2012 – året som bare ble borte

Tak til besvær.

Da var tida for tilbakeblikk og ettertanke her igjen. Året har vært hektisk. Ekstremt hektisk. Og krevende på alle måter. Kanskje 2012 er året jeg ble voksen? Jeg har i alle fall lært masse om det meste, og er klar for et nytt og bedre år. Et hvor jeg håper det innimellom blir tid til å ta en pustepause og nyte livet. Sannsynligvis ikke helt med det første – skal forsøke å ta 50 studiepoeng dette semesteret – men det kan fortrenges enn så lenge.

Livet har bestått av Sebastian, hus og jobb. Omtrent i den rekkefølgen. Studiene ramla i sirup når Sebastian begynte i barnehage; høsten har vært en endeløs sykdomsperiode. For ikke å glemme det at han har fått jeksler. Søvn har vært en mangelvare. Å jobbe sene kveldsvakter ved siden av studier og en ettåring som får tenner er ikke å anbefale.

Det er heller ikke å anbefale kontakt med eierskifteselskaper. Mye tid og irritasjon har gått med til akkurat det i år. Kjøper du hus med nytt tak, må du forvente at det ser ut slik som på bildet over i følge Protector. Hva klagenemnda mener vet vi ikke ennå. Vi krysser fingre og tær for at de har folk med litt mer vett. Hvis ikke blir det nok rettssak i året som kommer.

Ellers har vi bygd ut og pusset opp. Det har tatt all tid og alle krefter. Vi er vel ambisiøse og vel pirkete. Én ting er å være nøye. Vi er pirkete. Begge to. Så det meste tar lengre tid enn vi har planlagt. Vi er derfor ennå ikke helt ferdige med alt vi hadde håpet å være ferdige med til skolestart i august. Men det er ikke krise, huset er beboelig og blir stadig bedre. Etter å ha bodd en lengre periode uten bad, for så å være helt uten avløp også noen uker, har ting gradvis blitt bedre. Nå har vi til og med et fungerende bad! Man setter litt mer pris på sånne småting når man har vært lenge uten…

I perioder av året som gikk har mye sett mørkt ut. Men nå blir dagene lysere, og vi ser ut til å ha fått hodene over vann. Forsettet for året som kommer er å planlegge hva som skal gjøres og når – for så å nedjustere planene og utvide tidsskjemaet. Og så skal jeg komme meg på skytebanen – sånn at Rocky endelig kan få sine første ryper!

Godt nytt år!

Frihet?

Frihet har for meg som er langt ute til venstre fått en negativ klang de siste årene. Hvorfor jeg har latt høyresida også for meg ta patentet på noe som har vært så fundamentalt viktig for arbeiderbevegelsen er jeg litt usikker på. Jeg vil ha friheten tilbake på dagsorden!

Jeg vil også ha frihet.

Frihet til en grunnskole som er åpen for alle. Som er så god at privatskole aldri blir noe alternativ. Og så god at alle i samfunnet står godt rustet til å møte livets utfordringer.

Frihet til å bestemme hva jeg skal studere. Når jeg skal studere. Uavhengig av hva mine foreldre har råd til. Ut fra mine ønsker. Mine mål.

Frihet til å være med å bestemme på min arbeidsplass. Stedet hvor halvparten av livet (den halvparten av når jeg er våken) tilbringes.

Frihet til ikke å måtte spare i usikre fond til jeg blir pensjonist. I visshet om at staten vil belønne meg etter et langt liv som skattebetaler.

Frihet til å kunne dra til legen når jeg har behov for det. Og få den hjelpen jeg trenger. Av landets beste leger. Uten spørsmål om forsikring. Eller inntekt. Og uten at jeg må være frisk for å kjempe for mine rettigheter.

Frihet til å ha mitt barn i barnehage. Til en pris jeg har råd til. Uten tanke på om jeg er flyvertinne i SAS eller jurist.

Frihet til et hjem som tilfredsstiller mine behov og min livssituasjon. Uten at familien min får store økonomiske problemer den dagen renta endrer seg. Uten at foreldrene mine må ha en formue på lur til meg. Uten at jeg må kjøpe en bolig som faller fra hverandre.

Frihet til å leve livet mitt – slik jeg vil i et samfunn hvor lykke ikke blir utdelt etter saldo på konto!

Rolleskifte i medieverden

Aviser har i medieverden vært de gamle, traurige som ikke helt har innsett at deres tid er over. Som avismenneske er jeg ikke helt enig i det. Og må innrømme jeg ble glad da jeg så at TV2 nå forsøker å tilkjempe seg den plassen.

Det er nettet som har gjort at folk har endret sine avisvaner. Kanskje ikke så rart når du får omtrent akkurat det samme på nett, oppdatert, hele døgnet – helt gratis. Jeg synes det er rart at TV2 skal være blitt tatt så på senga av at nettet har gjort at også TV-vanene har endret seg. Og at indirekte statlige Canal Digital ser ut til å være mer fremsynte.

I skoleåret 99/00 befant jeg meg i Dominikanske republikk, hvor påvirkningen fra USA er stor, særlig gjennom alle de amerikanske kanalene. For meg fra Norge som da kun var vant til 5 minutter reklame mellom programmene, var det et lite sjokk å se TV hvor det var så ekstremt mye reklame. Det demret plutselig for meg hvorfor du i amerikanske serier hele tiden blir fortalt hva som skjedde før reklamen – det er ikke så lett å holde på oppmerksomheten når det du vil se blir avbrutt omtrent hvert 10. minutt.

På årene som er gått siden da har de norske mediene, TV2 og TV Norge, tatt gigantiske sprang i samme retning. Det er dog ennå en lang vei til peruanske tilstander. Jeg tror alle her kan leve med at når TV2 viser fotball er mesteparten av pausen reklame. I Peru hadde de reklamepauser også midt i kampen (selve kampen blir bare forminsket til et bittelite hjørne av skjermen) – og i nyhetene (!).

Men selv om reklametingenes tilstand kan bli verre, tror jeg flere enn meg heller dropper programmer eller tar opp for å kunne spole over. Og når du ikke ser på TV direkte, men kun følger med på enkelte serier, hva er da strengt tatt poenget med å betale for en TV-kanal? Da kan du like gjerne kjøpe serien. Eller benytte en av de nye tjenestene som kommer til Norge hvor du kan se på det du ønsker, når du ønsker – helt lovlig. I motsetning til det som vel har vært den mest utbredte måten å se serier på; ulovlig nedlastet via nett.

Canal Digital ser ut til å ha forstått at folk ønsker å velge selv. Dersom de skal ha en fremtid, uten å miste altfor mange kunder til Netflix og HBO, må de endre sin måte å tilby TV på. Det er ikke noen fremtid i å tviholde på at folk skal betale for en haug med kanaler de ikke ser på. Kanaler som i tillegg er fulle av reklame.

Jeg hører til blant de som ikke en gang ser på TV2s hovedkanal mer. De siste årene har jeg kun sett Frustrerte Fruer der – tatt opp så jeg har kunnet spole over de ekstremt lange reklamepausene (de var ekstra lange som en følge av mange seere). Innimellom om vi blar mellom kanalene (eller det vil si; ser på TV-programmet) finnes det ting på TV2 jeg kanskje kunne sett. Men å se noe «live» der er ikke aktuelt, det har jeg ikke tålmodighet til. Og det skal litt til å ta noe opp – da vil jeg vite det virkelig er bra og verdt å bruke tid på.

Nøyaktig hvorfor TV2 er så redde for sine nye kanaler klarer jeg ikke å se. Her snakker vi om en kanal som kjempet seg frem fordi det skulle bli fri konkurranse i TV-verden. Var det kun fri konkurranse mot NRK? Det hadde vært veldig fint om vi som lager aviser kunne krevd at Rimi måtte selge avisa vår til alle sine kunder. Men alle skjønner at det hadde vært tullete. Akkurat som det ville vært tullete om vi skulle krevd av Apple at alle med iPad måtte abonnere på vår iPad-utgave.

