Året som gikk

Tjue ølliv. Året Europa møtte veggen. Året Putin ble anklaget for valgfusk. Året demokratisk valgte regjeringer i Italia og Hellas ble fjernet. Året folk i Midt-Østen reiste seg og krevde demokrati. Året katastrofen rammet det politiske Norge. Året vi lærte om lav-karbo og monstermaster. Året vi ble minnet på at naturen ennå er sterkere enn oss.

Høsten 2010 lærte jeg på Blindern at forandringer i Midt-Østen ville komme, men svært svært sakte. Konsensus var at makthaverne satt trygt og at lite kunne rikke ved deres allmektighet. Så feil kan man ta. Alle undervurderte folkets makt og følgene av blant annet finanskrisen for folk flest. Nyåret i fjor brakte med seg monumentale endringer i området som har preget nyhetsbildet hele året. På jobb ble hverdagen min preget av endringene – utallige timer på designavdelingen på VG ble brukt til å illustrere det som skjedde.

Jeg skulle tatt 30 studiepoeng arabisk i vårsemesteret, men som en følge av Sebastian som var under planlegging ble heller semesteret brukt på desken i Akersgata samtidig som jeg tok ex.fac. Ble såpass mye jobbing at jeg innså ex.phil måtte utsettes. I alle fall om jeg skulle ha noe tid til Rocky og Roger.

Planen min var at jeg skulle ta 30 studiepoeng til høsten, og forsøke å følge kun undervisningen i arabisk så jeg skulle være klar til å fortsette for fullt der nå til våren. Sånn at til neste høstsemester som ville vært i Kairo eller Damaskus kunne Roger vært med og hatt pappapermisjon. Det var planen i alle fall. Muligens litt optimistisk på egne vegne. I tillegg viste det seg sist vår at fakultetet har bestemt seg for å legge fullstendig om på arabiskundervisningen, slik at jeg faktisk måtte tatt forrige semester helt på nytt for å kunne følge med videre. Det endte med at jeg da heller søkte meg inn på juss. Som opprinnelig var årsaken til at jeg skulle begynne å studere.

22. juli begynte jeg et par timer tidligere på jobb, for å kunne gå litt før da vi skulle kjøre over til Sandnes for å prøve vår nye Peugeot som ble levert uka før. På formiddagen lå vi så eksepsjonelt godt an at allerede halv to kunne jeg stikke. Dere som har jobbet i avis vet at det kun er på sommeren det er mulig, fredagene er normalt ukas travleste dag. Da skal det lages sider for lørdag, søndag og mandag. Og ikke kun én dag som er det normale. Halv fire passerte vi Kongsberg. Hadde det ikke vært for spurten vi hadde på morgenen og formiddagen på jobb ville Roger stått parkert utenfor i Akersgata da med Rocky i bilen og ventet på meg i tilfelle jeg kunne gått noen minutter før. Heldigvis var vi alle sammen langt borte. En kompis sendte sms og lurte på om alt gikk bra med meg. Ikke lenge etter måtte vi høre hvordan det var med han og samboeren hans som har vokst opp i AUF. De var hjemme begge to. Men kvelden og natta ble lang. Før sjokket kom på morgenen når man begynte å forstå hva som hadde skjedd. Helga i Sandnes ble kort, søndag kjørte vi tilbake til Oslo for å få meg på jobb og Roger til kompiser.

Vi har alltid vært annerledeslandet hvor det verst tenkelige har dreid seg om vær. Det har vært trygt å si og mene hva man har villet. Jeg står politisk langt til venstre, selv om min energi de siste årene har vært brukt i LO og Fellesforbundet fremfor partipolitikk. Det hatet som kom opp i dagen i sommer var rettet mot det jeg, min samboer og våre venner står for. Jeg har full forståelse for at det finnes mange meninger der ute. Det som er så ubegripelig for meg er at noen på bakgrunn av politiske meninger kan hate så sterkt at de i et samfunn som vårt kan begå en sånn forbrytelse. Hvordan er det mulig?

30 studiepoeng i høst klarte jeg ikke ta – å være høygravid, flytte og pusse opp pluss være 100 % student ble litt i meste laget. I september slo nemlig alle hormonene ut i at vi solgte vår strøkne leilighet i Oslo til fordel for et hus fra 1928 rett i nabolaget til Eidsvollbygningen. Og da må vi selvfølgelig pusse opp «litt». Men så er det deilig å ha et helt hus – ennå uvant å slippe å dempe TVen når det er sent av hensyn til naboer. Eller å kunne spikre i veggene akkurat når man vil.

I november kom Sebastian til verden. Og siden har vår verden stort sett dreid seg om akkurat det. Han er flink å gi beskjed om han ikke får det nøyaktig som han vil. I det sekundet han vil. Så i øyeblikket forsøker jeg å la være å tenke på alt som skal gjøres. Og heller senke skuldrene og nyte øyeblikket. Noe som er mitt nyttårsforsett.

Godt nytt år!

Voldtekt – nok en gang

Det er vel og bra at «alle» plutselig ser ut til å engasjere seg for kvinners ve og vel. Og vår rett til å bevege oss fritt hvor vi vil når vi vil. Men som jeg har nevnt tidligere er ikke det største problemet i Norge overfallsvoldtektene. Selv om det nå nærmer seg rekordhøye 50 overfallsvoldtekter i Oslo i år, utgjør disse «kun» 0,6 % av landets voldtekter. Og dette er forsiktige anslag (mørketallene blant «vanlige» voldtekter er store), bruker vi et høyere anslag utgjør disse 0,3 % av landets voldtekter.

Hva da med de resterende 99,4 % eller 99,7 % som blir voldtatt her i landet hvert eneste år? Hva gjøres for å hjelpe disse og ikke minst forebygge at tusenvis av kvinner – hvert eneste år – får livet sitt ødelagt? Eller er det virkelig sånn at det er mye bedre å bli voldtatt innendørs og/eller av noen man kjenner og stoler på enn å bli tilfeldig overfalt på gata?

Jeg prøver ikke å bagatellisere hovedstadens problemer angående overfallsvoldtekter. Men jeg mener at Oslo kommune også har et ansvar – dessverre er det slik i Oslo at dersom noe ikke er som det skal ropes det på hjelp fra regjering. Kommer ikke den er det regjeringens skyld at ting er som de er. Kommunen selv er alltid helt uten ansvar. Selv om Oslo er landets hovedstad blir det helt feil – kommunen har et visst ansvar for hva som skjer. Også som nevnt tidligere kunne kommunen blant annet ha sett til Stavanger hvor de fra å ha landets høyeste antall overfallsvoldtekter et år hadde redusert dette til 0 året etter. Det hjelper å jobbe målrettet!

Siv Jensen er en av de som har vært ute og sagt at hun på grunn av den siste tids voldtekter ikke tør bevege seg utendørs i Oslo på nattestid. Vel, det er ikke så lenge siden hun var ute og sa at hun ikke turte bevege seg utendørs etter kl. 21 i helgene på grunn av plagsomme, fulle nordmenn og hennes kjendisstatus. Så akkurat hvorfor hun ikke er ute i helgene på kvelds- og nattestid er ikke godt å si. Uansett kan det være trygt å holde seg hjemme. Og i alle fall ikke hos mannlige bekjente – hvor sjansen for å voldtas er adskillig mye større enn i hovedstadens mørke parker.

Den «normale» overgriper er ennå en norsk mann som kjenner sitt offer. Allikevel er det som blir diskutert asylpolitikk. Og det til tross for at det viser seg at ikke en gang alle overfallsvoldtektene blir begått av ikke-vestlige asylsøkere. Blant annet sist helg anmeldte en 18 år gammel kvinne en overfallsvoldtekt i Vaterlandsparken ved Grønland. Hun sier hun ble voldtatt av to menn med skandinavisk utseende. Begge snakket Oslo-dialekt.

