og til syvende og sist en flik av privatlivet mitt. Det er ikke tilfeldig at jeg etter å ha endret sivilstatus på Facebook plutselig får annonser for brudekjoler. Eller at en annonse for et hotell jeg har tittet på en rolig dag på jobb plutselig hjemsøker meg i sofaen hjemme via en nettavis. Ads by Google og Gmail er ganske nært beslektet.

Ikke at det er noe galt i det. Men det er kanskje lurt å være et lite hakk kritisk. Og innimellom kan det være lurt å meddele personlige ting privat. På den gammeldagse måten. I alle fall om de skal forbli kun private.

Plikt eller rettighet?

Vi har i Norge en ordning som gjør at én forelder med full lønn kan være hjemme med sitt barn hele dets første leveår. Dette blir stadig kritisert – sist ut i Aftenposten som viser til at bedrifter «betaler seg ut av pappaperm med bonus».

Videre kan vi lese: «Forfatter og kommentator Elin Ørjasæter mener det er helt naturlig at slike type ordninger kommer. – Dette er overhodet ikke overraskende. Det er helt naturlig at slike type ordninger kommer når reglene oppfattes som uønskede av begge parter, både arbeidsgiver og arbeidstager, sier Ørjasæter, som har en særlig kjennskap til arbeidsliv. – En slik trend skaper et elegant, nytt klasseskille mellom høytlønnede arbeidstagere og dem som befinner seg lenger ned i hierarkiet og som er nødt til å gjøre som Inga Marte Thorkildsen vil, sier hun.»

Vel, nå er det faktisk slik at man ikke må benytte en rettighet. Det sies ofte at dersom far ikke tar ut «sin» kvote, går familien glipp av denne. Men dersom jeg er syk én dag må (og bør) jeg ikke ta en såkalt 3-dagers selv om muligheten er der – jeg går ikke «glipp av» 2 dager hjemme. Dersom du ikke ønsker å jobbe, må du ikke gjøre det – men du kan ikke nødvendigvis kreve staten for penger. Ønsker du ikke å stemme ved stortingsvalget, må du ikke det heller. I samfunnet vårt har vi mange rettigheter, men ingen tvinger oss til å benytte de. Det er noe av det som er så fint med å bo i Norge! Dersom jeg ikke hadde benyttet min mulighet til å gå på universitetet, skulle jeg da klaget over at jeg glipp av en utdanning?

Det er ingen menneskerett at staten skal betale oss for å gå hjemme med eget barn i et helt år. Ei heller at den skal betale friske mennesker for å gå hjemme lenger enn det. Dersom den ene av partene er i full jobb, så er det mulig for den andre å gå hjemme. Er det svært viktig å kunne gå lenge hjemme for mor, og det ikke lar seg løse i den situasjonen man befinner seg, så er det mulig å endre på livssituasjonen sin. For eksempel ved å flytte noe mer usentralt slik at boutgifter går ned – og det blir mulig å klare seg på en inntekt.

Hvor lenge permisjonen skal vare, og hvor mye som er forbeholdt hvem, er politiske valg det menes mye om. Men jeg vil ikke bli påtvunget noe som helst! Det er nemlig ikke slik i dag at verken far eller mor tvinges til å være hjemme! (Med et unntak; mor må være hjemme like før og like etter fødselen, noe som er helsemessig begrunnet. ) Det som kanskje har forundret meg mest i det valgkampen så smått har kommet i gang, er høyresidas ønske om lang mammapermisjon (for ja, det er mor de vil ha hjemme) ved å fjerne kvoteordningen. Valgfrihet er mantraet. Men dessverre er det slik at mange fedre ikke har tatt foreldrepermisjon, nettopp på grunn av press fra arbeidsgiver. Hvorfor de få ukene som nå er forbeholdt far skal skape så mye bry er meg helt uforståelig. Vil ikke far være hjemme så kan han la være. Så enkelt er det!