Jeg ønsker TV 2 velkommen inn i vår verden. Selv om det er litt tidlig å entre pensjonistenes rekker allerede som 20-åring.

Vintermørke

Ensomhet. Utilstrekkelighet. Nummenhet.

Et uvisst antall -heter tårner seg opp.

Gnisten og håpet blafrer.

Vil et vindpust blåse de ut
eller gjøre de sterkere?



Den telefonen som ikke ble tatt. Besøket som ble glemt. Kaffen det ikke ble tid til.
Ensomheten som kastet lange skygger.

Engasjementet. Aktiviteten. Tiltakslysten. Planene. Kravene. Burde. Måtte. Skulle.
Jeg'et som ikke strakk til.

Redselen for mørket. Redselen for følgene. Redselen for de igjen.
Skal. Skal ikke. Skal?



Livet. Og alle dets fasetter.
Her og nå.
Små skritt. Stor glede.

Knitrende varme. Flammene danser.
Sperrer kulden og mørket ute.

Det sure eplet

På høsten er det gjerne tid for å stikke fingeren i jorda eller smake på de sure eplene. Det har jeg nå gjort, og konklusjonen er at eksamen i jus må utsettes til våren. Ex phil skal jeg derimot få gjennomført.

Forhåpentligvis får jeg da hodet nok over vannet til å glede meg over milepæler som de første ustø skrittene. Slipper å bekymre meg for når (ikke om) samboeren skal kollapse, og for når den første snøen kommer og ødelegger det vi har igjen ute på huset.

Og så får vi kanskje et funksjonelt bad dette året. En TV-stue. Og et arbeidsrom til meg – slik at jeg kan sitte noe hjemme og lese neste semester.

Og viktigst av alt nå når pappaen straks er helt ferdig med sin permisjon; kanskje jeg får tilnærmet nok søvn når også deler av dagen kan brukes til å hente inn igjen det man ikke får sovet på natta. Note to p-pilleprodusenter: Det bør merkes tydelig at dersom man slutter på de er en av bivirkningene lange perioder med søvnproblemer.

Student og mamma

Jeg har vært (og er forsåvidt) i den priviligerte situasjonen at jeg har samboer, eget hus, egen bil, ikke altfor mye lån (vel – jeg ser ikke de i nettbanken for samboeren står som hovedlåntaker selv om vi er like ansvarlige), en godt betalt jobb ved siden av studiene som jeg trives i, innimellom fire besteforeldre bosatt ganske nært oss. I det hele tatt. Veldig heldig i forhold til mange andre studenter som er mødre.

For å illustrere kan jeg nevne at i god tid før jeg ble gravid med Sebastian var jeg til rådgivertime på Blindern for å finne ut hvordan man kunne gjøre det rent praktisk i forhold til eksamener og lignende ved en graviditet, samt i etterkant. Rådgiveren var litt småsjokka, for hun hadde ikke vært borti noen som kom dit før de ble gravide før.

Generelt; ting har vært godt planlagte her i gården, i alle fall så planlagte som er mulig. Må nok innrømme at jeg er perfeksjonist. På alle områder.

Vi hadde regnet med å få plass i en studentbarnehage i høst. Vi fikk Sebastian etter den magiske grensen, så var usikre på hva vi ville få i kommunen. Vi fikk ikke plass i studentbarnehagene. Men heldigvis bor vi ikke i Oslo lenger, så vi fikk full plass i lokal barnehage.

Alt burde gå bare finfint. 

Den variabelen jeg ikke hadde tatt med i regnestykket mitt, var søvn. Som ser ut til å klusje til hele regnestykket og gjøre det komplett uforståelig. Det henger et tynt håp i at jekslene på magisk vis detter på plass og får det til å gå opp. Hvis ikke må nok perfeksjonisten innse at ikke alt kan bli like optimalt som tenkt. Og ta til takke med noen lavere karakterer i alle fall de første semestrene.

Jeg har gått på jobb etter å ha sovet omtrent ingenting, og det går alltid på et vis. Du fungerer kanskje ikke optimalt, men det går. Det derimot å sette seg ned å lese, forstå og huske tungt pensum etter altfor få timer søvn er helt håpløst. Alternativet er å bruke noen av timene mens vår lille terrorist er i barnehagen til å sove. På bekostning av tid til å lese. Som er vanskelig å ta igjen når han hentes, fordi da vil jo gjerne han ha litt mammatid.

Ikke er søvnmangel gyldig utsettelse av eksamen heller. På en måte naturlig. Men likevel. Forsåvidt, på juss er det uansett et dårlig alternativ, fordi utsatt eksamen vil si å ta eksamen ved neste semesterslutt. I tillegg til de eksamenene som da må tas. Dersom man da får tatt de og fulgt de fagene man skal – når man mangler det faget man ikke har fått tatt. Og så blir det rot med lånekassa når man et semester kanskje bare har 10 studiepoeng og neste tar 50 studiepoeng. I alle fall om de 10 er på våren, og man tar de 50 på høsten.

Kort oppsummert; det å «late seg som student» mens man har en bitteliten gutt er ikke så lett som man kanskje skulle tro. I alle fall går det ikke så greit som jeg hadde håpet. De beste forsetter om å jobbe lite og lese mye hjelper lite når man generelt får lest lite – og drømmer om en hel natts søvn.

……zzzZZZzzz.........

Vi må tørre!

Siv Jensen er en av de som er en gjenganger med «vi må tørre å ta debatten.»
Foto: Kjetil Ree, via Wikimedia Commons

«Vi må tørre å ta debatten» er svært ofte brukt når det skal debatteres fremmedfiendtlighet. Setningen gir faktisk 262.000 (!) treff på google. Og alt er debatt. Eller kritikk. Det må tåles. Rasisme finnes ikke.

Vi må tørre å ta debatten om innvandring. Vi må tørre å ta debatten om romfolket. Vi må tørre å ta debatten om deres kvinnesyn. Vi må generelt tørre.

Er det noe som ikke akkurat er underdebattert de senere år i den offentlige debatt, må det være alt som går på innvandring generelt og da muslimer spesielt. Det er ikke kun snakk om saklig kritikk. Eller hva vi må tørre å si. Eller kunne si i ytringsfrihetens navn. Innimellom er det regelrett rasisme. Hele folkegrupper henges ut på bakgrunn av hva én mener. Han sier det, derfor er alle som ligner på han sånn. Det er rasisme. Ifølge snl.no; Med rasediskriminering forstår man gjerne det å nekte individer eller grupper de samme muligheter og rettigheter som andre nyter godt av i et samfunn på grunnlag av biologiske eller etniske kjennetegn, trosbekjennelse, nasjonal opprinnelse eller andre egenskaper som kan gi opphav til raseforestillinger.

En debatt jeg derimot savner, er en i etterkant av 22/7. Når skal vi kunne diskutere det politiske aspektet? Islamisme gir 503.000 treff på google, høyreekstremisme gir 81.000. Førstnevnte kan i ytterste konsekvens utgjøre en fare for vår sikkerhet (alt etter hvordan det defineres), sistnevnte er en fare for vår sikkerhet. Vi kan diskutere hva politiet gjorde galt, hva statsråder gjorde galt og så videre i det uendelige. Men det som gjorde 22/7 mulig i fjor var klovnekommandantens tankegods. Det var ikke Rigmor Aaserud. Eller politidirektøren. Det var et resultat av flere års radikalisering, primært via nett, som bunnet ut i en for mange irrasjonell frykt og et ufattelig hat mot venstresiden i politikken. Det var ikke tilfeldig at AUF ble rammet. Det var ikke tilfeldig at regjeringen ble rammet når denne regjeringen bestod av blant annet Arbeiderpartiet.

Når skal vi tørre ta debatten om det politiske aspektet ved 22/7? Vi er stolte av vårt tilsynelatende samhold. Av vårt rettssystem. Av våre rosetog. Men det er ufattelig mange der ute som er stolte av noe helt annet; nemlig de vanvittige handlingene til klovnekommandanten! Dersom vi ikke tar tak i dette, vil historien gjenta seg.