Derfor er det med blandede følelser, spesielt etter sommerens hendelser, at jeg ser hvordan frontene igjen tilspisses mellom «oss» og «de». Og hvordan flere av mine såkalte «venner» på nytt henviser til en gammel nyhet fra P4. Det sier kanskje noe når man ikke finner noe nyere enn fra 2008? Jeg nevnte det i mitt blogginnlegg i mai, hvor noen uttaler – Når norske jenter går halvnaken på byen er det som å rope «kom og knull meg». Og som jeg sa da: Ønsker en journalist å finne en idiot så finner de det.

Senest i 2007 viste en undersøkelse utført av Amnesty at 48 % av norske menn mener at kvinner som kler seg utfordrende er helt eller delvis skyld i et eventuelt seksuelt overgrep. Nestleder i Frp, Jan Arild Ellingsen uttalte til VG at «kvinner må selv ta ansvar for hvilke signaler de sender ut». I en annen studie fra 2007 sa en tredjedel av de spurte guttene i videregående skole seg enig eller svært enig i påstanden: «En kvinne som blir voldtatt kan føle nytelse under voldtekten».

Sier det noe om oss? Eller de? Burde det vært en trøst at menn lar det gå utover kvinner uavhengig av hvor de har vokst opp? Uavhengig av krigstraumer og andre psykiske problemer? At vi er likere enn hva vi liker å tro?

Jeg synes det bør bli slutt på stigmatiseringen, rasismen og fordommene som florerer. Og så må vi begynne å gjennomføre tiltak som virker! Kanskje vil det si egen undervisning for alle norske gutter allerede ned på barneskolenivå. Egen undervisning for menn som kommer til Norge. Holdningskampanjer. Det er ikke greit å bli voldtatt! Og nei – en kvinne nyter ikke å bli voldtatt!

Valgfrihetens nyttige idioter II

Jeg skrev meg helt bort i forrige blogginnlegg. Så her kommer det jeg egentlig skulle skrive om da. Det som har sammenheng med tittelen på innlegget.

Valg av parti avgjøres av mange med bakgrunn i én enkelt sak de brenner for og/eller irriterer seg over. I Norge er vi som mangemillionærer i den priviligerte situasjon at det er en del valg vi ikke behøver å ta. Dermed har også noen av de klareste, tradisjonelle skillelinjene mellom partiene blitt visket ut. Høyre har det siste året satset tungt på å profilere seg som et parti for folket, noe deres slagord «Muligheter for alle» vitner om. Fremskrittspartiet «for folk flest» er et annet forsøk på å være et folkelig parti. Eller Venstre med «Folk først».

Det som går igjen – kanskje særlig på høyresiden i år – er folket. Men selv om den tradisjonelle høyresiden i norsk politikk i stadig større grad forsøker å markedsføre seg selv som partier for alle – partier hvor folket står i fokus, er det dermed sagt at det de sier er sant? De fleste gjennomskuer kjapt reklamen som lover for mye. Hvor mange gjennomskuer disse partiene?

Mangt og mye kan sies om partistøtte. Men de som gir økonomisk støtte til et parti gjør dette velbegrunnet og fordi de vet hvilke partier som i størst mulig grad vil føre en politikk de selv har interesse av. I lille Norge er ikke korrupsjonen angående slikt særlig stor, fordi åpenhet om pengegaver er lovpålagt. Vi har partier som ønsker å fjerne denne bestemmelsen, men den er ennå der. Derfor vet vi at Norges rikeste samt de store bedriftene støtter primært Høyre og i noen grad Frp. Og vi vet at LO og en god del av fagforbundene støtter de rødgrønne, da primært Ap.

Her er det ikke snakk om å «kjøpe» seg politiske saker, det er ganske enkelt snakk om å støtte de man vet vil føre en ønsket politikk. NHO vet at de har mest igjen politisk når det sitter et sterkt Høyre med makten. Akkurat som LO vet at Ap er det partiet som i størst grad vil gjennomføre medlemmenes ønskede politikk. Både i tilfellet NHO og LO er det ikke snakk om én person eller én ledelse som ønsker gjennomslag for sine politiske saker, men det er demokratiske prosesser i organisasjonene som viser hva medlemmene ønsker. Spesielt i LO, som de siste årene har spurt alle sine 870.000 medlemmer hva de synes er viktig. Deretter har de samlet sammen de viktigste sakene, spurt partiene hva de mener om disse, og så anbefalt sine medlemmer hva de skal stemme ut fra dette.

Venstresiden i norsk politikk er ikke «bare til venstre», den er et resultat av at alle i Norge fikk stemmerett og dermed at det ble behov for noe mer enn Høyre og Venstre som stemmealternativ. Mange i dag har problemer med å forstå hvordan Venstre kan ligge til høyre, men det har sine helt naturlige, historiske forklaringer. Som går tilbake til før det fantes en venstreside slik vi kjenner den i dag. Tilbake til den tiden hvor verken arbeidere eller kvinner kunne stemme. Og da som nå er det store forskjeller på partiene. For de som gidder å se forbi populistiske utsagn i media. Jeg husker særlig godt en eldre kvinne i Nordreisa som for 4 år siden ble spurt om hva hun syntes om Frp-ordføreren der. Jo, han var veldig flink og svært godt likt. Spesielt fordi han ikke førte Frp-politikk!

Derfor blir også lokalpolitikken en stor utfordring, fordi mange pragmatiske politikere styrer mer etter eget hode enn etter partiboka. Men de store skillelinjene mellom partiene er der allikevel. Det er en grunn til at Tybring-Gjedde eller Thon eller NHO aldri ville finne på å støtte verken SV eller Ap. Og det er en grunn til at LO ikke kan støtte Høyre eller Frp. Når det gjelder de såkalte sentrumspartiene er ikke skillene i dag like klare, dette bunner spesielt ut i at partiene selv befinner seg i noe av en identitetskrise. For eksempel KrF som tradisjonelt er et borgerlig parti i økonomisk politikk, har en familiepolitikk og et verdisyn som på mange områder lettere lar seg forene med partiene til venstre. Og der står debatten også internt i partiet: Hvilken vei skal vi gå?

For mange, mange år siden var det slik at de som var frustrerte over Ap gikk lenger ut på venstresiden. Det kunne aldri falle en som ikke var bedriftseier eller velstående inn å stemme på Høyre i protest. I dag er det dessverre slik at mange lar seg lokke ennå lenger til høyre. Den politiske bevisstheten er lav og enkeltsaker avgjør. Vi har blitt bortskjemte og teller tiøringer når vi tanker bilen eller tiere når vi passerer en bom. Hva det ville gjort med lommeboka vår å måtte betale selv for skole, lege, sykehjem og så videre kommer i annen rekke. Hva det ville gjort med oss om vi plutselig ble uten jobb eller alvorlig syke uten et offentlig sikkerhetsnett er det heller ikke mange som ofrer en tanke. Burde vi også hatt USAs helsevesen som er verdens dyreste i drift? Eller USAs universiteter hvor ansatte og forskere er avhengig av å komme med riktige resultater til de bedriftene som betaler? Burde vi fjernet hele pappakvoten og nedjustert mors fødselspermisjon til 4-5 uker som er gjengs ellers i verden? Burde vi hatt noen virkelig gode, dyre privatskoler og heller litt dårligere offentlige skoler? Valgfrihet kalles det.

Til dere som ikke har stemt ennå – lykke til på søndag og mandag! Og ikke minst i forkant hvor de virkelige valgene bør gjøres. Hvordan ønsker du at samfunnet vårt skal være?

Valgfrihetens nyttige idioter

Da er det nok en gang duket for at alle stemmeberettigede i dette langstrakte landet skal finne veien til stemmeurnene. Og som vanlig er det mange som leverer sin stemmeseddel basert på enkeltsaker. Bompenger, bensinpriser, eiendomsskatt og innvandring er gjengangere. Helt ærlig orker jeg vanligvis ikke å ta debatten med slike nyttige idioter som uansett ikke har peiling på hva de egentlig stemmer på. Det som gjør at jeg denne gangen fant ut at det allikevel kan være greit å komme med noen ord, er at disses uvitenhet til syvende og sist kan gå ut over alle oss andre.