Ironisk nok er det i dag slik at flere uker er forbeholdt far enn mor. Likevel er det mor som i praksis tar ut mest permisjon. Det burde vel illustrere bedre enn noe at vi har valgfrihet og at norske par i stor grad gjør som de vil?


Her er mitt forrige innlegg på temaet. Noe mer detaljert.

Har vi noe valg?

Vi blir stadig flere nordmenn. Antallet eldre øker. Vi må ha flere barnehager. Flere skoler. Flere sykehjem. Og selv ikke i verdens rikeste land har vi råd til alt dette. Perspektivmeldingen som ble lagt ferm i dag har løsningen: Vi må alle jobbe mer. Vi må jobbe lenger. Og vi må være mindre syke.

Dette presenteres som en sannhet. Uten rom for spørsmål. Sånn er det.

Men er det nå virkelig slik?

Antallet eldre øker. Javel. Men den store generasjonen som ble født etter krigen er mer velstående og har bedre helse enn tidligere generasjoner, de «store» såkalt uomtvistelige økte kostnadene de vil påføre samfunnet stiller jeg meg tvilende til.

Vi har befolkningsvekst. Joda. Men øker ikke også antallet som arbeider i landet? Antallet arbeidsplasser øker jevnt og trutt. Vi holder oss friskere, det økte sykefraværet skyldes en annen villet politikk: At flest mulig skal være i jobb, også de som er kronisk syke, funksjonshemmede eller lignende og som naturlig nok vil ha et noe høyere sykefravær (alternativet ville vært heltid på trygd).

Vi har et skatte- og avgiftsnivå som ligger under det danske. Det må ikke være slik. Vi har god tilgang på råvarer. Vi må ikke sende de ut av landet for bearbeiding.

Jeg bor i dag i Eidsvoll, en liten kommune lengst nord i Akershus. Et av de stedene som merker ringvirkningene av Gardermoen, bedre motorvei (100-sone hele veien til Oslo), stabil togforbindelse og skyhøye boligpriser i Oslo. Området er i sterk vekst, og det at bl.a. Thon har kjøpt det lokale senteret og bygger kraftig ut sier vel det meste om at den veksten kommer ikke til å avta.

Allikevel har Ap og Frp i tospann vedtatt et budsjett med kutt i både lærerstillinger og kultur. Blant annet. Dette på et tidspunkt hvor befolkningen vokser kraftig. Denne veksten vil ikke avta, noe politikerne som har vedtatt reguleringsplaner burde vite. Men kuttes skal det. Hvorfor? Eiendomsskatt anses som utenkelig, selv på et tidspunkt hvor det er skrikende behov for store investeringer. Den helt nye ungdomsskolen som stod ferdig for bare 6 år siden er allerede alt for liten, og det kan være de må putte elever i brakker til høsten.

Det er ikke umulig å få flere sykehjemsplasser eller bygge ut skolene. Det er bare ikke ønsket politikk. Politikk er prioriteringer. I dag er det som prioriteres – dessverre ofte både av Ap og Frp – økt privat forbruk og velstand på bekostning av det offentlige. Ved å nedprioritere det offentlige tvinger det seg frem et ønske (blant de som har råd og mulighet) til å kunne handle tjenestene fritt selv.

Og slik spinner vi oss lenger og lenger bort fra et godt offentlig velferdstilbud i en ond spiral.

De som styrer har muligheten til å omfordele noe av den private velstandsøkningen som har vært de siste årene. Noen har fått svært mye bedre råd. Andre har vært med på festen ved å ta opp store lån. Og det offentlige har blitt hengende langt bak. Folk flest får med seg kontrasten til at fattige Norge etter krigen bygde bassenger så barna ikke skulle drukne, mens svømmehaller i dag over hele landet står tomme fordi vi ikke har råd til vedlikehold etter å ha pumpet opp litervis med olje.

Jeg ønsker meg nye politikere. Og et nytt parti. Et som tør prioritere slik at også våre barn kan få vokse opp i verdens beste land å bo i.