Vi kan i dag synes Hitlers handlinger var ufattelige, men vi glemmer at han var et produkt av sin tid. Han stod ikke alene for forsøket på å utrydde jøder og sigøynere. For ikke å glemme; han ble demokratisk valgt! I Norge tok vi aldri noe skikkelig oppgjør med tankegodset som virkeliggjorde nazismen. Vi straffet de som stod i front. Vi frøs ut de jentene som var sammen med tyske gutter. Men vi glemte det vesentligste. Nå er vi i ferd med å gjøre den samme feilen igjen. Utenlandske kommentatorer har stilt seg undrende til hvorfor vi ikke har diskutert det politiske aspektet ved et politisk attentat som 22/7.

Jeg undres på det samme. Hvorfor tør vi ikke ta denne debatten? En debatt som kanskje kan redde liv?

Ansvarsfraskrivelse med stor A

Stortinget – et sted hvor opposisjonen klekker ut måter å få medieoppmerksomhet.
Foto: Wikimedia Commons/Alexander Ottesen

Gjørv-rapporten viser på en relativt grundig og nøktern måte til ulike problemer. Dels til alvorlig systemsvikt. Og det kanskje beste av alt; de kommer med en god del konkrete forslag til hvordan ting etter deres syn kan forbedres.

Opposisjonen har nok med en viss skrekk sett hvordan Stoltenberg har stått frem som en sterk leder etter 22/7 – og de har ikke helt ant hvordan de skulle angripe han eller regjeringen. Det at bomben var et direkte angrep på Arbeiderpartiet og venstresiden har gjort situasjonen vanskelig for opposisjonen. Som har måtte være varsomme med hva de har kunnet si. Ap har vært i sjokk, Frp har vært tause (de som har ytret seg har stort sett blitt hysjet på) – og Høyre (!) er blitt rekordsterke.

Gjørv-rapporten knuste stillheten, og nå værer opposisjonen blod. Særlig Frp har et sterkt behov for å komme på banen. De begynner å få dårlig tid til å hanke inn igjen alle stemmene de har tapt før valget. Og de står i en særstilling i forhold til rapporten; de er det eneste stortingspartiet som ikke har sittet i regjering. Dermed kan de fraskrive seg alt ansvar i forhold til de systemsviktene som kritiseres.

Høyre derimot sitter i glasshus. Sammen med de andre opposisjonspartiene. Det som kritiseres i rapporten er nemlig ikke noe én regjering er ansvarlig for. Selv om den nåværende har sittet lenge. Problemene er mye mer omfattende og går mye lenger tilbake i tid. Bl.a. var det ikke Stoltenberg og de rødgrønne som regjerte etter alle gjennomgangene i etterkant av 9/11. 

Det er heller ikke slik – selv om Frp ser ut til å tro det – at de kan fraskrive seg alt ansvar. En del av jobben med å sitte i opposisjon, og få betalt av staten, er nettopp å holde et øye med hva regjeringen foretar seg. En jobb Frp etter såpass mange år i opposisjon burde ha lært seg. Jeg hørte i går på nyheten en sentral Frper i forbindelse med en diskusjon om Gjørv-rapporten uttale at vi på grunn av åpnere grenser måtte skjerpe sikkerheten. Beklager, men her ser ikke jeg koblingen. Gjerningsmannen 22/7 har da ingenting med åpnere grenser å gjøre?!?

Ketil Solvik Olsen skapte i går overskrifter med sine uttalelser. Noe av det han sa til Stavanger Aftenblad var at de borgerlige partiene har en langt bedre gjennomføringsevne med mindre avstand mellom retorikk og reell politikk. Og at regjeringens forhold til fagbevegelsen er en årsak til at det gikk galt. Siv Jensen er også på banen og krever at uavhengig av hva det gjelder, må det gjennomføres. Nå. Altså; noe må gjøres. Momentant. 

For det første ønsker ikke jeg at tunge, viktige systemer som vi bygger vår trygghet og frihet på skal endres i en fei på grunn av én ekstrem gjerning. Ja, det ble avdekket store feil eksempelvis i politiet. Men skal det skje store endringer må de være gjennomtenkte. Ellers risikerer vi å få et system med andre store feil. Vi kan heller ikke endre loven eller gjøre andre gjennomgripende endringer med tanke på én mann. 

For det andre viser Solvik Olsen partiets sanne ansikt når han på en slik måte stempler fagbevegelsen. Undertonen er at alt som har å gjøre med fagbevegelsen er feil og delvis korrupt, og arbeiderne er de som bør ha minst å si i forhold til arbeidet sitt. Politiets fellesforbund er en fagforening, men den har absolutt ingen bånd til Ap. Her har ikke Solvik Olsen gjort hjemmeleksa si – alt av fagbevegelse hører ikke inn under LO som har sterke bånd til Ap. Men uavhengig av hvilket politisk ståsted eller ei Politiets fellesforbund har, er det etter mitt syn grovt krenkende å påstå at politiet selv og deres tillitsvalgte er årsaken til feilene som ble begått 22/7. Skal vi sette politiet til å se etter vår sikkerhet, men ikke anta at de selv har noen som helst anelse om hvordan ting bør være? Skal den enkelte politimann virkelig styres etter hva det regjerende politiske parti måtte finne for godt?

Jeg vil ha en sterk stat som tar vare på min rettssikkerhet og min frihet. Uavhengig av hvem som styrer landet. Jeg vil ikke ha en stat som styres etter gjennomgripende reformer fra valgår til valgår for å sikre velgeres gunst. Kanskje landet like gjerne da burde styres etter VGs InFact-målinger?

Tid for syndebukker

Jeg har ikke fått med meg noen nyheter eller debatter i dag. Så burde kanskje la være å bevege meg inn i minefeltet.

Jeg liker Stoltenberg. Og skulle ønske han kunne vært øverste leder for en sterkere rødgrønn regjering også etter neste valg.

Som sjef – uavhengig av hvor – ligger det i den ekstra lønna og anseelsen også et ansvar. Inkludert et ansvar når ting ikke går som de skal. Dessverre er det slik på høyere nivåer at gjør du feil – eller noen under deg feil – slipper du alt ansvar. Du kan ta med deg inntekten din og vandre over til en annen jobb. Og la andre rydde opp. Avskjed på grått papir ved direkte inkompetanse finnes ikke – bare man kommer seg høyt nok.

Derfor synes jeg det er en uting å kreve at folk skal gå i tide og utide. Men dessverre må jeg si meg enig med Torry Pedersen og en haug andre forståsegpåere i at Stoltenberg bør trekke seg. Ikke fordi Oslo kommune har drenert å plassere noen betongklosser i Grubbegata eller fordi politiet i slutten av juli var i feriemodus.

Men fordi han har blitt en landsfader det siste året.

Stoltenberg har gjort en kjempejobb. Men han er ikke lenger en partileder for Arbeiderpartiet. Skal han fortsette må han tørre å snakke politikk igjen! Ironisk nok har fjorårets angrep på Ap ført til et rekordsterkt Høyre. Alle i Ap har hatt et tøffere år enn hva jeg kan forestille meg og det har jeg forståelse for. Men partiet må snart gjøre det et politisk parti skal – komme med politiske mål og meninger.

Klarer og tør regjeringen å bruke resten av året til å komme med tydelige endringer? Er de klare for å innta det politiske spillerommet?

Jeg skulle ønske Stoltenberg kunne overlate stolen til en annen – en som kunne se fremover og senke skuldrene. Men Ap har ingen klare kandidater til å ta over. Og jeg frykter han er for sliten til å takle det umenneskelige presset som ikke ser ut til å ta noen ende. Hvordan han skal få hentet seg inn før valgkampen starter for alvor skjønner jeg ikke.

Jeg krysser fingrene for at jeg tar feil.

Skal bare…

Jeg har fundert litt på om tilværelsen hadde vært bedre uten «bare». Kunne vi ikke bare vært enige om å fjerne det helt fra vokabularet?

Frustrasjonen min bobler litt over for tiden fordi det er så mange bare. Vi skal bare isolere. Vi skal bare lekte ut. Vi skal bare skru gips. Vi skal bare skyte plater. Vi skal bare feste panel. Vi skal bare sparkle der. Bare sparkle en gang til. Og enda en gang. Vi skal bare smøre membran. Bare smøre mer membran.