For det første bensin. Dette er et kommune-/fylkesvalg, så avgifter på drivstoff er det ingen som kan gjøre noe med nå. MEN jeg har gjort et kjapt regnestykke for å se på hvor dyr bensinen egentlig er. Statistisk Sentralbyrå (SSB) har prisen på 98 oktan kun tilbake til 1951. Dersom vi ser på prisen på melk i 1951 – et produkt som er sterkt statlig subsidiert – og sammenligner prisutviklingen der mot uvtiklingen på 98 oktan viser regnestykket at bensinen i dag burde koste 24,- literen. Med tanke på at melk er subsidiert mens bensin er sterkt avgiftsbelagt, skulle man tro bensinen hadde økt ennå mer. I tillegg må det tas i betraktning om man skal sammenligne med prisene i andre land at vi har et mye høyere lønnsnivå enn våre naboer. Vi er i dag sammen med Irland og Danmark de som har lavest bensinpriser i Europa om vi ser på pris sammen med inntekt. En norsk industriarbeider vil i snitt ha råd til 14,23 liter bensin pr arbeidstime, en svenske 10,95 liter og en polsk arbeider 1,91 liter.

Så over til neste store valgvinner: Bompenger. I Oslo hvor Høyre og Frp har styrt nærmere to tiår er bompengeringen rundt byen ennå svært intakt. Som Altaværing innbilte jeg meg at vi hadde dårlige veier. Vel, det var til jeg hadde kjørt i Tromsø (styrt av Ap/SV) og Oslo. Alta har gode veier! De kommunale veiene i Tromsø er elendige. Etter å ha kjørt mer og mer utenom motorveiene i Oslo har jeg innsett at veiene i Oslo er ennå et hakk dårligere.

Den siste store valgvinneren – og en av de hvor kommunene virkelig i stor grad styrer og prioriterer selv – er de eldre. Her har det i Oslo de siste årene blitt lagt ned flere hundre sykehjemsplasser. Kommunen har i mellomtiden brukt nærmere 40 millioner på å kjøpe tomter i Spania hvor de skulle bygge sykehjem. Som ikke blir noe av.

For å runde av kan det nevnes at «omorganiseringen» og «effektiviseringen» av kollektivtrafikken i hovedstaden har kostet 55 millioner kroner i årlige ekstrautgifter, primært på grunn av det ekstra byråkratiet som er innført. For å fjerne byråkratiet.

Hvordan kommer politikerne seg unna med alt dette – og klarer å bli gjenvalgt gang på gang? Jeg tror mye av årsaken til det her i Oslo er at diskusjoner og plattformer for lokalpolitikk drukner i det rikspolitiske. Det finnes ingen lokalavis i byen som er en naturlig vaktbikkje for byens politikere. Samtidig som riksmediene er tilbakeholdne med å være for Oslo-sentrerte. Resultatet er at lokalpolitikerne i Oslo kan gjøre akkurat som de vil. Og slippe unna med det. Dere som bor i Oslo, hvor mange av dere vet hvem som styrer bydelen deres? Akkurat.

Dessverre kommer det sjelden frem hva som skjer i Oslo. Og jeg lurer veldig på hvorfor Oslo ikke i større grad brukes som et utstillingsvindu for Høyre og Frp (i samme grad som for eksempel Trondheim for de rødgrønne). Og nå har jeg kun nevnt noen eksempler. Uten en gang å være i nærheten av å komme inn på slikt som hva valgfriheten til landets mest liberalistiske parti vil bety i praksis. Sannsynslgvis er det ingen som husker det lenger, men Siv Jensens første ord når finanskrisen traff med full kraft for noen år siden var at årsaken til det var for mange statlige reguleringer i USA. Behøver jeg si mer?

Fremmedfryktens groteske ansikt

Dette bildet gjør meg kvalm, 
fordi det denne mannen har gjort er galskap.
Men han fremstår som både rasjonell og kalkulerende.
Og VI har vært med på å rettferdiggjøre hans handlinger.

Jeg liker ordet fremmedfrykt i den forstand at det beskriver godt hva det dreier seg om: Frykt for de som er annerledes (enn oss) – fremmede. Grensen mellom fremmedfrykt og rasisme er hårfin. Om det finnes en grense? Eller er det snakk om akkurat det samme? Begge deler har de siste årene blomstret fritt i Norge. Ugress som ikke blir luket bort har en lei vane med å fortrenge det vakre vi ønsker oss.

Mandagens massive oppslutning over hele landet er rørende. Men vi kommer oss ikke videre om vi ikke tar et kraftig oppgjør med samfunnet vårt slik det har blitt. Siv Jensen og Frp er selvfølgelig ikke skyldige i fredagens massakre – men de har en del av ansvaret akkurat som de aller fleste blant oss. De av oss som ikke har tatt til motmæle mot rasistiske kommentarer fra familie, venner og bekjente. De som har kommet med disse. De som har behandlet mennesker med en annen religion eller en annen hudfarge på en annen måte. De som har sett stygt på kvinnen i hijab på t-banen. De som ikke har hilst på de nye naboene sine – fordi de «sikkert ikke skjønner norsk». De som ikke ønsker at barna skal dra hjem til lekekompisen som lukter så rart. Og ikke minst alle de som bidro til lynsjestemningen som hersket på fredag. Hvor mennesker som kunne virke muslimsk ble utsatt for hets, skjellsord, det å bli spyttet på og jaget bort. Hva ville skjedd i landet vårt dersom det hadde vist seg å være en terrorist med muslimsk bakgrunn fremfor en som var kristen? Det sier noe om situasjonen når det var så mange som var mer redd for reaksjonene det ville fremkalt – fremfor selve terrorhandlingens konsekvenser.

Tenk dere hvordan islam som religion ville fått sin del av skylden. Tenk dere Frps tilsvar. Tenk dere diskusjonene rundt landets middags- og lunsjbord. Tenk dere lynsjestemningen. Tenk dere hvordan alle muslimer ville blitt behandlet. Uavhengig av deres bakgrunn, deres politiske synspunkter eller nasjonalitet. Hvordan ville en 10-åring, født og oppvokst i Norge, men med hijab, blitt møtt av dine venner og din familie? Et av innleggene fra NRKs nettmøte med krisepsykologer er hjerteskjærende: «Hei. Jeg er 13 år og norsk muslim jeg føler det er min feil. Han sier han drepte alle de fordi jeg er her. Burte jeg flytte ut for å beskytte norske barn i framtiden? Det er det jeg føler.»

Kristendommen kan definitivt ikke kalles en fredelig religion. Jeg kjenner ingen andre religioner med en så blodig fortid. Allikevel er det ingen som anklager kristendommen eller kirkene for noe nå. Jeg mener ikke at vi burde lynsje alle kristne eller alle fra Oslos vestkant eller alle som er blonde. Men jeg synes det er tankevekkende at det skal være så stor forskjell på folk. I dette lille landet som vi de siste dagene har vært så stolte av, er min stolthet med en svært bitter ettersmak. Debatt er alltid sunt – så lenge den er saklig. Dessverre har saklighet lenge vært druknet i et hav av fordommer og myter.

Vi må tørre å innrømme hvem vi er før vi kan endre på noe. Og jeg håper inderlig at vi klarer å gjøre akkurat det. Slik at alle livene som så brått ble revet bort viser seg å ikke ha vært helt meningsløse. Kan vi bygge et nytt samfunn? Et samfunn som virkelig er inkluderende? Et samfunn hvor alle kan få like muligheter? Kan vi klare å fjerne den nye underklassen landet vårt har fått – slik at ingens ærlige arbeidskraft blir grovt utnyttet?