Og da har vi ikke en gang bare begynt på finishen.

Oppussing og utbygging tar tid. Masse tid. Og garantert mer tid enn beregnet. I alle fall om man vil ha alt skikkelig. Når sant skal sies er vi altfor pirkete begge to – vi burde lært oss å si at nok er nok litt tidligere.

Men når man med unntak av 4 dager i sommer har jobbet daglig på huset – flere av de til langt på natt – blir det temmelig frustrerende når andre ser ut til å være skuffet over at vi ikke har kommet lenger. At vi bare har gjort ditt men ikke datt. Det er jo bare å…

Jada. Alt er bare. Eller ikke bare bare.

En avslutning?

Jeg så i dag på VGs front for et år siden. Det var det vanlige, tabloide sommerstoffet: NÅ kommer sola – Billig vin – VG-lesernes møte med handlingslammet politi. Verden var normal.

Det meste har vært sagt og ment i året som har gått. I dag kommer det til å flomme over av stoff i alle landets medier. For mange vil det rippe opp i sår som såvidt har begynt å leges.

Jeg var blant de heldige som ikke ble personlig berørt. Hvis at… om at… dersom at… kunne mye vært annerledes. Men jeg var heldig. Som politisk engasjert og aktiv i fagbevegelsen, og på jobb samme dag i Akersgata, hadde jeg dobbelt flaks. Derfor har jeg følt at det ikke har vært plass til noen sorg for min del – ingen tårer.

Jeg ser de synlige skadene i regjeringskvartalet hver dag jeg er på jobb – ikke minst så jeg de enorme skadene på nært hold da jeg var på jobb allerede 24. juli i fjor. Så ekstremt at det blir ubegripelig. Uvirkelig. Dette kan ikke ha skjedd.


Skrikene i BBCs dokumentar denne uken knuste det uvirkelige skjæret. Dette skjedde. Marerittet var ikke en drøm. 


Jeg hadde ikke tenkt å gå på minnekonserten på Rådhusplassen i morgen. Har følt det ikke er plass til meg der. Men skrikene endret dette. Et slikt arrangement blir en form for begravelse for oss som ikke har vært personlig berørt. Et sted det er lov å gråte. Å føle sorg. Å legge ned blomster. Å få en form for avslutning på dette uvirkelige som har hengt over oss det siste året.

Så jeg skal til Rådhusplassen i morgen – og forsøke ikke ha dårlig samvittighet for at også jeg føler sorg. En slik hendelse berører mange personlig. Men omfanget, det ekstreme og det ubegripelig ondskapsfulle gjør dette til en nasjonal tragedie. Så la oss alle få lov til å sørge. Eller la være. Til å føle. Og til ikke å føle. Alle reagerer ulikt – det bør vi ha rom for uten å måtte kritisere noen.

Antisiganisme i fri utfoldelse

En gruppe fanger av romanifolket venter på instruksjoner fra sine tyske
fangevoktere i konsentrasjonsleiren Belzec under 2. verdenskrig.

«Send de hjem». «De kan ikke jobbe». «De utnytter velferdsstaten». «De stjeler». «De er late». «Det er bare kriminalitet med de». «Kast de ut». «De er skitne». «De har alltid vært en plage».

Siv Jensen krever handling – nå. Som vanlig. Hun ber regjeringen gjøre omtrent som Sarkozy: Bryte internasjonale forpliktelser og EØS-avtalen – og sette alle på en buss til Romania. Den enkle måten å tilfredsstille en god del velgere på. Uten å tørre ta debatten. Som hun alltid ellers er så opptatt av.

Høyre er for å innføre et tiggeforbud. Jeg har ikke sett på detaljene i det. Men skal de innføre dette kun for utenlandske statsborgere? Hvor går grensen mellom tigging og pengeinnsamling? Skal det være lov kun å tigge/samle inn penger til fattige vi slipper å se her? Kan rumenere i så fall samle inn penger til seg selv dersom de oppretter en organisasjon for å støtte seg selv?

Resten av Europa er i krise. Det tror jeg alle nordmenn kan enes om. Men det vil ikke bare si at arbeidsledigheten er høy. Sosial nød og sosial uro brer om seg. Jakten på syndebukker likeså. Det fattige romfolket er en yndet syndebukk over store deler av kontinentet. Regjeringer (og opposisjoner) henter sårt tiltrengtre stemmer på å vise muskler mot den svakeste gruppen de kan finne: Romfolket.

Det europeiske nettverket mot rasisme, en sammenslutning av antirasisistiske organiasjoner fra hele EU, uttalte i 2010, etter et drap på seks personer med rom-bakgrunn i Bratislava:
«Det er alarmerende å se hvordan retorikken mot romfolket som for øyeblikket blir brukt i Europa, på en så påtakelig måte kan nøre oppunder rasistiske følelser og rasistisk vold. Den siste hendelsen er en advarsel med tanke på situasjonen for romfolk ikke bare i Slovakia, men også i andre EU-land.»






I Sverige er heller ikke tigging forbudt, men over 50 personer med rom-bakgrunn har der blitt utvist av politiet for tigging fordi det er «uærlig» og «uhederlig». Noe som også har tillatt til dels svært hardhendt håndtering av disse «uærlige» og «uhederlige» personene.

I april 2009 angrep nynazister i Tsjekkia en romfamilie med brannbomber for å hedre 120-årsminnet for Hitlers fødselsdag. En jente på 3 år mistet tre fingre og 80 prosent av huden.

I mai 2010 i det nordlige Ungarn ble det kastet molotovcocktails inn i et hus hvor romfolk bodde. Heldigvis førte angrepet av høyreekstreme kun til materielle skader.

I august 2009 ble en kvinne med rom-bakgrunn skutt og drept i sin egen seng i Ungarn. Hennes datter på 13 år ble alvorlig skadet.

I april 2009 i Ungarn var 54 år gamle Kóka på tur på jobb – hun hadde nattskiftet. Rett utenfor hjemmet ble hun skutt og drept.

I februar 2009 ble molotovcocktails kastet inn i nok et familiehjem i Ungarn. Den unge faren Róbert og hans fem år gamle sønn ble skutt og drept da de forsøkte å flykte fra flammene. Moren og to barn overlevde. Med alvorlige brannskader.

Jobbiks nestleder (et parti i kraftig fremgang på ytre høyre i Ungarn) har uttalt at romfolk bør stenges inne i allmenne beskyttelsesleirer på livstid. I byen Ostrovany i Slovakia har de bygget en høy betongmur rundt leiren til 1000 rom-innbyggere for å «beskytte byen mot kriminalitet». Borgermester i Edelény, Ungarn, hevder rom-kvinner slår seg selv i magen med hammer når de er gravide for å føde handikappede barn – og dermed få høyere sosial- og barnebidrag.

To rumenere, begge medlemmer av det rumenske forfatterforbundet, hadde i en dagsavis følgende på trykk i 2007: «Sigøynere … disse ekle skapningene med skitne og lidderlige kvinner … et levende bevis på at vi stammer fra apene, hysteriske, slu, forræderske, samfunnets aborter … disse sigøynerne formerer seg som kaniner (jeg ber kaninene om unnskyldning) bare for å legge sine stinkende skitne hender på barns bidragspenger … sigøynerne stjeler, er voldtektsmenn …»



Disse og utallige andre eksempler vitner om at Europas anslagsvis 10 millioner rom-innbyggere er vårt kontinents mest utsatte minoritet – de er langt mer diskriminert enn både jøder og muslimer. Drap og vold brer om seg. Uten at de skyldige etterforskes eller straffes. Nå føyer også Norge seg inn sammen med de andre europeiske landene. I går kveld ble det skutt raketter mot rom-leiren i Oslo. Den harde offentlige debatten har ført til en økning i vold mot de par hundre menneskene med rom-bakgrunn i Oslo.