I fagbevegelsen liker vi å tro at vi er inkluderende. Men et kurs jeg var på for noen år siden viste det motsatte. En av de tillitsvalgte som deltok var fra Sri Lanka – jeg så ingen andre som snakket med han i løpet av hele helga. Under middagen siste dag satte jeg meg ved siden av han, og der ble vi sittende flere timer etter at alle andre var gått fra bordet. Han hadde en svært spennende bakgrun – og var svært pratesyk etter ikke å ha fått snakket med noen på et par dager. En slik situasjon ville aldri ha oppstått på et ungdomskurs – der er vi nemlig stort sett alltid like inkluderende i praksis som i taler. Og akkurat denne inkluderingen ble forsøkt ødelagt på fredag. De unges evne til å få alle med. Til å se menneskene og ikke en hudfarge eller en religion.

La oss hedre de drepte ved å møte fremmedfrykten med fremmednysgjerrighet. Hils på naboen. Snakk med arbeidskollegaen din. Si fra om noen kommer med kommentarer du synes er uakseptable. Ta kontakt med Røde Kors og meld deg som flyktningeguide. Eller ta kontakt med Antirasistisk senter for å ta en kopp te hjemme hos en muslimsk familie. Mulighetene er mange – vis at det er vi som former fremtiden!

A day that changed our view on the world

As worried messages from friends all over the world are coming, it might be time to say a few words. That's why this is in english.

In the past years the climate among people in our part of the world has been the opposite of global warming. Today racist remarks that would have been unthinkable just a few years ago are ok. And even shared by a majority. As a result also the right-winged movements have grown. Both in size and extremism. Due to an incident in our labour union a while back with a member, I've seen some of the discussions and meanings which are uttered in these member-only web-sites. For me unbelivable that someone can say these things. And even more difficult to believe that they actually meen those things.

With the financial crisis, increased unemployment and increased migration especially from the Middle East to Europe radical parties all over Europe have gained power. In Norway as well. I've been worried for quite a while about the situation, who have reminded me more and more about how we've learned Europe was before the second world war. And my fear have been where the world were going. Why didn't we learn from those horrors?

As the news arrived yesterday about a bombing, I have to admit it crossed my mind that this might be a terror attack from a non-western group. After all, Norway has been a part of the wars in Afghanistan, Iraq and now Libya. And I was worried about what this would do to increase the tension and racism in our society. Especially against innocent people with the only "mistake" that they have another religion and skin colour.

But then reports about shooting on the island Utøya where the youth of the Labour Party have been gathered for their annual summer camp came on the radio. And in a strange way I was relieved when the police said the accidents were connected. Because the attack on these youth meant it would have to be crazy norwegian, and that this would have to be ideologically or politically motivated.

At the moment I work in VG, a newspaper very close to the bombing yesterday, luckily we were going to another part of the country for the weekend, so I left work early. None of my colleagues were injured, only the building. As an active part of the labour union in the past years, as is my better half Roger, the day has been spent to verify that everyone we know are safe. The ties between the labour union and the Labour Party are close and strong, and it appears that one from our Labour Union is missing. Incredible and unreal that someone can be shot in our democracy for his political beliefs.

At the moment the Labour Party is part of the government in Norway, one of the few remaining socialistic governments in Europe. This was an attack on our government, their youth and the labour movement.

My hope is that that this unbelivable tragedy might help us to move our society in a new direction. Back to those values we've been so proud of. Back to a society we all can feel pride in being a part of.

En fest på krita

Tenk deg at jeg var sjef i en liten bedrift og takket ja til alle tilbud jeg kunne finne om gullkantede kredittkort og «rimelige» smålån som kunne skaffe meg frihet til å handle og gjøre nøyaktig det jeg ville der og da. Mine ansatte jobbet og holdt bedriften godt i gang uten min hjelp. Min tid kunne brukes på shopping og å menge meg de store og viktige – et tidkrevende arbeid.

Når så en dag plutselig regningene mine begynte å komme, kunne jeg bare ta et stort lån for å betjene alle disse regningene og smålånene mine. I og med at situasjonen per nå ville vært begynt å bli ganske ille, ville dette store lånet etter all sannsynlighet blitt relativt dyrt. Etter krav fra banken med det store lånet, ville jeg derfor nå vendt meg til bedriften min i stedet. Selv om de ikke fikk være med på festen, må noen ta ansvar og rydde opp.

Derfor ville det nå vært på tide å be mine ansatte gjøre sin plikt. Én del ville måttet gå – de resterende ville fått mer å gjøre, mer ansvar og drastisk mindre lønn. Alle sammen ville måttet selge det de hadde som kunne selges for å skaffe meg kontanter – gjerne til min banks kontakter så mitt gode forhold til de kunne fortsette. Eiendomsmeglerne og Finn kunne fått inn gode summer på oss! Som takk for hjelpen ville mine (nå noe reduserte) ansatte fått beholde jobben sin – og jeg kunne fortsatt som tidligere. I alle fall en liten stund til. Kanskje jeg etter hvert skulle vurdert å flagge ut – det kunne vært et fint tidspunkt å begynne på nytt et annet sted for å fortsette festen. Dyre vaner er vonde å vende.

Dersom vi forstørrer dette noe usannsynlige scenarioet nærmer vi oss dagens Hellas. Og hvordan ser vi på dette fra Norge? Tidligere i uka kunne Dagsrevyen vise en turist fra Australia som hadde det «helt grusomt» fordi hun ikke fikk se Akropolis – hit skulle hun aldri komme tilbake! Verden ble satt i perspektiv ...

Osloboere uten folkeskikk

Etterhvert begynner det å bli noen steder jeg har tatt t-banen. I farta kommer jeg på Madrid, Paris, Santiago de Chile, Buenos Aires og Caracas – i tillegg til Oslo som dette handler om. Gjett hvor de er flinkest? Caracas, en by hvor det meste er kaos, hvor fattigdommen er stor og man egentlig forventer at det å ta t-banen skal være et mareritt har de en køkultur og høflighet vi kunne lært mye av. På perrongene er det tegnet opp «kølinjer» på bakken som folk stiller seg opp i, de venter der høflig til alle har gått av før de så pent går inn på banen.

I motsetning til dette, i «siviliserte» Oslo, er køkulturen så dårlig at Ruter (selskapet som har all kollektivtrafikken i hovedstaden) med jevne mellomrom må kjøre kampanjer for å få folk til å oppføre seg. Uten at det hjelper nevneverdig – for mange er det vanskelig å forstå at man må slippe folk av før man kan skvise seg selv inn. Problemet med dette er at t-banen blir unødvendig forsinket, ei heller er det særlig behagelig å bli klemt inn i vogna. Følelsen minner litt om når jeg var 8-9 år og var med på Altas største loppemarked; de godt voksne med de spisseste albuene skremte lille meg ganske godt i sine iherdige forsøk på å komme seg inn døra – samtidig.

Et annet fenomen er blikket til de som er så heldige å ha fått seg sitteplass. Det å stirre iherdig på et punkt for ikke å ha sett den gamle mannen som står rett foran seg er en egen kunst de aller fleste som bor her ser ut til å beherske. Det er rett og slett fascinerende hvor intenst noen klarer ikke å se de man normalt ville latt sitte. Krykker, alder og/eller store mager (med gjerne tilhørende bekkenproblemer) er noe man ganske enkelt ikke ser. Nå vil jeg gjette på at en stor andel av disse personene som er så innbitte på å få sitte de ti minuttene eller kvarteret t-banen bruker på å frakte de hjem, har en jobb hvor de sitter i ro hele dagen. Det er tross alt en god del kontorister i sentrum. Mine antakelser bygger også på det faktum at svært mange av disse er dresskledde.

Det jeg lurer på er hvor denne massen mistet folkeskikken sin? De gangene man hører noen møte på kjente eller snakke (altfor) høylytt i mobilen, avslører dialekten at de færreste kommer fra Oslo. Er det ren massesuggesjon – eller er det greit å oppføre seg som en hestkuk når man befinner seg på bortebane?