Jeg skal innrømme at jeg har vært negativt innstilt mot tiggerne jeg har sett i gaten. Mer mot de åpenbart utenlandske enn de narkomane norske. Og det tok lang tid før jeg koblet barnelærdommen om sigøynere opp mot disse tiggerne. Da spesielt kanskje den noe romantiserende fortellingen om de omreisende sigøynerne. Vårt velferdssystem gjør tigging overflødig. Dersom du er tvunget til å tigge er du enten lat eller har brukt opp pengene dine på rus og har ikke mer igjen til mat.

Dessverre er ikke bildet fullt så enkelt. Disse menneskene utsettes for forfølgelser, vold og i verste fall drap over hele Europa. Fattigdommen og volden tvinger mange til å søke lykken i stadig nye land for å få penger til mat for seg selv og sin familie. Overgangsregler i forbindelse med den siste utvidelsen av EU har gjort at statsborgere av bl.a. Romania har hatt vanskelig for å få arbeidstillatelse i andre EU-land. I juni ble disse reglene opphevet og rumenere skal nå regnes på likefot med resten av EUs borgere innenfor hele EØS-området. La romfolket få sjansen til å jobbe!

Ingen setter seg ned på et kaldt gatehjørne en hel vinter og tigger fordi de har lyst. Det er kun i ytterste nød mennesker utsetter seg selv for en slik fysisk og psykisk påkjenning. En bekjent uttalte at de må utvises «fordi det er ubehagelig å se». Ja det er ubehagelig for oss i vår lille, rike lykkeboble å få disse fattige, forfulgte europeerne synlig i gatebildet og nabolaget. Men er det en god grunn til å kaste ut folk som strengt tatt har lov til å være? Det er mye som er ubehagelig. La oss heller gjøre noe med årsaken til «problemet»! Kanskje kunne vi i stedet for å gjøre som resten av Europa finne en annen vei – en mer human vei? Kunne ikke vi – som behøver arbeidskraft – ta i mot mennesker med rom-bakgrunn på samme måte som vi tar i mot mennesker med svensk eller portugisisk bakgrunn?

Frihet til å velge

Skaut har tradisjonelt vært brukt i Norge av kvinner – av ulike grunner.
En lang periode måtte gifte, kristne kvinner gå med skaut.

Nonne ved Lunden kloster, Oslo. Ingen diskusjoner rundt deres klesplagg.

Ingen diskusjon rundt denne…

…men denne er svært mange motstandere av.

For blant annet å verne om kvinners frihet er det mange som er for et forbud mot enkelte religiøst og/eller kulturelt betingede plagg. Alle nordmenn vet i dag hva niqab, hijab og burka er – og svært mange er motstandere av at kvinner skal kunne bruke disse.

Begrunnelsene varierer. Det som går igjen er at det er mot kvinnenes vilje – plaggene er kvinneundertrykkende.

– Niqab og burka hindrer vår jobb med likestilling. De damene som går med dette, er uintegrerbare. Identiteten deres er borte. De er ingen, sa stortingsrepresentant og innvandringspolitisk talskvinne Lise Christoffersen til VG Nett i fjor.

Det er sterkt av en som har innvandringspolitikk som sitt felt å uttale at «de er ingen». Hvordan kan noen si noe slikt om sine medmennesker?

Det som derimot skal føre til mer frihet er et lovforbud (!). Jeg er oppvokst i Alta hvor mange er læstadianere – en sekt som på mange måter minner om Smiths venner. Også der er det kvinnene det er «regler» for blant de mest troende – menn kan gå kledd som de vil. Kvinner må ha nøytrale, mørke farger på lange skjørt, vise minst mulig hud, ha langt hår, ingen sminke osv. Jeg ser ikke den store forskjellen på dette og bruk av hijab. Annet enn at de som bruker hijab ser på Jesus som en profet, mens læstadianerne ser på Jesus som en Messias.

Det som også fascinerer meg med debatten rundt bruk av hodeplagg, er at den kun dreier seg om kvinners plagg. Muslimske kvinner. Kristne kvinner er kloke nok til at de velger selv. Kun muslimske kvinner blir påtvunget sine plagg.

Når det gjelder menns religiøse plagg derimot, er det ingen diskusjon i det hele tatt. I det siste har det vært noe spredt diskusjon rundt et forslag fra Sp om å forby omskjæring av gutter. Debatten ser ut til å ha dødd mer eller mindre ut – debatteliten ser ut til å være skjønt enige om at et lovforbud er unødvendig. Omskjæring av jenter derimot er noe helt annet. Nå må det gjerne hevdes at et slikt inngrep på jenter er mer alvorlig, men uavhengig av kjønn er dette et kirurgisk inngrep som ikke kan reverseres og kan føre til både smerte og nedsatt sexlyst. Allikvel er det kun jenter det skal være forbudt å omskjære.

Jeg lurer litt på hvor likestilt vi egentlig er. Har vi kanskje ikke kommet så langt som vi ynder å tro?.. Og hva skjedde egentlig med religionsfrihet?… Frihet kan være mye. For meg er frihet å kunne velge selv. Om det er religion, kjæreste, familie eller venners forventninger som er med på å styre mine klesvalg – valget er til syvende og sist mitt eget. Men ja, også jeg er påvirket av andres meninger. I protest mot samfunnets ensidige fokus på muslimske kvinner er det svært mange unge kvinner som tar på seg hijab. Ikke på grunn av andres krav – men for å vise sin religiøse og kulturelle tilhørighet.

Dersom vi har frihet til å kle av oss mener jeg vi også må ha frihet til å kle på oss – uavhengig av kjønn og religion. Det vi ønsker!

Frihet á la vesten.

Et trusselbilde i endring

Under den kalde krigen ble venstresiden og de med tilknytning til kommunistiske land utsatt for utbredt overvåkning av myndighetene over hele den vestlige verden. I ettertid har det vist seg at «faren» var kraftig overdrevet og at overvåkningen hadde tilnærmet null effekt på det generelle sikkerhetsnivået.

Jeg har vært flere turer til Russland, og ankom Miami omtrent rett fra Cuba. Uten å vite at for å bytte fly, som var det eneste jeg skulle i Miami, måtte jeg ha visum for å reise inn i USA. Det sier noe om hvordan trusselbildet har endret seg for vestens vaktbikkje; jeg fikk ingen spørsmål i passkontrollen og kunne gå rett inn i USA etter å ha fått visum på stedet. Min venninne som var med meg derimot, som har asiatisk utseende men er norsk statsborger, ble gjenstand for en mye grundigere utspørring og brukte svært lang tid gjennom den samme kontrollen.

I ettertid har jeg studert arabisk og Midtøsten. Og lurer på hvor raskt jeg ville gått gjennom nå. Hadde ennå den hvite huden min vært nok til å unngå problemer?

Det siste årets nyhetsbilde burde være et bevis på at overvåkningen og unntakslovene som følger av «krigen mot terrorisme» nå bør fjernes. Vi kan ikke sikre oss mot terrorisme like lite som vi kan unngå en trafikkulykke. Vi kan ta noen grep, ja. Men vi klarer ikke garantere for absolutt trygghet. Hvor mye er vi villig til å ofre i forsøket på det?

Vi har sett at en hvit, etnisk norsk nordmann har utført et verre terrorangrep enn noen kunne forestille seg. Vi har sett at en hvit, etnisk norsk nordmann har trent sammen med Al Qaida. Allikevel er de som i hovedsak rammes av stygge blikk, overvåkning og strengere sikkerhetskontroller ennå de med arabisk utseende. En undersøkelse nylig viste at svært mange norske ungdommer ser mørkt på å få seg jobb etter endt utdanning. Årsak; de har foreldre eller besteforeldre som har innvandret til Norge samt et etternavn som ikke høres «norsk» ut.

Jeg håper de tar feil. At vi har kommet lenger enn som så; at vi kan bevise at vi alle er «vi» i dagens Norge.

En fare for demokratiet

Den uttalte trusselen mot den vestlige verdens levemåte og demokrati er islamske fundamentalister – for mange vil det si muslimer generelt.