A sunshine story in a world of crisis

Once upon a time in one of the world's remote areas, a company searched for black gold in the sea. An expert on these matters thought they were crazy, so crazy that he promised that he would eat his hat if they were to be successful. Luckily for him he didn't own a hat, because it turned out the company had a sixth sense for finding oil. The company put a large sum of cash on the table to get their hands on this poor people's treasure.

But by that time, some wise men gathered to figure out what to do with the new found wealth. With the help of an Iranian, they constructed a system they believed would benefit the inhabitants of this outpost – not just the big, foreign company – believing that a lot more oil was hidden in the sea than let on by the experts.

And wisely they implemented the system as decided. Forty years after production started in the Norwegian Sea, Norway is now the world's sixth largest exporter of oil and the world's second biggest exporter of gas. Since the mid-90's, the money earned on taxes from the petrol industry has been put towards a fund which now exceeds $USD460 billion. If you take into account that Norway is a small country with just under five million inhabitants, well, you can see that this is a huge amount of money.

Each year, four per cent of this fund is allocated to the national budget, which brings me to the sunshine story. The worldwide financial crisis combined with the high costs to insurance companies and private hospitals, given large economies of scale particularly in Europe, has placed enormous pressure on the social welfare schemes that many take for granted. As a part of the campaign to privatize public services, even in Norway’s rural areas, we hear about how bad things are becoming. We hear about the excellent and immediate care received in private hospitals and little good about the public health system.

As a person that has neither been really ill nor broken a bone in my body, I have had little to do with these systems that are being attacked. But now, expecting my first child, I've just realised how incredibly lucky we are.

All appointments with a doctor or mid-wife, of my choice, during the pregnancy are free. Having experienced a few challenges myself, to date I have benefitted from the expertise of a physiotherapist on a few occasions. Also free of charge. The only thing I will have to pay is US$10 if I want a photo copy of the baby from the sonogram.

If I should happen to have a job where I work with chemicals, or work in a physically or mentally demanding environment, I would not be made to work during the pregnancy. Instead I am granted full maternity leave paid by the state, even if I'm not sick in any way. If I am sick, normal sick leave rules apply, which in Norway means that you receive full monthly wages for the entire period you are unable to work.

Three weeks prior to the due date, the mother is entitled to maternity leave. When the mother goes into labour, the father (or another person close to the mother) receives two weeks leave to assist the mother with initial care of the newborn. If you have a collective agreement (an agreement between the company and your labour union), this leave is fully paid. The delivery itself (as you might have guessed) is completely free of charge except for parking fees, which can be quite expensive in the now predominantly private parking garages around the hospitals.

Unemployed persons or those with alternative income in the 10 months prior to giving birth receive a one-time payment of USD$6,800. Employees are entitled to 46 weeks with a 100 per cent reimbursement of their salary (up to USD$7,000 a month). In this case, the mother is entitled to nine of the 46 weeks and the father 10 of them – the rest they decide themselves how to use. Parents can alternatively decide to work for instance 50 per cent and have a 50 per cent leave for a period of up to two years, or however they want to do it, as long as they take leave before the child is three years old.

Additionally, parents receive USD$180 monthly for the child until he/she is 18 years old. By law you are entitled to childcare services at a daycare centre with a set maximum price also established by law. This makes it easy for both parents to maintain full-time employment, even with children. At age six, the child is able to start school. Public schools normally adhere to high standards and everything is free except for food. Interestingly, Norwegians have a strange affection for eating dry bread they have brought from home, even when they are grown up and working.

I know that for some of you reading this, this sounds like Utopia – a fairytale that can never become a reality. Our Danish and Swedish neighbours lack our incredible amount of wealth (they only have IKEA and beer), but still they have managed to give their citizens almost the same Utopia. Regular taxes and VAT rates are slightly higher than ours, but if you look at what a citizen get's back it's well worth it! Why? In Scandinavia there has been a belief, until recently, that persons should contribute what they can manage, and receive as the need arises. Scandinavians traditionally believed that people, no matter their income level, have the same rights and are entitled to the same care.

And if the story ended here, the ending would be a happy one. Sadly, in real life the story doesn't end when the prince gets the princess. They have to continue their lives for better and for worse – something usually requiring a lot of maintenance and hard work. As is the case in my little story. Due to our oil, our social services haven't been attacked by the IMF or others in the same way as in the rest of the world. The attacks on us have been more subtle, and in my opinion scarier. That's why we have to ask ourselves what kind of society we want – what our values are. And then we have to fight to keep them – or to gain them! And yes, a better world is possible – after all we are the ones deciding what kind of world we want.

I menns vold

For å ha det klart med en gang: Jeg forsvarer ingen som voldtar. En voldtekt er like galt – uansett hvem og hvorfor.

Det som derimot opptar meg i øyeblikket, kanskje delvis i ånd av lesestoffet mitt for tida som omhandler orientalisme, er det store fokuset på «vi» og «de» når det gjelder voldtekter. Det har de siste månedene vært mange overfallsvoldtekter i Oslo, og det er et faktum at samtlige av disse har vært begått av ikke-etnisk norske menn på etnisk norske kvinner.

Utsagn som dette– Når norske jenter går halvnaken på byen er det som å rope «kom og knull meg» som det finnes utallige av i norske medier er ikke akkurat med på å gjøre frontene mindre steile. Det som er viktig å ha i bakhodet når man leser slike saker, er at journalister alltid klarer å finne det de leter etter. Idioter finnes overalt – både med norsk og somalisk bakgrunn. Dersom noen hadde forsøkt å lete blant etnisk norske kritthvite nordmenn ville de også klart å finne slike utsagn.

Senest i 2007 viste en undersøkelse utført av Amnesty at 48 % av norske menn mener at kvinner som kler seg utfordrende er helt eller delvis skyld i et eventuelt seksuelt overgrep. Nestleder i Frp, Jan Arild Ellingsen uttalte til VG at «kvinner må selv ta ansvar for hvilke signaler de sender ut». I en annen studie fra 2007 sa en tredjedel av de spurte guttene i videregående skole seg enig eller svært enig i påstanden: «En kvinne som blir voldtatt kan føle nytelse under voldtekten».

I snitt i Norge anmeldes det 1000 voldtekter årlig. Ca. 200 av disse blir begått i hovedstaden. Tall fra Oslo politidistrikt viser at i 2007 var det 191 voldtekter i Oslo, 185 av disse på kvinner, samtlige utført av menn. 85 % av ofrene har norsk statsborgerskap, mens 60 % av voldtektsmennene har norsk statsborgerskap. Hele 70 % av voldtektene skjer i tilknytning til bopel, og andelen som utføres av venner/bekjente har vært økende til 33 %. Omtrent halvparten utføres av ukjent person. Det eneste positive er at voldekter utført av partner er minkende. I alle fall anmeldte voldtekter.

Så hva er det som gjør at overfallsvoldtektene får så stor oppmerksomhet? Dersom man ser utenom Oslo, begås omtrent samtlige andre 800 årlig anmeldte voldtekter av nordmenn (dette antas å være kun 10 % av det reelle tallet – sannsynligvis voldtas 8 000-16 000 årlig). Pluss de 115 i hovedstaden. Hva er det som får oss til å ta til gatene etter noen helger med flere overfallsvoldtekter? Jeg tror dessverre dette har en sammenheng med det stadig mer godtatte rasistiske klimaet vi lever i – hvor rasismen går begge veier og muren som bygges mellom «oss» og «de» blir stadig tykkere. «De» skal ikke kommer her og røre «våre» jenter – men om «vi» voldtar «våre» er det noe helt annet.

Stavanger hadde en periode også store problemer med overfallsvoldtekter, men der fant de ut hvor problemet lå og gjorde noe med det. Målrettet undervisning av innvandringsmenn og dialog har gjort at de i dag har null overfallsvoldtekter. Men hvor mange blir voldtatt i Stavanger i løpet av et år? Noe sier meg at det målrettede arbeidet dessverre ikke har vært rettet mot norske gutter og menn.

Jeg leste et intervju med en av de som møtte årets nobelprisvinner da han for en god del år siden var i Oslo. Han var visstnok blitt fortalt at i vesten kunne man kysse kvinner på gata – et par forsøk (og nok sikkert noen slag) var nok til at han kjapt forstod at det ikke var helt som han var blitt fortalt. Dette kan ikke sammenlignes med voldtekt, men det illustrerer noe om at våre fordommer og antakelser om andre ikke alltid stemmer. Og når vi får et slikt problem som Oslo nå har (og har hatt i bølger tidligere), må det gjøres noe. Det å rope på utsending og kastrering er ikke det mest fornuftige – må ei jente voldtas så vi får sendt ut en av «de» i stedet for å forebygge og unngå dette?

Og hva gjør vi for å unngå at norske menn voldtar? Hvordan få de til å forstå at en kvinne ikke nyter en voldtekt? Er det mulig for oss å gå kledd som vi ønsker – uten dermed å «be om» å bli overfalt? Kan vi dra hjem til kjente uten å kjenne frykt for at de misbruker vår tillit?

I forrige uke, før den store russefesten på Tryvann i Oslo, hadde Dagsrevyen på Nrk et intervju med noen russejenter somm fokuserte på det med voldtekt (etter alle overfallene helga før) og blant annet aldri skulle la noen være alene i byen eller i bussen sin. Men på Tryvann var det jo trygt og greit, «for russ voldtar jo ikke russ»…

Imagine…

Tenk deg et land med en imam som president.
Tenk deg et land med muslimsk monark som forfekter islamske verdier.
Tenk deg et land hvor barn må sitere koranen på skolen.
Tenk deg et land hvor barn må lære om verden sett fra et islamsk perspektiv.
Tenk deg et land med en islamsk grunnlov.
Tenk deg et land hvor det er din plikt å ta hensyn til bønnetider og islamske helligdager.
Tenk deg et land hvor majoriteten av alle drap skyldes voldelige og/eller sjalu menn.

Høres dette ille ut?

Tenk deg et land med en prest som statsminister.
Tenk deg et land med en kristen kongefamilie som forfekter kristne verdier.
Tenk deg et land hvor barna må be og synge salmer.
Tenk deg et land hvor barna må ha kristendom som et eget fag på skolen.
Tenk deg et land med en kristen grunnlov.
Tenk deg et land hvor det er din plikt å overholde helligdagsfred.
Tenk deg et land hvor majoriteten av alle drap skyldes voldelige og/eller sjalu menn.

Høres dette kjent ut?


Selv om ikke det norske flertall ønsket det, hadde vi en prest som statsminister.

Vi har en kongefamilie som til tider forfekter vel kristne verdier – det var kanskje ikke noe sjakktrekk å ville sende engler som hjelp.

I dag er det slutt på det – med unntak av i noen private skoler – men jeg måtte be om morgenen når jeg kom på skolen og synge en salme. Og vi måtte be før vi fikk spise.

Vi måtte ha kristendom som eget fag, hvor vi lærte den bibelske historien.

Norge har en kristen grunnlov.

Lov om helligdager fastslå i tillegg at «For å verne om det gudstjenestelige liv og den alminnelige fred på helligdager og for å gi høytiden ro og verdighet, skal det være helligdagsfred i samsvar med reglene i denne lov.» Det innebærer at «ved kirke eller gudstjenestested er det mens helligdagsfreden varer ikke tillatt å forstyrre gudstjenesten med unødig larm eller arbeid eller annen forstyrrende virksomhet.»

De fleste drap på norske kvinner utføres av en sjalu partner eller tidligere partner.

oioioi.... bensinprisene øker!

Denne hadde jeg for snart 3 år siden på trykk i Bladet Tromsø og Nordlys. Men føler den ennå er like aktuell. Og det kan ikke falle meg inn å protestere mot høye bensinpriser. De er ennå særdeles lave i Norge!!!


Vår kjære finansminister har besluttet ikke å gi etter for presset fra en Facebook-gruppe med over 100.000 medlemmer. Eller liknende aksjoner som har gått rundt på SMS og e-post (uvisst hvor mange som har deltatt der). Det vil som en følge av klimaforliket på stortinget si at bensinavgiften vil øke med så mye som 5 øre per liter. Dersom du kjører 20.000 km i året med en bil som bruker 0,7 liter på mila, utgjør det 70 kroner (det dobbelte dersom du kjører diesel – da er du oppe på 140 kroner i økning). Noe som tilsvarer litt over en halvliter på byen eller nesten en kinobillett. I året. Er det rart det blir dannet protestaksjoner?

Er dog noe forvirret over at det ikke har vært liknende aksjoner over matprisene ennå. Med regjeringens forslag til landbruksoppgjøret, kan matutgiftene i verste fall øke med 2000,- i året for en gjennomsnittsfamilie. Nesten 29 ganger så mye. Det utgjør faktisk hele 0,39 % av årsinntekten til en gjennomsnittsfamilie med barn under 5 år (tall fra 2006 – dagens inntekt vil være høyere). Regner vi med at disse kjører 20.000 km i året, utgjør da begge disse økningene en ekstrautgift på 0,4 % av årlig inntekt. Hva skal vi med en lønnsøkning på stakkarslige 4-7 % når også avgifter øker så voldsomt?

Ble enda mer forvirret av å se at boligprisene har økt med 146 % på 10 år uten at det har vært voldsomme opptøyer. Vil tro det utgjør ganske store summer for de fleste som har vært så heldige å få kjøpt noe? Men mulig er det helt greit, da det på dette området er prisøkning kun fordi markedet skal styre seg selv. Og ingen økning på grunn av usolidariske avgifter fra staten som skal straffe folk flest. Vi må for all del ikke begynne å forstyrre den balansen!

I dag ser det ut til at boligprisene de fleste steder har stoppet noe opp. Flere steder er de kunstig høye prisene synkende. Investorene har derfor kastet sine blikk på mat. En grei logikk; mat må alle ha. Er også svært lønnsomt å bruke matjord til å dyrke planter for biodrivstoff. At dette kan være med på å føre nye 100 millioner mennesker verden over ut i fattigdom er en bagatell.

Men tilbake til bensinen; i USA har drivstoffprisene doblet seg de siste tre årene. Tatt i betraktning størrelsen på motorene der (og dermed drivstofforbruket) samt de enorme avstandene, er det lett å forstå befolkningens misnøye. Også regjeringen har sett alvoret i situasjonen – de gjør sitt for å øke oljeutvinngen og sikre tilgangen på olje. Noen tapte liv i andre land langt borte er en liten pris for å nå dette målet. Dessverre ble et forslag om å fjerne bensinavgiftene for sommeren nedstemt. Men med regjeringens andre tiltak vil målet muligens nås uansett.

Er derfor viktig her i Norge å protestere nå, før vi nærmer oss andre lands bensinpriser. Vi er i dag sammen med Irland og Danmark de som har lavest bensinpriser i Europa når vi ser på pris sammen med inntekt. Sånn vil vi ha det også videre! En norsk industriarbeider vil i snitt ha råd til 14,23 liter bensin pr arbeidstime, en svenske 10,95 liter og en polsk arbeider 1,91 liter. Men for all del; ingen må glemme at vi bor i et langstrakt land med lite kollektivtrafikk (i alle fall i distriktene), slik at vi MÅ bruke bilen. Slik er det sannsynligvis kun vi som har det i verden. Derfor er det bare rett og rimelig at vi har lavere bensinpriser enn alle andre. Så stå på kravene!

Og dersom du etter å ha lest dette ikke forstår ironien, eller skulle finne på å sende meg nok en invitasjon til grupper mot høyere bensinpriser; vennligst stryk meg fra din venneliste.