Det ingen snakker høyt om er at mens arabere over hele Midtøsten demonstrerer og risikerer livet for demokrati avsettes demokratiet i Europa. Lovlig valgte regjeringer blir satt til side for teknokratier. Valgregler endres rett i forkant av valg for å sikre «riktig» valgresultat. Trusler uten rot i virkeligheten brukes for å påvirke befolkningen til å velge «rett».

Statenes aksjon for å redde Europas banker og finansmiljøer betales nå av en generasjon som går tapt og europeere som kastes ut av sine hjem. Sosiale nødnett forsvinner. Lønningene senkes. Oppsparte midler, pensjoner og fremtidsdrømmer knuses under mantraet om å redde euroen og å opptre forsvarlig.

Hva har disse menneskene gjort som er så uforsvarlig? Over 50 % av greske og spanske ungdommer er arbeidsledige – er det fordi de er så late og uforsvarlige? Hva skjer om noen år når disses barn skulle bidratt til samfunnet – barn som ikke blir født fordi de unge ikke har mulighet til å etablere seg? Hva gjør det med en generasjon som får sin fremtid så brutalt ødelagt?

Dersom Europa virkelig skulle «redde» disse landene burde de først satt seg ned og sett på hvor mye gjeld som er legitim – før de krever at noen som helst må betale. Deretter kunne de sett på utvei – en som ikke raserer livene til millioner av europeere og gjør krisen blir verre.

Det er nemlig ingen automatikk i at gjeld skal innfris. Vi må også se på hvorfor et land har gjeld. Som et godt eksempel betalte Haiti til langt inn på 90-tallet ned på sin gjeld til Frankrike. Hvorfor? Frankrike krevde erstatning fra Haiti når slavehandelen ble forbudt. Til slutt ble gjelden slettet – ingen har i dag problemer med å se hvorfor. Det vi heller lurer på er hvorfor den ikke ble slettet tidligere.

Kanskje må noen land gå konkurs for å kunne gjenreise seg. Ganske enkelt gjøre som Island og koble ut resten av verden for en periode. Vi burde latt bankene gå konkurs – men nå er det for sent å angre på kausjoneringen. Jeg krysser fingrene for at bankenes millionbonuser ikke skal ødelegge ennå mer for mine jevnaldrende i sydligere deler av Europa. Og må innrømme at jeg priser meg lykkelig for å kunne bo i Norge – som er et av verdens beste land å bo i.

En tilregnelig utilregnelig

Når en straffbar handling begås skal en syk person behandles – mens en person som er frisk skal straffes. Men hvor går skillet i rettslig forstand? Er handlingen i seg selv nok til å definere om en person skal straffes eller behandles?

Norge har aldri sett en lignende rettsak. For noen ser det ut til at det gjør godt å fokusere på om Breivik er tilregnelig eller utilregnelig. Det tar bort noe av brodden ved det han har gjort. Er han syk forklarer det noe – vi har en knagg å henge han på. For hvordan kan en hvit, tilsynelatende normal nordmann begå en handling de færreste klarer å fatte?

De første rettspsykiaterne har lagt vekt på at terroristen bodde hjemme hos sin mor. At han bare hadde 5-6 kaffekopper med venner det siste året og at han i hovedsak var sosial på nett. Til sammen ser de disse forholdene som begrunnelser for sin diagnose av terroristen som paranoid schizofren. Etter å ha skummet deres rapport er det ordene «paranoide og grandiose vrangforestillinger» som sitter igjen. Disse brukes om det det meste, inkludert ting politiet i sin etterforskning har funnet ut er reelle og ikke bare vrangforestillinger. Likevel nekter rettspsykiaterne å endre på noe som helst i sin rapport eller konklusjon. De legger også stor vekt på morens forklaring til de like i etterkant av terrorhandlingene. Vel, er det noen her til lands som virkelig har behov for å se på terroristen som kun psykisk syk, må det vel være henne? Det er en grunn til at hun har vært innlagt store deler av tiden etter den fatale dagen i juli i fjor.

Personlig hadde det vært greit om terroristen ble kjent utilregnelig og slik i teorien ville kunne sperres inne på livstid. Men dersom så skulle skje, er det et tilbakeslag for Norge som rettsstat. Selv om han skulle lide av en psykisk sykdom, er ikke det noen årsak til å unnskylde hans handlinger. I teorien vil da omtrent enhver som bedriver tida sin på nettspill og i hovedsak pleier sosial omgang via nett kunne gjøre omtrent hva de vil uten å kunne straffes. Uavhengig av hvor grusom eller godt planlagt ugjerningen er.

En annen dom enn at han er tilregnelig og følgelig må straffes er for meg utenkelig.

Men rettspsykiaternes rolle i retten bør avstedkomme en grundig gjennomgang i etterkant av denne rettssaken. Dersom ikke den jevne nordmanns tro på rettssystemet skal forringes.

Noe vi også bør diskutere, er bruken av internett. Nettet har gjort det lett å innhente informasjon, synspunkter og å utveksle idéer med andre. Det demokratiske problemet med nettet er at det er lett å finne det man vil finne. Uten kritiske røster, og uten noen form for garanti for at det man finner er korrekt. Demokratiet og samfunnet vårt er bygd på et åpent samfunn hvor det meste skal kunne ytres og diskuteres. På nett skjer ikke dette – og det er lett å lukke seg inn i sin egne boble. Stoltenberg ønsket i sin nyttårstale digitale nabokjerringer. Sånn funker det dessverre ikke. På de lukkede foraene hvor høyreekstreme slippes ut i fri dressur er det ikke rom for kritiske røster. Ytrer du deg kritisk til deres idéer vil du bli kastet ut. I tillegg vil det for de fleste være en prøvelse bare å gå inn på slike fora – det er lett å miste nattesøvnen av mindre. Men kanskje burde flere gå inn – om ikke annet bare for å se hva folk rundt oss i Norge faktisk tror og mener i 2012.

Ville 22/7 ha skjedd uten internett?

Ulønnsom innvandring?

En noe treg replikk på Dagens Næringslivs oppslag for noen uker siden. «Ulønnsom innvandring» var den tabloide varianten på fronten.

SSBs forskere har konkludert med at innvandring ikke lønner seg. Tanken på at noen (spesielt kanskje et statlig foretak) setter seg ned for å se om én befolkningsgruppe er lønnsom eller ikke er uspiselig. Spesielt når man begynner å se på hva som ikke lønner seg.

Det tallene viser er nemlig at innvandring lønner seg. I første ledd. Det er når disse innvandrerne får barn som integreres i det norske samfunnet at det blir ulønnsomt. Med andre ord; integrering lønner seg ikke. Og det at innvandrere får barn lønner seg ikke.

Det største problemet er egentlig at nordmenn ikke lønner seg – så når innvandrere integreres og blir nordmenn lønner heller ikke de seg. Heldigvis i Norge har vi ennå noen liter olje å bore opp – så både de ulønnsomme borgerne (alle nordmenn) og de lønnsomme borgerne (arbeidsinnvandrerne) kan bo her noen år til.

Men etterhvert må vi ta en debatt på hvordan vi vil prioritere. Og hvordan vi skal finansiere våre velferdsgoder. Kanskje ved å justere opp det generelle skatte- og avgiftsnivået til å bli likt våre naboland? Tiden vil vise – først må vi komme oss velberget gjennom noen år med borgerlig styre. Deretter er det klart for å meisle ut en ny, bærekaftig velferdsstat. For alle nordmenn.

Hver fjerde nordmann har innvandrerbakgrunn i 2060 sier fremskrivningene fra SSB. Men hvor lenge er man innvandrer? Jeg har selv både samisk og kvensk blod i mine årer – burde ikke jeg da også vært regnet med som «med innvandrerbakgrunn»?...

Sommeren er her!

Sett deg i gresset og se på andre virre rundt.

Hvorfor velge bare én?

I sommer skal flått, mygg, skrekkfisk, slankehysteri, diabetes, hjertefeil, alzheimer, treningstips, lav-karbo, kalorier og nøkkelhullsmerkede varer og «slik gjør du ditt eller datt» få ta seg en velfortjent ferie. Jeg har herved mentalt filtrert alt bort til fordel for det å nyte sommeren.