Oslo: Utstillingsvinduet for Høyre og Frp

Jeg overhørte akkurat en samtale på t-banen mellom to invandrerkvinner (jepp, de snakket norsk). Den ene fortalte den andre om et sykehjem hun hadde jobbet på. Hun fikk først bare en liten deltidsstilling, men for å få utvidet visumet sitt og få arbeidstillatelse måtte hun ha en høyere stillingsandel. Bedriften hadde da lovet at hun ville få det etterhvert, løsningen for henne ble å jobbe gratis en periode. I to måneder jobbet hun gratis på sykehjemmet, før de da plutselig ikke fant plass til en full stilling til henne allikevel.

Noe sier meg at dette ikke er et enkelttilfelle i Oslo, en by styrt av Høyre og Frp hvor innvandringsandelen og riften om jobbene er stor. Jeg har selv i et halvt år søkt på et par hundre stillinger i denne byen, uten en gang å bli innkalt til intervju.

Høyre og Frp er et styrende, tohodet monster i denne byen. Og for alle de der ute som ønsker seg det samme styret: Ta en kikk på utstillingsvinduet her først – den siste ukens avsløringer har virkelig skrudd på flomlyset i det.

Ønsker vi oss et samfunn hvor utsatte grupper – særlig kvinner med utenlandsk bakgrunn – utnyttes på det groveste for å skape profitt og et «effektivt» helsevesen for våre skattepenger?

Fellesforbundet (og andre fagforeninger med de) har gjort en formidabel jobb for å unngå dette blant gutta i det private. Hvor er Fagforbundet og deres likesinnede blitt av i forhold til kvinnene i det offentlige og de privatdrevne offentlige institusjonene? Nå er det på høy tid å gjøre noe – og våre sentralt valgte politikere må tørre å gjøre det de er valgt til: Føre en sosial politikk!

«Folkets» republikk

Muammar al-Gaddafi har styrt Libya etter en anarkistisk sosialisme med et arabisk islett. Han har gjort flere forsøk på å gå i union med andre arabiske land, og den arabiske tanken har stått sterkt i det noe forstyrrede hodet hans.

Gaddafi kom fra den egyptiske hæren, når han i 1969 kuppet landet fra den daværende kongen. Hans egen «universelle teori» har liten oppslutning blant det folket som han hevder styrer. I følge ham, har han vært med på selve inkarnasjonen av en folkelig revolusjon, og i dag er det «folket» som styrer landet gjennom egne folkekomitéer.

Folket har det så fritt, at alle arbeidere er pliktige til å organisere seg. I teorien en god idé for meg med et sterkt bankende fagforeningshjerte, men det med «plikt» skurrer». Og det å bygge opp en uavhengig fagbevegelse etter et eventuelt fall av Gaddafi, vil ikke være noen enkel oppgave.

Gaddafi har etterhvert, for å styrke egen stilling, også henvendt seg til en islam han selv har laget. Generelt må han ha hatt det travelt de 40 årene han har sittet med makten, med å definere både en egen religion og et eget styresett. Dagens demonstrasjoner bunner nok mye ut i både det, og Libyas svært unge, frustrerte befolkning (gjennomsnittsalder er 24 år) – som ønsker å skape seg en egen fremtid.

Det som kompliserer situasjonen veldig, er at Libya som en nasjonalstat ikke eksisterte før vesten i 1945 innsatte en konge. Hvordan situasjonen vil bli dersom den svært eneveldige presidenten forsvinner, er svært vanskelig å forutse. Hans jernhånd har holdt borte alt som kan minne om opposisjon eller spirer til å utfordre han. Som en mann av militæret, har han som Mubarak hatt det i sin hule hånd. Mitt store håp akkurat nå, er at ryktene om at han befinner seg på et fly til Venezuela stemmer. Og at blodbadet i Libyas gater tar slutt. Slik at landets folk virkelig kan få styre selv. in-sha-allah.

Og akkurat når jeg hadde publisert innlegget mitt, oppdaget jeg at en delvis oppegående person på min venneliste også tar til orde for militær inngripen. Klart folket i Libya kunne ha behov for hjelp for å unngå dette blodbadet. Men militære mot militære er nok dessverre ikke det rette for å stoppe det. Spesielt ikke vestlige styrker. Dersom de arabiske landene hadde hatt demokrati og folkene i disse landene reellt hadde styrt, ville de kunne grepet inn mot Gadaffis styrker. Innblanding fra oss nok en gang, tviler jeg på vil hjelpe, og jeg er stygt redd for at det ville kunne føre til et virkelig blodbad i hele regionen. Befolkningen må selv ta makten nå, og de må selv sette premissene for sin fremtid. Vesten har lagt grunnlaget for dagens situasjon, og har vært med på å holde de diktatoriske styrene ved makten. Noe befolkningen er smertelig klar over. All vestlig innblanding i øyeblikket, må være svært forsiktig og nøye gjennomtenkt. Tiltroen til våre oljegrådige stater er ikke akkurat stor. Ei heller vårt «ønske» om demokrati. Nøytrale FN-styrker ville vært det beste. Men nøytraliteten er jeg skeptisk til. Og jeg er bekymret for hva eventuelt verdenspolitiet over dammen vil finne på, nå da muligheten for kontroll over disse oljeressursene krystalliserer seg.

Verdensmesterne

Selv om en stor del osloensere har begynt å ønske seg OL igjen, skal jeg la det ligge i og med at debatten tross alt ble gravlagt når det ble vedtatt at Norge ikke skulle ha OL ennå (eller rettere sagt; at Tromsø ikke skulle ha OL).

Det som gjør meg forundret, er vår tro på reklameverdien av et sportsarrangement. Da spesielt et VM på ski. Øh... hvor stor andel av verdens befolkning går på ski? Og hvor stor del har interesse av å se på det? For ikke da å glemme; hvor mange av de som faktisk ser på ski på TV tenker «dit skal jeg på ferie»? Er det mange av dere som har besøkt Liberec i Tsjekkia?

Men Norge er så spesielt, at når folk i Europa (jada det er VM, men ikke særlig stort utenfor Europa – spesielt ikke i de nordiske grenene) ser skiløypene eller hoppbakkene bare må de komme til oss.

Det som irriterer meg grenseløst, er at de inkompetente politikerne i Oslo kommune kommer unna med vanvittige økonomiske overskridelser til et arrangement som ski-VM, delvis fordi «vi må huske på reklameverdien». Det er ingen reklameverdi i et VM! Og selv om vi kan synes Holmenkollen er en flott hoppbakke, burde vi kanskje snart innse at de færreste turister er interessert i skihopp. Igjen; hvor ofte har du dratt på ferie for å se en hoppbakke? Det finnes kanskje noen japanere, finlendere, østerrikere eller tyskere som vil synes det er morsomt å ha sett – men alle andre som blir trukket med dit vil være mer fascinert av tanken på at noen er tullete nok til å sette utfor en sånn bakke på ski.

Eller som en brasilianer vi hadde på besøk i mai: Han syntes snøflekkene i bakken i Tryvann rett bak Holmenkollen var mye mer spennende. Selv om han smilte til alt og syntes alt var «cool», var det tydelig at en hoppbakke ikke var spesielt kult. Plastposer over rompa, og så full fart nedover, det var virkelig kult.

Alene hjemme 1

Med en samboer som snart skal over i ny jobb uten mulighet for å ha med hund, begynte vi for et par uker siden et forsøk med å la vår Gordon setter på 6 måneder være alene hjemme noen timer.

I forsøket har det gått med 4 stearinlys, 2 jakkelommer, 2 drikkeflasker, 1 brev, 1 håndkrem, 5 ampuller ørerensemiddel, 1 tube tannkrem, 1 babyolje, kunstige blomster, deler av en fredslilje, restene av en yuca-palme, 2 kulepenner, chili, 2 bokser øyedråper, 1 ostehøvel, 1 sleiv, 1 temperaturmåler, 2 batteri, 1 kylling, X antall brosjyrer, bilder og melkekartonger, 1 sko, 1 lypsyl, 2 bøker og nesten 1 iPhone. Som har resultert i én tur til dyrlegen for å få satt en sprøyte (for å få ut igjen kyllingen).