Det skal gjøres ved …
… å spise masse is. Soft-is, saftis, fløteis. Bare det kommer litt sol er unnskyldningen og humøret for en is på plass.

… å bade mest mulig. Alt over 14 grader går greit å bade i etter en eventuell sjokkartet tilvenning. Det å svømme og plaske rundt i havet, et vann eller basseng er rett og slett herlig. Uten tanke for hvor mange kalorier som måtte forsvinne.

… å spise jordbær med både fløte og sukker på.

… å drikke drikker som ikke er lite, light eller lette men smaker godt og nytes best skummende kalde.

… å ikke være til stede. Tenk så deilig å gå noen uker uten å tenke i statusoppdateringer eller tweets. Og ikke minst til å venne seg av med å sjekke andres trivialiteter.

… å gjøre absolutt ingenting. Innimellom bare ta seg tid til å nyte nået. Sette seg ned og være fornøyd med tingene slik de er. Ikke tenke på alt som burde være, måtte være – bare koble ut og sette seg selv på lading noen minutter. Og tenke at hei – jeg har det ikke så verst. Jeg har det faktisk svært bra – akkurat her og nå.

God sommer!

Kjøp av bolig

Til tross for at det å kjøpe seg et hjem er den dyreste handelen vi gjør, bruker de fleste mer tid på å kjøpe bil enn bolig. Det kan koste dyrt.

Vi kjøpte huset vårt med tanke på mer eller mindre å totalrenovere det. Derfor brydde vi oss heller ikke om å sjekke alt like grundig. Tilbygget som inneholdt bad skulle vi blant annet rive – det å bry seg om fukt og en dårlig sluk på badet var derfor ikke nødvendig. De forrige eierne hadde gjort noe, det gjorde derfor huset attraktivt for oss. Taket var nytt og selv om overflatene innvendig holdt lavere standard enn vi har vært vant til var huset fullt beboelig inntil vi gradvis får gjort alt. Noe av det viktigste med renovering: Ikke gjøre alt på en gang!

Det de færreste er klar over, og som køen av saker inn til forsikringsklagekontoret vitner om, er at du som kjøper av bolig har svært lite du i ettertid kan reklamere over. Alt som er synlig på visning tar du som kjøper på deg alt ansvar for. Det som eventuelt har vært skjult på visning men er synlig når boligen er tom skal reklameres over der og da. Etter dette er det kun skjulte feil og mangler det er mulig å reklamere over til selger.

Taket vårt på 10 kvm skjulte 7 (!) vepsebol.

Ved kjøp av leilighet er det normalt færre store feil som kan skjule seg enn ved kjøp av et hus. Da vil borettslag eller sameie være ansvarlige for selve bygget mens det kun er det innenfor veggene som er ditt ansvar. Huset vi har kjøpt er fullt av gode eksempler på ting man burde ha merket seg ved visning. Under taket på tilbygget vårt manglet myggnetting. Kanskje en liten ting i seg selv, men noe som faktisk er synlig utenfra på en enkel måte. Denne lille mangelen har gjort at isolasjonen var helt ødelagt, til og med dampsperren var det hull i, etter at veps har kost seg i taket. Dersom vi hadde kjøpt huset uten tanke på å rive tilbygget, ville det vært en relativt stor kostnad å få fikset taket.

Forrige eier har «pyntet» litt rundt vinduene med å slå på flere bord for å ramme inn vinduene litt mer. Det hadde han gjort uten å gjære som han burde, dersom det hadde fått stå slik noen år til hadde vinduene råtnet. Det var allerede etter to-tre år begynt å bli noe råte. Og disse vinduene hadde klart seg helt fint fra 70-tallet. Til nå.

Jeg kan fortsette ganske lenge med gode eksempler fra huset vårt på hvordan ting ikke burde være. Men moralen i historien er ganske enkelt at dersom du ikke har peiling, ta med en kompis som er fagmann! En ordentlig fagmann – ikke en sånn som tror han har det. Forrige eier lever ennå i den tro at han er svært handy. Kjenner du ingen dyktige håndverkere lei inn en for én time eller to til å være med på visning. Det å få satt opp en privatvisning på dagtid er stort sett ikke noe problem. Selger er nemlig interessert i å selge og da må nesten potensielle kjøpere få besiktige boligen.

Det går fremover!

Eldre tilbygg fra 70-tallet med bad og gang.

Alt revet innvendig – kun skallet igjen.

Skjelettet igjen.

Alt borte. Da gjenstår det å få bort alt av materialer.

Vi har et stort hull!

Endelig ferdig med alt nede i bakken.
Kjelleren klar og jord fylt inntil.

Deilig å se tegningene mine i 3D!

Begynner å få en viss anelse om størrelsen.

I alle prosjekter når det gjelder bygg er det fort gjort å feilberegne kostnad, tid og egne evner. Med en samboer som er bygg- og tømrermester er evnene på plass. Kostnadene har vi nok undervurdert noe – men det var vi egentlig klar over før vi gikk i gang. Stedet vi holdte på å gå på en blemme var det med tid. Jobb, baby og hund tar sitt. For to uker siden var ingenting kommet ordentlig i gang og vi så svært mørkt på hele prosjektet. Muring av kjeller og det å få opp reisverk og tak på tilbygget var i rute; der hadde vi leid inn folk. Problemet var alt vi skulle gjøre.

Rive alt av kledning på huset (som har vist seg å være intet mindre enn 4 lag med panel), isolere, lekte ut, isolere mer, legge ny kledning, male, bytte alt av vinduer og dører, pusse opp rommet til sønnen vår og selvfølgelig alt det resterende på tilbygget. I tillegg til å få bort alt av materialer underveis i rivinga. Det blir mye papp og materialer som må kjøres bort. For ikke å glemme haugen med jord vi ennå har stående i hagen.

Men takket være uvurderlig hjelp fra svigerfamilien den siste halvannen uka har vi virkelig fått fart på ting. Noe som er viktig når man skal i gang med slikt er å bli ferdig med ting. Å se at det går fremover. Og nå kan vi endelig puste litt ut og begynne å ane konturene både av hvordan det blir og at det ikke er umulig å bli ferdig før vinteren setter inn.

Sånn så huset ut når vi overtok.

Det siste av fire lag med kledning på tur ned.

I gang med oppbygginga.
Luft erstattes med glava som isolasjon.

Musebånd og sløyfer snart på plass.

Nesten ferdig vegg!

Mangler kun maling på bånd og rundt vinduer.
Tydelig kontrast mellom det gamle og det nye.
Og viktigst: Isolert og tett!

Med livet som innsats

Som alltid etter en tur på veiene i og rundt hovedstaden vår undrer jeg meg over kjørekulturen blant oss. Middelaldrende menn er de desidert verste. Tenåringsgutter en god nummer to. Egentlig like ille i trafikken – men førstnevnte burde vite bedre etter noen år på veien.

Det hadde holdt lenge med to filer her til lands. Dersom det er tre er det nemlig ingen som tar ydmykelsen det tydeligvis er å ligge lengst til høyre – selv de som krabber seg avgårde insisterer på å ligge i midten. De eneste som legger seg helt til høyre er de som har det aller travlest. Noe som medfører svært farlige situasjoner dersom noen har kjørt forbi i venstre fil og legger seg mot midten samtidig som disse idiotene fra ytterste høyre finner på å legge seg inn. Noe jeg lenge har fryktet og som skjedde sist vi kjørte ut av Oslo. Dersom det hadde blitt en kollisjon hadde den vært svært alvorlig og både vi, tullingen fra ytterste høyre, bilen i midten vi begge kjørte forbi pluss nok en god del flere (det var tett trafikk) hadde vært historie. Marginene er små i 100-sonen.

I tillegg har du disse som ikke har respekt for sirener og blålys. En dag på tur ut av byen midt i rushen stod flybussen i brann et par hundre meter foran oss og skapte full stopp på E6. Det første utrykningskjøretøyet kom seg greit frem på den brede veiskuldra. Neste fikk store problemer – da hadde flere vanlige bilister forsøkt å kjøre etter på samme sted. Det tredje brukte laaaang tid på å kjøre i sikksakk.