I tillegg har han på mirakuløst vis klart å lukke opp døra til gjesterommet, rive ned klesstativet som var fullt med rene klær og noen bøker, for så å lukke igjen døra.

Konklusjon: Mission failed.


Status: Maler hundehus som skal tas i bruk til uka!

Demokratiets forkjempere

Siden 11. september 2001 har vi blitt proppet ørene fulle av hvor viktig det er å få innført demokrati i Midtøsten, ondskapens sentrum. På hjemmebane er hypotesen om at arabere og muslimer (går normalt ut på det samme) er uimottakelige for denne vestlige oppfinnelsen begynt å bli en sannhet de færreste setter spørsmålstegn ved.

Under den strengt regisserte invasjonen av Irak i 2003 var det svært få som fikk med seg alle irakerne som tok til gatene med egne krav. Deres rop ble dessverre ikke hørt av demokratiforkjemperne som var opptatt av helt andre ting. Hva folket krevde? Demokrati! Det har de ennå ikke fått, de har fått et land i ruiner og kaos hvor fremtiden er særdeles usikker. De amerikanske demokratiforkjemperne har snart laget en komplett versjon av «How to fuck up a country for dummies» i denne krigen som var «ferdig» 9. april 2003. At dette bakstreverske, umoderne rottereiret for terrorister, islamister og annet pakk var en av verdens fremste sivilisasjoner flere århundrer før amerikanerne var blitt amerikanere var nok de færreste klar over. Akkurat som de ikke var klar over befolkningens eget ønske om et virkelig demokrati, basert på egne premisser.

Men i Irak var det kun en side som hadde regien på alt som kom ut. De i medias tjeneste som ikke lot seg kontrollere like lett var fritt vilt for «presisjons»-bombene. Egypt på sin side har vist seg å være en utfordring for deler av storpolitikken. Når TV-bildene også i vesten viser egyptere som roper på demokrati, hvordan skal man da forklare sin støtte til Mubaraks diktatur?

Et kjapt blikk på amerikanske nettaviser gir svaret: Et demokrati vil kunne bane vei for de radikale islamistene i det muslimske brorskap. (De radikale islamistene som er omtrent like radikale som Bondevik.) Altså vil det beste være å fortsette sin støtte til de som holder islamistene unna makten. Demokrati hjemme, selektivt demokrati på bortebane ser ut til å være den nye oppskriften på verdenspolitikken. «Dere kan få bestemme, så lenge dere gjør som vi ønsker». Midtøstens nestmest demokratiske valg ble ikke godkjent: Folket valgte feil. Internasjonale valgobservatører har konstatert at valget foregikk usedvanlig redelig og ordentlig. Likevel hjalp ikke det, når ikke palestinerne hadde vett til å velge slik vi ønsket.

Neste land på listen over mest demokratiske land i Midtøsten er selve inkarnasjonen på ondskap: Iran. Det persiske prestestyret har åpenbart store demokratiske svakheter, og det er svært strenge kriterier for å få lov til å stille til valg. Likevel er valgene i stor grad reelle, og folket har faktisk makt til å velge inn det politiske partiet de ønsker. Blant de prestestyret har godkjent, vel og merke. Hvor mye enklere det er å stille til valg i USA (særlig om man ikke føler seg hjemme som demokrat eller republikaner) skal jeg la være å kommentere.

På en slik liste ville jeg forresten satt USAs gode allierte Sa'ud-familien nederst. Et styre hvor sharia og det kongelige familierådet vektes tyngst, kan umulig passe inn i de amerikanske kjerneverdiene?

Nå roter jeg meg helt bort fra det jeg egentlig skulle skrive om. Men jeg håper inderlig vesten klarer la være å ødelegge det demokratiet folket ønsker seg. Klarer å la være å ødelegge denne spiren til håp. Klarer å la være å vektlegge olje og Israels ønsker over millioner av menneskers ønske om en fredfylt fremtid de kan styre selv. Egypts over 80 millioner innbyggere i hjertet av Midtøsten spiller en viktig rolle i forhold til nabolandene. Det er nok mange statsledere som sover dårlig disse nettene og spekulerer i mulige utveier (sammen med statskassa de fleste anser som egen sparebøsse).

Det er bare to måneder siden jeg hadde eksamen i et emne om Midtøsten, og kunne skrive at det ikke så ut til å bli noen endringer med det første etter over 30 års regimestabilitet i regionen. Så feil kan man ta. Folkets makt er enorm når de griper den. For mange er det nå ingen vei tilbake. Mubarak MÅ bort. Får han lov til å fortsette og samle nye krefter, går demonstrantene en uviss fremtid i møte. De tomme fengslene som står og venter på at urolighetene skal dempes bærer bud om en dyster fremtid dersom demonstrasjonene viser seg å være fånyttes.

En ateists jihad

Den siste måneden har jeg spekulert på om jeg skal fortsette med arabisk eller hoppe over til juss som i utgangspunktet var det jeg skulle studere når jeg ble stor. Men alle vrangforestillingene som beveger seg rundt i det lille, rare landet vårt angående Midtøsten og de menneskene som kommer derfra har gjort sikker på hva jeg skal gjøre de neste årene.

Noe av sikkerheten min rundt dette valget kommer fra frykt. Frykt for islamister vil kanskje noen tenke? Min frykt er for det motsatte; islamofober og den mer og mer godtatte og åpenlyse rasismen som brer om seg. Ikke bare i Norge, den finnes over hele Europa. Frykt for at vi ikke lærte av 2. verdenskrig. Frykt for at vi skal gjenta de samme feilene.

Krigshistorien vi som seierherrer skapte etter eget forgodtbefinnende burde muligens vært gått nærmere etter i sømmene? Har vi noensinne tatt et oppgjør med rasismen og janteloven som fikk fritt spillerom for noen år?

Frykten min kommer av den kunnskapsløsheten folk jeg har hatt tiltro til oppviser. Hvordan i alle dager er det mulig med en slik tilgang på nyheter fra hele verden og når så mange reiser så mye å vite så lite? Påstander blir IKKE sannere av å bli gjentatt mange nok ganger. Jeg vil være med å kjempe for en demokratisk og fri verden med plass til alle. Som organisasjonen jeg var utvekslingsstudent med mente; vi kan ikke krige mot våre venner. Og vi er ikke redde for det vi kjenner. Hvor mange der ute kan rekke opp hånden og si «jeg kjenner en som er utenlandsk, men han er ikke som andre utlendinger»? Hvordan er egentlig disse «andre» utlendingene som ingen kjenner? Finnes de noe annet sted enn i vår trang til å ha noen og skylde på for alt som går galt? Har vi som voksne borgere byttet ut Skybert med Utlendingen?

Finnmark, stedet med færrest ikke-etniske nordmenn, er blant de stedene rasismen er størst. Jeg anser Finnmark for å være som gutten som blir mobbet i skolegården av de større guttene for så å mobbe en av de mindre guttene selv. Senest i dag ble jeg møtt med fordommer mot Finnmark som jeg trodde for lengst var historie. Gir det mer selvfølelse endelig å få noen under seg på den nasjonale rangstigen?

For de som måtte være i tvil; jeg vil være blant de få som studerer arabisk. Jeg vil møtte alle antakelser med fakta. Jeg vil på en eller annen måte, uansett hvor liten eller ubetydelig, være med på å skape solidaritet og forståelse mellom det som ser ut til å bli vår tids kalde krigere. Og jeg ser frem til å studere islam og moderne Midtøsten-historie til høsten fremfor rettsvitenskap som hadde vært det fornuftige valget.

As-salam alaykum.