I dag var det en ulykke i Ekeberg-tunnelen ikke lenge før jeg kom. For det første la enkelte biler seg ut i venstre fil. Like foran en ambulanse som kom med blålys og i tillegg blinket kraftig med langlysene sine. Nærmere ulykkesstedet var det skiltet at den ene filen var stengt. Likevel la biler seg ut i denne fila for å forsøke å passere køen der. Selv om de så blålysene lenger fremme fra ambulansen som var kommet frem til ulykkesstedet. Noe som igjen skapte store problemer for de to neste ambulansene som kom.

Forhåpentligvis var ikke de ekstra sekundene og minuttene som gikk tapt avgjørende for de involvert i ulykken. Men hvordan tør de som har det så innmari travelt gamble på det? Hvordan kan de vite at de ikke i sin travelhet har vært en del av de marginene som gjorde at de involverte i ulykken ikke overlevde?

Jeg skjønner ikke hvorfor nordmenn som er så lovlydige ellers oppfører seg som komplette idioter i trafikken. Ble ordinær folkeskikk og respekt for andres liv glemt idet førerkortet ble mottatt? Én ting er at de kan skade seg selv. Det verste er at de kan skade andre. Kun i et forsøk på å spare noen usle sekunder på vei hjem setter disse alles liv i fare.

Ja til mer både synlig og usynlig politi på veiene!

Uggabugga forsikringer

Finn to store feil.

De som kjenner meg vet at jeg befinner meg godt til venstre på den politiske skalaen, og det er muligens ingen overraskelse at jeg generelt er skeptisk til en god del forsikringsordninger. Spesielt de du kan tegne i forbindelse med kjøp og salg av eiendom. Jeg skulle ønske de som driver med eierskifteforsikringer kunne pakke sammen og dra til varmere strøk.

Det disse selskapene igjen har ført med seg, er nok en type selskap: De som selger kjøpsforsikringer. Noe man i teorien kan ha god bruk for dersom man har kjøpt katta i sekken og skal begi seg i kast med Protector og andre lignende uhumskheter. Det mange nok ikke her er klar over, er at de fleste har allerede en forsikring som i praksis gjør omtrent det samme som kjøpsforsikringene lover. Dersom du har en grei innboforsikring dekker nemlig den normalt juridisk hjelp for å slåss mot eierskifteselskapene. Eller husforsikringen din dekker dette – det kommer an på mangelen.

I forbindelse med utbygginga vi holder på med nå oppdaget vi store skader på taket som er omtrent helt nytt. Protector har kommet med svadasvar som ikke hører hjemme noe sted – med henvisning til dommer som selv jeg som kun har begynt på juss ser er helt uvesentlige – og jeg har store problemer med å ta de seriøst. Om du har sett «Friends» og episoden hvor Joey bruker fremmedordfunksjonen i Word for å høres intelligent ut så har du omtrent bildet på juristen i Protector.

Da var det godt å oppdage at selv om vi ikke har noen kjøpsforsikring befinner vi oss ikke alene mot Protector. Husforsikringen vår dekker juridisk hjelp (inntil en viss sum). Halleluja! Eller hipp hipp hurra som passer seg bedre i dag.

Tanzania

As mentioned earlier this has been my first trip ever booked entirely with a company. And Makasa has turned out very nice, they are still pretty small but very service-minded and helpful, and they've made our vacation a great one. A friend who works as a guide recommended them, so my expectations were high. And I haven't been disappointed.

Sad thing is that I don't really feel like I can say anything about Tanzania, as I've only stayed on the tourist trail these two weeks. In Latin America I could speak to people, naturally here when I don't speak swahili it's a lot more difficult. Not to forget; I had a lot more time there.

The safari was much better than expected — we saw a lot more animals than I dared to hope for. And a lot closer, some came and scratched their back on the car. But travelling on bumpy roads with a baby on your bladder can be a bit tricky, especially when you have ten other safari cars around and 7 lions lurking among them.

Zanzibar was a nice end to the journey. I got a bit disappointed by the food at the hotel in Nungwi. When lunch is very expensive (by Tanzanian standards), and you are in an island famous for spices, I expect to find something more tasty on the menu than sandwiches, pasta bolognaise and pizza margarita. Some of the dinner was also very tasteless, only spiced up a little with normal black pepper. In their defense, a couple of nights the dinner was very good (as a tip; order the vegetarian option, it seemed to be the only spicy one). Hopefully they might change it one day, and try for tasty, local food rather than tasteless european.

As for timing, ours seemed to be perfect. At the end of may you get the big migration in Serengeti, with lots of wildlife — and you'll get low season rates. The rainy season has just finished, and europeans still haven't invaded the national parks. In may/june it's also low season with low season rates on Zanzibar, while the weather is pretty nice and not too warm. "Only" 30 very humid degrees.

All in all, highly recommended to take a trip to this part of Africa!

Tanzania day 11, 12, 13, 14 — Nungwi Beach

We've stayed four nights at the northern tip of Zanzibar at Mnarani Beach Cottages. It's the low season here as well, so the first days were very peaceful and nice. The last two days the hotel has been almost completely empty for guests, therefore they've used the opportunity to do some maintenance. And I don't find it very relaxing to listen to hammering and having workers wandering around while I'm laying in the hammock in my bikini. But that's me, Roger (as a carpenter) found it very relaxing, and were getting more and more ready to go back to work on monday.

I have to admit I'm quite spoiled when it comes to beaches, being used to the Caribbean. Frankly, the beaches here are not that good, and you are dependant on the tide to have a swim. But Mnarani still has been very nice, they have an ok pool and has done the most of their property with hammocks spread around. The perfect way to relax with a book in the breeze listening to the waves (until waves was switched with hammers).

Roger had a couple of dives, while I had to stay in the boat. No drinking and no smoking I can barely survive, but no diving has been the worst this far! Luckily we are soon half way, so maybe I can go back to a normal life as well soon (if 5 months are soon).

Tanzania day 9 & 10 — Stone Town, Zanzibar

Travelling with a carpenter results in pictures like this.

Narrow streets forming a complete chaos.
You'll really need a map here!

You'll find bananas in three different colours.

Plenty of fresh sea food.

The different religions in perfect harmony.

Soccer in the evening.

These girls were singing to us at the local madrasa.

We were supposed to reach Zanzibar at 14.20, and looked forward to be having an afternoon stroll in the city. That didn't quite go as planned. We were alerted when we arrived at the airport and our flight didn't show on the screen. At all. Turned out it had been moved from 13.10 to 16.45. When the clock finally was a quarter to five, nothing had happened. And the flight still didn't show up on the screens. Luckily, at 18.30 they finally boarded the plane. But we had to stop by Dar es Salaam, so we arrived Stone Town at 20.40, 6 hours later than scheduled. At that time it felt like heaven to check in at the cosy Zenji Guest House. As they say on their website: The aim of the projects of Zenji Zanzibar is to create (in)direct income for rural local community by stimulating local entrepreneurship, encouraging tourists to participate in local tours and providing training on the job and capacity building. Zenji Zanzibar works together with local organisations, NGO's, private companies, educational institutions and enthusiastic and motivated persons

Food and then sleep was the only thing that mattered then. But today we've gotten to see the narrow, winding streets of this charming town. Because of our limited time here we decided to take a guided tour through the history and streets of Stone Town.

About 5 % are christian, and there are a few indians as well. But most of the population are muslims, and the arabic influence is strong. Because of it's location Zanzibar was the perfect spot for traders to meet and do business. Especially slaves and spices became important goods. Today only the spices remain, giving the town some delightful flavours.

In the afternoon we had a "cultural night tour", which meant wandering through the town and some of it's more remote corners with a guide. It was pretty overpriced, but the tour itself was nice, taking us around those places where ordinary people go and live. Even though that meant for us to feel like two wandering tourist attractions. Especially among all the kids. The tour ended with dinner on the porch where the guide grew up, made my his mother. And a music session at the nearby madrasa by a group of teenagers. An interesting and very different evening.